Siste kritikker:

01 Lærde damer: Iren Reppen søker tilfredsstillelse hos en stolrygg

01 Lærde damer: Iren Reppen søker tilfredsstillelse hos en stolrygg

Foto Fin Serck-Hansen

02 Lærde damer: Philaminte (Britt Langlie), Trissotin (Jon-Eivind Gullord) Belise (Iren Reppen) og Armande (Charlotte Frogner)

02 Lærde damer: Philaminte (Britt Langlie), Trissotin (Jon-Eivind Gullord) Belise (Iren Reppen) og Armande (Charlotte Frogner)

Foto Fin Serck-Hansen

03 Lærde Damer: Trissotin (Jon Eivind Gullord) med ryggen til, fra venstre Armande (Charlotte Frogner), Belise (Iren Reppen), Henritte (Kirsti Stubø) og Philaminte (Britt Langlie)

03 Lærde Damer: Trissotin (Jon Eivind Gullord) med ryggen til, fra venstre Armande (Charlotte Frogner), Belise (Iren Reppen), Henritte (Kirsti Stubø) og Philaminte (Britt Langlie)

Foto Fin Serck-Hansen

04 Lærde Damer: Philaminte (Britt Langlie). På bordet Trissotin (Jon Eivind Gullord) og Henriette (Kirsti Stubø). I bakgrunnen Belise (Iren Reppen)

04 Lærde Damer: Philaminte (Britt Langlie). På bordet Trissotin (Jon Eivind Gullord) og Henriette (Kirsti Stubø). I bakgrunnen Belise (Iren Reppen)

Foto Fin Serck-Hansen

o5 Lærde Damer: Fra venstre Chrysale (Per Schaaning, Jean (Bernhard Ramstad) og L' Épine (Morten Espeland)

o5 Lærde Damer: Fra venstre Chrysale (Per Schaaning, Jean (Bernhard Ramstad) og L' Épine (Morten Espeland)

Foto Fin Serck-Hansen

Løpetid på Det Norske

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 22. februar, 2007.

I Hilda Hellwigs såkalt grensesprengende regi har Det Norskes veldisiplinerte ensemble løpetid - i mer enn én betydning av ordet.

Molière regnes som en av verdenslitteraturens store komedieforfattere, og han var en viktig inspirasjonskilde for vår hjemlige Ludvig Holberg. Lærde Damer, en av hans store samfunnskritiske karakterkomedier, ble hans nestsiste stykke. Han døde i 1673, 51 år gammel, mens han spilte tittelrollen i sitt aller siste stykke, Den innbilt syke, som ganske snart har premiere på Den Nationale Scene.
   Lærde Damer er en satirisk framstilling av forskrudde kvinner som er så opptatt av å briljere med sine kunnskaper at de forsømmer alle andre oppgaver i livet, og som en konsekvens av sin tro på de åndelige verdiers overlegenhet, også avsverger det «dyriske» samlivet mellom mann og kvinne.
  Molières utlevering av de lærde damene har moret mange gjennom tidene. Men i våre dager der flere kvinner enn menn tar høyere utdannelse, er det vanskelig å se komediens aktualitet.
  Den svensk-ungarske regissøren Hilda Hellwig har likevel valgt å sette den opp, og hun går inn for oppgaven med liv og lyst. Resultatet er ganske underlig. Styrken i Molières komedier er de vittige og underfundige, men alltid treffende replikkene som Halldis Moren Vesaas  så glimrende har gjendiktet til norsk. Men teksten ser ikke ut til å interessere Hilda Hellwig noe større.
  I stedet har hun fått et veldressert ensemble - alle er like dyktige, ingen nevnt, ingen glemt - til å spille fysiskt ekspressivt teater til den store gullmedalje. For bare å gi et eksempel: Ingen beveger seg «normalt», alle hopper, springer, aker ned trapper, deiser ned på gulvet,  osv.osv. Men det er i de seksuelle opptrinnene Hellwig virkelig slipper seg løs. Molières gamle inntørkede peppermø - en litt tragisk skikkelse som innbiller seg at alle menn faller for henne - er her erstattet av en vakker, frodig og sensuelt tiltrekkende Iren Reppen som blir så kåt av å se i et pornoblad at hun gnir seg i vellyst mot en stolrygg, før hun river buksene av niesens kjæreste og  prøver å voldta ham. Han kommer seg løs i siste øyeblikk, men er blitt så opphisset at han først stikker snurrebassen inn i kjøleskapet, og da ikke det hjelper, tyr til isbiter fra dypfryseren..
  Dette er den første av mange lignende scener der fyrige damer ikke klarer å holde fingrene fra mennenes rumper og buksesmekkene deres. En del av publikum synes sånt er hylende morsomt - de fryder seg like uhemmet som småunger gjør over de forbudte ordene tissen, bæsjen, prompen - andre synes det er plumpt, pinlig og verst av alt - dumt.
   Umiddelbart er det ikke helt lett å skjønne hvor Hilda Hellwig har villet hen med sin sterkt seksualiserte tolkning. Mener hun at dagens Lærde Damer ønsker å tøyle sitt begjær, men at det er umulig i vår sexfikserte tid, og at seksuell avholdenhet derfor vil gi seg groteske utslag? Mistenker hun dagens frigjorte kvinner for å være så hemningsløse at de river buksene av mannfolkene for et godt ord, og hisser dem opp uten å tilfredsstille dem? Eller kanskje hun overhodet ikke har prøvd å gi Molières tekst en aktualitet i år 2007, men rett og slett bare har villet sprenge grensene for teaterkonvensjonene, spesielt de som gjelder etablerte klassiske verk. Kanskje en ny tendens: Norske Yngve Sundvor prøvde jo noe lignende med Gogols Revisoren på Trøndelag Teater i fjor.
  Rett skal være rett. Én scene er fremdeles virkelig morsom: Hellwig er nemlig trofast mot teksten, samtidig som hun gir den aktuelt tilsnitt i Molières ånd ved å la parodier av Edvard Hoem (Bernhard Ramstad) og Ari Behn (Jon Eivind Gullord) utkjempe den verbale tvekampen mellom de to annenklasses dikterne Trissotin og Vadius. Men i det store og det hele er  Hellwigs dristige overskridelsesprosjekt hennes blitt en grandios flop.

   Det er et mysterium at regissøren for denne plumpe utgaven av Lærde Damer er den samme Hilda Hellwig som sto for den monumentale og strengt klassiske John Gabriel Borkman som gjestet Ibsenfestivalen i høst. Forklaringen må være at hun hva humoristisk sans angår, fremdeles befinner seg i førpuberteten.

Denne anmeldelsen sto først på tykk i Klassekampen 19. februar

Det Norske Teatret, Hovedscenen
Lærde Damer
Av Jean Baptiste Molière
Gjendiktet av Halldis Moren Vesaas
Regi: Hilda Hellwig
Scenografi og kostymedesign: Herbert Murauer
Lys: Ellen Ruge
I rollene: Per Schaaning. Britt Langlie, Jon Eikemo, Kirsti Stubø. Charlotte Frogner, Iren Reppen, Marianne Krogh, Jon Eivind Gullord, Torbjørn Eriksen, Bernhard Ramstad, Morten Espeland