Siste kritikker:

01 Markens Grøde: Anne Krigsvoll (Inger) og Sven Nordin (Isak)

01 Markens Grøde: Anne Krigsvoll (Inger) og Sven Nordin (Isak)

Foto L-P. Lorentz

02 Markens Grøde: Sven Nordin er Isak Sellanrå

02 Markens Grøde: Sven Nordin er Isak Sellanrå

Foto L-P. Lorentz

03 Markens Grøde: Svein Nordik (Isak) og Petronella Barker (Fortelleren/Ånden)

03 Markens Grøde: Svein Nordik (Isak) og Petronella Barker (Fortelleren/Ånden)

Foto L-P. Lorentz

04 Markens Grøde: Frøydis Armand (Oline) med Henrik Rafaelsen (Aksel). I bakgrunnen Petronela Barker (Ånden/fortelleren) og Trond Brænne (Brede Olsen)

04 Markens Grøde: Frøydis Armand (Oline) med Henrik Rafaelsen (Aksel). I bakgrunnen Petronela Barker (Ånden/fortelleren) og Trond Brænne (Brede Olsen)

Foto L-P. Lorentz

05 Markens Grøde: Trond Brænne som Brede

05 Markens Grøde: Trond Brænne som Brede

Foto L-P. Lorentz

06 Markens Grøde: Thorbjørn Harr som Sivert

06 Markens Grøde: Thorbjørn Harr som Sivert

Foto L-P. Lorentz

Ujevn "Markens grøde"

IdaLou Larsen

Oppdatert lørdag, den 24. februar, 2007.

Første del av Markens grøde er  en usedvanlig spennende og annerledes fortelling fra en mytisk og fjern virkelighet. Dessverre kan ikke oppsetningens annen del måle seg med den første.

Markens Grøde er allerede blitt hyllet som årets teaterbegivenhet, en ære som ikke ble Sebastian Hartmanns forrige oppsetning til del, til tross var at hans John Gabriel Borkman  var kunstnerisk langt mer helstøpt, og teatermessig vel så dristig. Men for to år siden var ikke det norske publikum  forberedt på et nytt dramatisk språk. Wenche Foss skapte teaterhistorie ved å gå i pausen, og Aftenposteninnflytelsesrike anmelder ristet på hodet.
    For vel en uke siden var det premiere på Sebastian Hartmanns og Hege Randi Tørresens dramatisering av Markens grøde, romanen som førte til at Knut Hamsun fikk Nobelprisen i 1920. I sin dramatisering holder de seg tett til Hamsuns tekst. Bortsett fra at replikkene er noe nedkortet og iblant kraftig modernisert (OK hører definitivt ikke til Hamsuns språkbruk), er de hentet ordrett fra romanen.
    Første del av Markens grøde, den mest kjente, forteller om nybrotsmannen Isak Sellanrå, og om kvinnen han gifter seg med, Inger med hareskåret, og slutter med det store øyeblikket da Isak for første gang kjører slåmaskin.  Allerede i denne delen innfører Hamsun en rekke bipersoner - lensmennene Geissler og Heyerdahl, Ingers sambygding Oline, to andre nybrottsmenn, Brede Olsen og Aksel Strøm,  for bare å nevne de viktigste - men Isak og Inger står hele tiden i sentrum for fortellingen.
 I annen del utvider Hamsun perspektivet, han skildrer et samfunn i forandring, der industrialiseringen stadig får større plass, og han vektlegger neste generasjon, Isak og Ingers to sønner, Eleseus og Sivert, men også Aksel Strøm og Bredes datter Barbro. For å markere forskjellen mellom bokas to deler, har Hartmann anvendt to helt ulike spillestiler før og etter pause.
  Før pause benytter Hartmann et ytterst ekspressivt og hardtslående teaterspråk. Teatereffektene er voldsomme - et enormt lass med bark velter ned fra snoreloftet, en flere meterlang gran velter over Isak, og regnet styrter  ned i slike mengder at skuespillerne rett som det er ruller rundt i gjørme og søle. Alt er overdimensjonert, når Inger føder sine to sønner, dukker for eksempel først Ole Johan Skjelbred Knudsen, så Thorbjørn Harr, nakne fram mellom morens ben.
   I denne delen av romanen er replikkene fra Hamsuns hånd forholdsvis få og korthugne, og slik Hartmann har instruert skuespillerne, bruker de en høyst uvanlig, intenst emosjonell og fysisk utagerende spillestil, som best kan sammenlignes med tegneseriespråk. Det tar en liten stund å bli fortrolig med denne uttrykksmåten, men når man først har godtatt den, er dens enkle, men helt ekte teatralitet i tråd med Hamsuns budskap. Som ham skildrer Hartmann i denne delen et mytisk og fjern virkelighet.
  I likhet med Hamsun skifter Hartmann perspektiv i annen del. Når Isak og Inger ikke lenger er de bærende kreftene i historien, og fortellingen nærmer seg vår egen tid, lar Sebastian Hartmann den dramatiske uttrykksformen tilpasse seg handlingens utvikling. Teaterspråket normaliseres, og blir tilnærmet realistisk. Resultatet er ytterst ordrikt og ganske konvensjonelt tekstteater, selv om instruktøren fremdeles har en forkjærlighet for det groteske og overdimensjonerte: Når Eleseus (Ole Johan Skjelbred Knudsen) prøver seg på Aksels kvinne, den lettlivede Barbro (Trine Wiggen), spruter han ikke bare øl over seg og henne i store mengder, men også flere helflasker med sprit, over seg selv og henne, slik at de begge blir gjennomvåte, og må ta av seg klærne.
   I Hartmanns mer samtidige univers har for øvrig flere av personene en forkjærlighet for å strippe, og det er vanskelig å forstå hvorfor Aksels sorg når han oppdager at Barbro har drept det nyfødte barnet deres, skal gi seg utslag i at han kler seg naken. Så er da heller ikke alle Hartmanns påfunn like overbevisende. Enkelte av dem tyder nærmest på at Sebastian Hartmann vil hevne seg over John Gabriel Borkmans lunkne mottakelse ved å drive gjøn med Nationaltheatrets presumptivt ultrakonservative og aldersstegne publikum - for eksempel når han henvender seg til oss som var vi på barneteater: "hvor mange av dere dannede mennesker har lest Markens grøde" , "hvor er Isak Sellanrå" (Isak ligger da usynlig under grantreet), eller når han lager et kvarters komistunt med en vannrenne i tre som går fra scenen ned til 3. og 4. rad orkester og krever både fulle vannbøtter og tykke frottéhåndklær. En liten stund er slikt fornøyelig, men påfunn av denne typen tåler ikke å tværes ut.
  I det hele tatt er annen del altfor lang. Dramatiseringen tar mål av seg til å ha med alle de mer eller mindre løst sammensatte episodene i romanen. I boken danner de til slutt et mønster - den gamle verden som må gi tapt for den nye, eller som det sies i bokens siste sider: «det snare nutidsmenneske ... mener han gjør noget fortjenstfuldt (når) han skaffer bygden penger». Men «det er ikke penger landet trænger, landet har penger mer enn nok; det er slike karer som (Isak) det ikke er nok av». For Sellanråfolket «går sammen med himlen og jorden og er ett med dem, er ett med dette vide og rotfæstede. (De) behøver ikke sværd i hånden, (de) går livet barhændet og barhodet midt i en stor venlighet.»
   Hartmann er klar over de mer problematiske sidene ved Markens grøde, og han lar derfor Hamsun/Hitler dukke uventet opp på scenekanten: Hamsun tvangsfores mens han og professor Langfeldt utveksler replikker som sikkert er autentiske, men lite relevante. Samtidig løper Isak Sellanrå i lange anstrengende minutter på stedet hvil før han til slutt faller utmattet sammen.  Hartmann er ivrig opptatt av å formidle et budskap, men dessverre ender han bare i litt forslitte klisjéer som når han dikter opp en politisk korrekt framtidsvisjon der menneskene om tre millioner år ser tilbake på vår tid,  «en underlig sivilisasjon som i løpet av hundre år har utryddet seg selv og ødelagt miljøet».
      Skuespillerne imponerer. Først og fremst Sven Nordin med en en kraft og variasjon i tolkningen av Isak Sellanrå som overgår alle hans tidligere prestasjoner. Men også Anne Krigsvoll som Inger og Petronella Barker som den oppdiktede fortelleren, et gåtefullt overnaturlig vesen som både er rampete plageånd og deltakende støttespiller. Thorbjørn Harr, Eindride Eidsvoll, Fridtjov Såheim, Trond Brænne, ja hele ensemblet lykkes overmåte godt med Sebastian Hartmanns noe uvante spillestil. Men på et punkt merker man at Hartmann ikke behersker norsk: Diksjonen som vanligvis alltid er på topp på Nationaltheatret, er ujevn, og mange ord forsvinner i den voldsomme stemmebruken. Frøydis Armand er det briljante unntaket.
  Også Susanne Münzners scenografi fascinererer mest i første del, men det er også en monumental teatralitet over annen dels scenebilde.
   Som John Gabriel Borkman viser første del av  Markens grøde at Sebastian Hartmann er en ualminnelig spennende og innovativ teaterkunstner. Men i annen del, hvor rammene ikke på samme måte er gitt av teksten, blir han for selvdyrkende, for opptatt av å briljere med egne påfunn. Det er synd at ingen har hvisket ham i øret at «kill your darlings» er en sunn leveregel, ikke minst for selvsikre unge kunstnere med skyhøye ambisjoner. Forestillinger varer nå i tre timer og tre kvarter. Hadde annen del vært en time kortere, ville denne Markens grøde virkelig kunne vært sesongens begivenhet.

Nationaltheatret, Hovedscenen
Markens Grøde
Av Knut Hamsun
Dramatisert av Sebastian Hartmann og Hege Randi Tørresen
Regi: Sebastian Hartmann
Scenografi: Susanne Münzner
Lysdesign: Rainer Casper
I rollene: Sven Nordin, Anne Krigsvoll, Petronella Barker,  Ole Johan Skjelbred Knudsen, Henrik Rafaelsen, Trine Wiggen, Fridtjov Såheim, Trond Brænne, Frøydis Armand, Eindride Eidsvold, Thorbjørn Harr og Christina Maryam Gjerstad eller Ylva Lillo-Stenberg