[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Elling i nærkontakt: Jan Martin Johnsen og i forgrunnen, Ola G. Furuseth

01 Elling i nærkontakt: Jan Martin Johnsen og i forgrunnen, Ola G. Furuseth

Foto Arild Moen

02 Elling i nærkontakt: Ola G. Furuseth

02 Elling i nærkontakt: Ola G. Furuseth

Foto Arild Moen

03 Elling i nærkontakt: Ola G. Furuseth og Terje Halsvik

03 Elling i nærkontakt: Ola G. Furuseth og Terje Halsvik

Foto Arild Moen

I hovedsak vellykket Elling

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 12. mars, 2007.

I det store og hele lykkes Teatret Vårt med uroppførelsen av Axel Hellstenius siste Elling-dramatisering. Men komikken er iblant litt vel bastant.

Axel Hellstenius hadde ansvaret for den første meget vellykte Elling-dramatiseringen, Elling og Kjell Bjarne, visstnok det norske enkeltstykket som har vært mest spilt utenfor landets grenser i senere tid. Mange har ønsket en fortsettelse, og nå har Hellstenius, med utgangspunkt i Elsk meg i morgen, skrevet Elling i nærkontakt. Hermed er Ellings skjebne på scenen fullbrakt. En trilogi er vanskelig å tenke seg.
  Når Elling i nærkontakt begynner, er Elling alene i leiligheten, Kjell Bjarne har flyttet sammen med Reidun Nordsletten høyere opp i blokken, og har jobb som lagerhjelp på supern. Elling er fremdeles ivrig opptatt med sine intellektuelle sysler, men Gro Harlem Brundtland er glemt, nå er det utklipp om tvangsgifting han fyller permene sine med. Tross alt er nok ensomheten tung å bære, og den avdøde moren dukker stadig opp i tankene hans. Men så skjer det noe: Elling forelsker seg i Lone som jobber i pølsebua.
   Historien kompliseres raskt: Når Reidun Nordsletten oppdager pornofilmene Kjell Bjarne har lånt av Elling, blir hun blir rasende og kaster ut samboeren. Kjell Bjarne har ikke noe valg. Han må flytte til Elling, iallfall for en stund, mens han håper at Reidun skal ta ham til nåde igjen. Elling synes det er greit at Kjell Bjarne er tilbake, de har jo sine gamle koselige rutiner, og som den praktisk anlagte mannen Kjell Bjarne er, rydder han opp i leiligheten, han feier til og med gulvet. Men Elling skjønner også at Kjell Bjarne snart kommer til å flytte igjen, og har selv hodet fullt av sitt store og dristige Lone-prosjekt. Han er fra seg av lykke når Lone foreslår en kopp kaffe på Felix. Men etter hvert blir utfordringen for stor, og Ellings desperate forsøk på å normalisere seg, ender i katastrofe.
   Elling og Kjell Bjarne hadde ingen egentlig «handling», men hentet sin styrke fra den varme og vittige skildringene av de to barnslige einstøingene, og sluttet på en optimistisk tone. Det gjør ikke Elling i nærkontakt. Fra og med det skjebnesvangre øyeblikket da Elling endelig, ved oppbud av alle sine sjelelige krefter, klarer å innlede en samtale med Lone, skifter perspektivet, og den småpussige og lune komedien forandres uunngåelig til burlesk tragedie.
   Det er en voldsom overgang, og en vanskelig utfordring for regissøren. Stort sett lykkes Erik Ulfsby i å opprettholde balansen mellom to svært ulike sjangere. Men i flere av scenene legger Ulfsby opp til en bastant, fysisk ekspressiv komikk som blir både masete og påtrengende. Dette gjelder spesielt Jan Martin Johnsen, og hans Kjell Bjarne kan bli unødig utagerende, mens alt tyder på at han har stoff i seg til en mer nyansert karaktertegning. De vanskelige scenene der Elling leser høyt av UFO-bøkene han har lånt for å komme på bølgelengde med Lone, fungerer dårlig, og her overtydeliggjør Ulfsby Ellings problematiske seksuelle legning.
   I 1999 skrev jeg at «for meg vil Ellingskikkelsen være uløselig knyttet til Per Christian Ellefsens nervøse og engstelige fremtoning». Da jeg forlot teatersalen forleden, tenkte jeg akkurat det samme om Ola G. Furuseths Elling. Yngre, mer elegant av utseende, men like nervøs, sårbar, søkende, nevrotisk engstelig og ufrivillig komisk.. Alle Ellings brått skiftende sinnsstemninger kan leses i ansiktet hans som i en åpen bok, uten at Furuseth noensinne er i nærheten av overspill eller overtydelighet.  
   Valborg Frøysnes overbeviser som den nesten usannsynlig naive Lone, Gøril Haukebø skikkelse tegner et godt bilde av Ellings selvgode og trangsynte mor, og Terje Halsvik er en veldig normal samfunnsvokter. Arne Nøsts effektive scenografi, og ikke minst hans stemningsskapende musikk, danner en fin ramme om oppseningen.
  Men slik seg hør og bør er det først og fremst Elling, og deretter Kjell Bjarne som bærer forestillingen. Det gjør de godt.

Denne anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen lørdag 10. mars

Teatret Vårt
Elling i nærkontakt
Av Axel Hellstenius etter Ingvar Ambjørnsens Elsk meg i morgen
Regi: Erik Ulfsby
Scenografi: Arne Nøst
Med Ola G. Furuseth, Jan Martin Johnsen, Valborg Frøysnes, Terje Halsvik, Gøril Haukebø