[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Trollmannen fra Oz, Løven Leo (Knut Wiulsrød). Blikkmannen (Mads Buer), Fugleskremselet (Bjørn Håkon Moan) og Dot (Suzanne Paalsgard)

01 Trollmannen fra Oz, Løven Leo (Knut Wiulsrød). Blikkmannen (Mads Buer), Fugleskremselet (Bjørn Håkon Moan) og Dot (Suzanne Paalsgard)

Foto Leif Gabrielsen

02 Trollmannen fra Oz: Dot og følgesvennene er endelig kommet fram til Smaragdlandet der de, akkurat som publikum, er nødt til å ta på seg grønne briller!

02 Trollmannen fra Oz: Dot og følgesvennene er endelig kommet fram til Smaragdlandet der de, akkurat som publikum, er nødt til å ta på seg grønne briller!

Foto Leif Gabrielsen

03 Trollmannen fra Oz . Omgitt av følgesvennene sine skal Dot til å kaste vann over den onde Hesligheksa

03 Trollmannen fra Oz . Omgitt av følgesvennene sine skal Dot til å kaste vann over den onde Hesligheksa

Foto Leif Gabrielsen

Ujevn, men fengslende "Trollmann fra Oz"

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 8. februar, 2007.

I Kenneth Deans regi har Trollmannen fra Oz visse svakheter. Men i det store og hele er det blitt en fantasieggende og fengslende forestilling, og Kenneth Dean kan virkelig komme til å fornye norsk barneteater.

I 1900 utga L. Frank Bauk utga en av USAs mest berømte barnebøker, Den vidunderlige Trollmannen fra Oz.Allerede i 1902 ble en musikalsk dramatisering oppført i Chicago, og den ble en så stor suksess at den ble overført til New York. Siden den tid har boka blitt dramatisert en rekke ganger, og den har også vært utgangspunkt for flere filmer. Den mest berømte er The Wizard of Oz fra 1939, med Judy Garland i rollen som Dorothy. Den settes opp med jevne mellomrom, og den sendes på fjernsyn, slik at iallfall en del av dagens unger har et visst kjennskap til historien.
   Regissør Kenneth Dean har laget sin egen dramatisering av den eventyrlige, fantastiske fortellingen om Dorothy, her kalt Dot. En dag blir huset, hvor den foreldreløse jenta lever sammen med sin strikse onkel og sin strenge tante, tatt av en orkan, og det lander til slutt i Godtegomleland, et merkelig land der Dot blir tatt vel imot: Under landingen har huset nemlig knust Den onde heksa fra øst som styrte de små alvene med jernhånd. Men Dot lengter hjem til Norge, og Herligheksa forteller henne at hun må reise til Smaragdlandet og få hjelp av den mektige trollmannen fra Oz. Hun gir henne også et par magiske sølvsko som har tilhørt Den onde heksa. Dot gir seg i vei, og først treffer hun Fugleskremslet Smarte som hun hjelper ned fra stangen der han henger, så Blikkmannen Ståle og til slutt den pysete Løven Leo. De slår følge med henne, for de har alle bruk for å få hjelp av Trollmannen: Fugleskremslet vil ha en hjerne, Blikkmannen et hjerte og Løven litt mot. Etter mange viderverdigheter får de oppfylt sine ønsker, men ikke før de også har oppsøkt Hesligheksa, og klart å ta livet av henne med en bøtte vann som får henne til å smelte.
 Trolmannn fra Oz er et morsomt og annerledes eventyr, og Kenneth Dean har signert en morsom og annerledes, men ganske ujevn forestilling. Den er for det første litt for snakkesalig, en del av dialogen går nok over hodet på det publikum oppsetningen er beregnet for. I et intervju med Aftenposten uttaler Kenneth Dean at det har han gjort med hensikt. Ordforrådet er til tider svært komplisert, uten at det tilfører forestillingen noe spesielt, og en del av de bløte vitsene er tydeligvis ment som agn for oss oss voksne. Her tillater jeg meg å mene at Kenneth Dean tar grunnleggende feil: Det beste barneteatret er det som ikke skiller mellom voksne og barn, og får oss til til å more oss sammen, aldersforskjellene til tross.
  I åpningsscenen legger Fortellerne (Marianne Edvardsen og Stein Kiran) opptil at barna skal medvirke aktivt, og begeistret over utfordringen svarer barna et unisont og rungende ja. Men etter at vi publikummere blir bedt om å lage susende vindlyder under orkanen, later Kenneth Dean til å glemme at han ønsket vår medvirkning, og det er litt skuffende. Enten får han ha bruk for oss, eller får han la være å be oss være med.
  De første bildene der Dot og hennes onkel og tante fremstår som svarte skygger mot et hvitt laken, var temmelig illevarslende, og jeg ble rent forskrekket ved tanken på at hele forestillingen skulle holdes i samme stilen. Men gudskjelov begrenset Kenneth Dean sitt bruk av denne teknikken til orkanen kastet seg over huset. Da overtok heldigvis Suzanne Paalgard som Dot, og skyggeskikkelsene forsvant og kom aldri igjen.
  Rytmen i forestillingen er også litt haltende. Spesielt i første del er en del scener ganske langdryge, det tar for eksempel alfor lang tid før Dot gir seg i kast med vandringen mot Smaragdlandet. Men når hennes tre følgesvenner dukker opp, og handlingen skyter fart, får Kenneth Deans regi også fart og nerve, og det er ingen tvil om at han bringer inn noe annerledes og spennende i norsk barneteater. Etter pause avløser høydepunktene hverandre, og vi glemmer nesten den litt trege oppstarten.
  Carle Lange scenografi - i første del enkel og stilisert, en opphøyd platting på gulvet er både Godtegomleland og de skiftende landskapene veien til Smaragdlandet snor seg gjennom. Etter pause, når handlingen utspiller seg i eventyrlandene, slipper Carle Lange løs en frodig fantasi, og skaper et fantastisk Oz, med en aldeles fascinerende trollmann, og et nifst og skummelt slott der Hesligheksa holder til. Da blir forestillingen virkelig teater med appell til alle sanser.
  Skuespillerne gjør en god jobb, Suzanne Paalgard har sjarm og spontanitet som den kvikke, ressurssterke, tillitsfulle men også myndige Dot, mens Bjørn Håkon Moan, Mads Buer  og Knut Wiulsrød  skaper tre stiliserte og morsomme karakterer av henholdsvis Fugleskremselet, Blikkmannen og Løven Leo. Stein Kiran og Marianne Edvardsen skifter mellom en rekke roller, og naturlig nok er noen av dem mer vellykte enn de andre. Jeg har personlig svært liten sans for dukke-teknikken som går ut på at skuespilleren står meget synlig bak kostymene til den skikkelsen hun eller han skal illudere. Da er det langt mer teatermagi i Kari Noregers godtegomler - de mest vellykte dukkene jeg har sett på lenge i en barneforestilling.
  Det er all grunn til å glede seg over at et av våre institusjonsteatre har gitt en så erfaren frigruppemann som  Kenneth Dean i oppdrag å sette opp en barneforestilling, og man får håpe det ikke er siste gangen. Han trenger bare å «kille noen darlings» - og så vil han virkelig mestre den vanskelige kunsten det er å lage teater som fryder både voksne og barn - sammen.

Oslo Nye Teater, Trikkestallen
Trollmannen fra Oz
Av L. Frank Baum
Dramatisering og regi: Kenneth Dean
Dukkedesign/dukkemaker: Kari Noreger
Scenografi: Carle Lange
Lys: Trond Sætre
Medvirkende: Suzanne Paalgard, Marianne Edvardsen, Stein Kiran, Knut Wiulsrød, Mads Buer og Bjørn Håkon Moan