Siste kritikker:

01 Eksorsistene: Ine Jansen er Agnes

01 Eksorsistene: Ine Jansen er Agnes

Foto L-P. Lorentz

02 Eksorsistene: Håkon Ramstad er djevelutdriver David

02 Eksorsistene: Håkon Ramstad er djevelutdriver David

Foto L-P. Lorentz

03 Eksorsistene: Espen Reboli Bjerke spiller faren Lukas

03 Eksorsistene: Espen Reboli Bjerke spiller faren Lukas

Foto L-P. Lorentz

Innadvendt teater

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 19. februar, 2007.

Med absurd humor utforsker Hans Petter Blad i Eksorsistene et fascinerende og aktuelt tema. Men oppsetningen er dessverre altfor innadvendt.

Det kompliserte forholdet mellom foreldre og barn begynner å oppta dramatikerne. Før jul hadde Ferske Scener urpremiere i Tromsø på Strømmer av Tale Næss, fortellingen om ei lita jente som forsvinner, og i går hadde Hans Petter Blads Eksorsistene urpremiere på Nationaltheatrets Malersal.
 Bundet fast til sengen av foreldrene Agnes og Lukas (vi gjorde det sammen./ Men det var jeg som lagde knutene, for å si det sånn», forklarer faren), ligger 13 år gamle Rakel innelåst på barneværelset. Agnes og Lukas skjønte hun måtte være alvorlig syk da hun begynte å sove lenge om morgenen, mistet interessen for skolen, og kom sent hjem om kvelden uten å si fra. Ingen lege har kunnet hjelpe. Som siste utvei har den religiøse Agnes tilkalt en prest, en djevleutdriver.
  Eksorsistene er en litt absurd fabel om to foreldre som ikke har, og aldri har hatt, et ekte og levende forhold til hverandre. Fram til puberteten har Rakel vært verdens snilleste og greieste jente, og foreldrene skjønner ikke at hun er kommet i en alder hvor hun må få utvikle seg til et selvstendig menneske. De tolker hennes løsrivelsesforsøk som galskap.«Jeg kjenner ikke en gang igjen min egen datter./Jeg skjønner ikke hva hun sier./Og det lille jeg skjønner det vil jeg ikke høre», sier Lukas.
  Problemstillingen understrekes av utsagnene til naboen Edith. Hennes egen datter Lisa har vært Rakels bestevenninne, men nå nekter moren henne å besøke den gale Rakel. I en nøkkelscene betror Edith presten David hvor vanskelig det er å være mor:  Min egen datter./Jeg vet ingen ting om henne./ Og jeg tør ikke spørre./Jeg er redd for hva hun skal svare./(...) Kanskje er det det som er å være mor, eller far. /Å låne noe til du virkelig elsker det./Så er det over./Når du endelig elsker dem, av hele ditt hjerte./Så tilhører de ikke lenger deg.  
  Men Ediths datter er ikke blitt gal -  nettopp fordi Edith er i stand til å se problemene og formulere dem. Det klarer verken Agnes eller Lukas, og når David forlater dem etter å ha «helbredet» Rakel, tyder ingenting på at de har skjønt sitt medansvar for datterens «sykdom». Men de går, riktignok motvillig, med på å sette henne fri, og deres siste ord viser at de har forsonet seg med at hun en dag kommer til å forlate dem.
  Hans Petter Blad er først og fremst en tekstkunstner. Det er de knappe, men likevel så megetsigende og avslørende replikkene som gjør Eksorsistene til en fascinerende utforskning av et høyst aktuelt tema. Men regissør Gard B. Eidsvold har valgt å nedtone teksten. I et forhåndsintervju har han uttalt at han mener stykket tar opp foreldrenes «frykt» for å miste datteren. Antakelig for å gi uttrykk til denne frykten, har han valgt en ytterst innadvendt spillestil der alle de fire skuespillerne, men spesielt moren Agnes (Ine Jansen),  nærmest hvisker fram replikkene sine.
  Det er interessant med med en eksperimentell spilleform som bryter, ikke bare med det klassisk teatrale, men også med det fysisk ekspressive. Men når det blir omtrent umulig å følge med i det som skjer på scenen, går Eidsvold for langt. Hadde jeg ikke vært så heldig å kunne lese stykket, hadde jeg som anmelder vært temmelig opprådd.
   I 2004 hadde Gard Eidsvold regien på Hans Petter Blads Roe Head,¬ ¬ også et samarbeid mellom Oslo Moderne Teater og Nationaltheatret. Den gangen valgte han å nedtone teksten ved en sterkt fysisk og bevisst overteatralsk spillestil. Med Eksorsistene eksperimenterer han med stikk motsatte virkemidler. Det er prisverdig at han som regissør ønsker å fornye seg, men resultatet er blitt en stillestående og dessverre temmelig likegyldig forestilling. Det er synd. Hans Petter Blads underfundige og intelligente tekst hadde fortjent å kommunisere bedre med sitt publikum.

Denne anmeldelsen sto først på trykk i Klassekampen lørdag 17. februar

Nationaltheatret, Malersalen
Oslo Moderne Teater i samarbeid med Nationaltheatret viser:
Eksorsistene
Av Hans Petter Blad
Regi: Gard B. Eidsvold
Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland
Med: Ine Jansen, Espen Reboli Bjerke, Håkon Ramstad og Cathrine Borkenhagen.