Siste kritikker:

Aktuelt antikrigsteater

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 20. februar, 2007.

Ifigeneia er en sterk og rammende satire av vår egen tids krigsvanvidd.

Lørdag hadde Verk produksjoner premiere på Finn Iunkers Ifigeneia, og forestillingen spilles på Black Box Teater ut uka. Den er det beste bevis på det utenlandske teaterfolk for lengst har skjønt, men som norske dramaturger og teatersjefer tydeligvis ikke vil erkjenne: Finn Iunkers tekster er som skapt for scenen.
 I februar i år sendte Radioteatret Morten Cranners versjon av Ifigeneia, en tolkning som vant sølv i det prestisjetunge Prix Italia. Men selv om radioversjonen var helt utmerket, viser Verk Produksjoners lett absurde og spenstige oppsetning at det er først i møte på scenen, i umiddelbart møte med publikum, at stykkets ekte teatralitet kommer til uttrykk.
   Verk har valgt å vektlegge de komiske, nærmest slapstickaktige momentene som utvilsomt kan tolkes inn i Iunkers gjenfortelling av den tragiske skjebnen til Agamemnons datter, den stakkars Ifigeneia som blir offer både for farens maktbrynde og for krigens irrasjonelle vanvidd som den dag i dag får unge menn til å begeistres ved tanken på å kjempe for en sak de helst vil tro er rettferdig. Finn Iunker lar oss bare møte Akilles, den beste representanten for de krigslystne unge mennene. Men de frustrerte soldatene i leiren murrer hele tiden i bakgrunnen.
  De greske sagnene forteller at prins Paris bortførte hustruen til kong Menelaos, den skjønne Helena, til Troja i Lilleasia, og at det var årsaken til trojanerkrigen. Grekerne ville ha hevn, og under ledelse av Agamemnon samlet de hellenske hærførerne seg i Aulis for å seile over til Troja. Men Agamemnon hadde en gang fornærmet gudinnen Artemis. Nå nektet hun ham vind, med mindre han ofret sin datter Ifigeneia. Agamemnon bøyde seg for påbudet, og, under påskudd av at hun skulle giftes bort til krigshelten Akilles, sendte han bud etter Ifigeneia, og ofret henne. Men ifølge enkelte kilder forbarmet gudene seg over henne, erstattet hennes med en hjort, og tryllet henne bort til Tauris der hun mange år senere blir gjenforent med sin bror Orestes. Finn Iunker ser ut til å slutte seg til denne mer barmhjertige slutten, iallfall hvis vi skal tro den sterke monologen der han lar Menelaos berette om Ifigeneias siste minutter.
  Som mange dramatikere før ham følger Finn Iunker den tragiske historien nøye. Men hans framstilling av den både kyniske og fullstendig forvirrede generalen, av hans hevngjerrige og misunnelige bror Menelaos, av Ifigeneias selvopptatte mor Klytaimnestra, og sist men ikke minst av den pompøse, selvforherligende og totalt latterlige Akilles, gjør denne Ifigeneia til en sterk og rammende satire av vår egen tids krigsvanvidd. Dette understrekes av det fantastiske koret, to "uskyldige og sexy og naive jenter" som er kommet til Aulis "fra den andre siden av sundet" for å flørte med soldatene, og brått blir viklet inn i de dramatiske begivenhetene. Og som en slag kontrast til krigsvanviddet, Ifigeneia selv - en ung kvinne som såret og sveket likevel verdig og stoisk går døden i møte.
   Verk Produksjoner har som sagt utnyttet alle stykkets muligheter til komikk fullt ut: Ikke bare er Agamemnon sminket som en klovn, hele hans spillestil er klovnens. Det er effektivt og det fungerer bra så lenge skuespilleren bare er Agamemnon. Men ettersom det her bare medvirker fem skuespillere og stykket har sju roller, sier det seg selv at en skuespiller må tolke flere skikkelser. Anders Mossling er dermed så vel Agamemnon og Aleksander som Ifigeneia. I de to siste rollene er han langt mindre overbevisende, og spesielt synes jeg han fungerer dårlig som Ifigeneia : Han overtar skikkelsen i hennes aller siste scene, der hennes siste replikker er en sterk del av Iunkers antikrigsbudskap. Her latterliggjøres de etter min mening helt unødig, ikke minst fordi Håkon Vassvik tidligere har skapt en fin og menneskelig Ifigeneia.
  Saila Hyttinen er både Alexander og en praktfull Klytaimnestra, Thea Danielsen Fjørtoft og Solveig Laland Mohn viser suverent komisk talent som koret. Men den som virkelig imponerer mest er altså Håkon Vassvik som med minimalt av ytre effekter, bare ved hjelp av kroppspråk, stemme og mimikk, klarer å skape distinkte og tydelige skikkelser av Menelaos, Akilles og Ifigeneia. Ikke minst av de to siste somi utgangspunktet er diametralt motsatte karakterer.
   Jeg legger her større vekt på skuespillerprestasjonene er det er vanlig med produksjoner fra det frie feltet. Det er helt bevisst. Vel spiller performance-elementene en viktig rolle i Fredrik Hannestads regi, og de bidrar til å gi oppsetningen en enestående rytme. Men det mest imponerende er nettopp replikk-instruksjonen, og skuespillernes evne til å levendegjøre teksten slik at den ikke inneholder et dødpunkt. Naturligvis er det først og fremst dramatikerens fortjeneste. Men skuespillerne bidrar sterkt.

Denne anmeldelsen har tidligere stått i Klassekampen  4. november 2006

Black Box Teater
Verk Produksjoner viser
Ifigeneia
Av Finn Iunker
Musikk: Per Platou
Regi: Fredrik Hannestad
Scenografi: Signe Becker og Verk
Co-produksjon: Black Box Teater
Med Anders Mossling, Saila Hyttinen, Håkon Mathias Vassvik, Thea Danielsen Fjørtoft, Solveig Laland Mohn og Per Platou