Siste kritikker:

01 Tiden er vårt hjem: I forgrunnen Reny Folgerø. bak fra venstre: Marianne Nielsen, Gørild Mauseth og Bjørn Willberg Andersen

01 Tiden er vårt hjem: I forgrunnen Reny Folgerø. bak fra venstre: Marianne Nielsen, Gørild Mauseth og Bjørn Willberg Andersen

(Foto Erik Berg)

02 Tiden er vårt hjem: I forgrunnen fra venstre Gørild Mauseth og Marianne Nielsen. I bakgrunnen Stig Amdam og Karl Bomann-Larsen

02 Tiden er vårt hjem: I forgrunnen fra venstre Gørild Mauseth og Marianne Nielsen. I bakgrunnen Stig Amdam og Karl Bomann-Larsen

(Foto Erik Brg)

03 Tiden er vårt hjem: Fra venstre Stig Amdam, Gøril Mauseth, Marianne Nielsen, Kim Kalsås, Jon Ketil Johnsen, Bjørn Willberg Andersen og Irene Waage

03 Tiden er vårt hjem: Fra venstre Stig Amdam, Gøril Mauseth, Marianne Nielsen, Kim Kalsås, Jon Ketil Johnsen, Bjørn Willberg Andersen og Irene Waage

(Foto Erik Berg)

Glimrende Norén-oppsetning

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 14. februar, 2007.

Vibeke Bjelkes intelligente regi, og et uvanlig sterkt ensemble med Marianne Nielsen i spissen, gjør Tiden er vårt hjem til en stor teateropplevelse.

Lars Norén skrev Tiden er vårt hjem i 1991, og i Norge ble stykket først oppført på Det Norske Teatret i 1994. Den Nationale Scenes glimrende oppsetning viser at det 17 år gamle desperate komedien fremdeles er en treffende skildring av moderne mennesker i det skandinaviske velferdssamfunnet.
  Norén har lagt handlingen til sommerparadiset Knebel på Jylland der de fleste av stykkets personer har vokst opp sammen.  Søsknene Anna (Marianne Nielsen) og Jackob (Stig Amdam) har reist ut i verden og gjort karriere, men Nils (Jon Ketil Johnsen) har valgt å bli på Knebel der han driver gården sammen med kona Prick (Gørild Mauseth). Erik (Karl Bomann-Larsen) har heller ikke forlatt hjemstedet, der han er lærer og museumsbestyrer. Broren Thomas (Kim Kalsås) har drevet en plantasje i Kongo, men bruker nå sine siste krefter på å drikke seg i hjel. To jenter i slutten av tenårene representerer neste generasjon: Tilbakestående Julia (Reny Folgerø),eneste barnet til Prick og Nils, og den mer intellektuelle Muller (Irene Waage), Jackobs datter fra hans tidligere ekteskap. Den eneste som ikke har noen direkte tilknytning til Knebel, er Harald (Bjørn Willberg Andersen), Annas tiltaksløse mann.
   Stykket utspiller seg i løpet av noen sommerdager. Som hvert år er Anna og Jackob kommet hjem på ferie. Men denne sommeren er alt annerledes: I løpet av året som er gått har de alle mistet sine foreldre, den eneste gjenlevende er den gamle senile moren til Nils.
  Nå er de all definitivt voksne, de er nødt til selv å ta ansvar for sine liv, til å se i øynene at ikke foreldrene lenger står mellom dem og døden. Arveoppgjørene bringer ondt blod mellom søsknene, mellom Anna og Jackob, men også mellom Erik og Thomas. Forholdet mellom Anna og hennes mann, Harald, synger på siste verset, Erik har aldri kunnet glemme at han egentlig elsker Anna, den prektige Prick er lidenskapelig forelsket i forfatteren Jackob, men han er ikke særlig interessert... Fortidde og uløste følelser og konflikter kommer fram i dagen.
  I de to første aktene fører Lars Norén med mesterlig hånd tilskueren inn i de ulmende konfliktene. Det skjer ved tilsynelatende hverdagslig slentrende og utvungne samtaler mellom stykkets mange personer. Siste akt er i sin helhet viet Annas store fest. I tidligere år har den alltid vært sommerens lystige høydepunkt der gammelt vennskap er blitt befestet og  bekreftet. Denne gangen utvikler den seg til en opprivende sannhetens time, Til slutt sitter den selvopptatte og manipulerende Anna alene igjen: Mannen Harald har endelig klart å forlate henne, kanskje sammen med Annas niese, Muller, og Annas bror Jackob som er like selvopptatt og usympatisk som henne, vil ikke lenger ha noe med søsteren å gjøre. Den eneste som fremdeles er positivt til stede, er den tilbakestående Julia som ikke har skjønt noe av det som har skjedd.
   I den klassiske tragedien ville de mange sviende oppgjørene føre til erkjennelse og nye livsmuligheter. Norén verken sier eller antyder noe om hvordan hans personer vil håndtere krisen og fremtiden: «Tiden er vårt hjem», vi lever her og nå.
   «Handling» i ordet klassiske betydning av ordet er ikke det som kjennetegner Noréns dramatikk, og gjør det heller ikke her. Men hans utforskning av de svært realistiske og troverdige personene, og av deres innfløkte, motstridende og allmenne konflikter er så engasjerende at han uten problemer holder fast på vår interesse i de næmere fire timer forestillingen varer.
  Æren for det må Norén dele med regissør Vibeke Bjelke. Jeg så ikke hennes utgave av Festen som ble en stor suksess på DNS, men hun gjorde ikke særlig inntrykk med sin regi av Noel Cowards Privatliv på Oslo Nye for tre-fire år siden. Her imponerer hun stort.
  Hun prøver overhodet ikke å sette fart i stykket, men lar alle de sommerdovne episodene få den tid de trenger til å utfolde seg, og skaper dermed den helt rette rytmen i forestillingen. Men mest av alt er det hennes intelligente og presise replikk- og personinstruksjon som gjør inntrykk. Ensemblet på scenen består av solide og gode skuespillere, men her får hun dem alle - absolutt alle - til å overgå seg selv. Her er heldigvis verken overspill eller utvendig dramatikk, men en ekte og inderlig intensitet som virkelig griper. Hver enkelts prestasjon burde blitt utførlig kommentert. Plassen tillater det ikke. Men Marianne Nielsens ubarmhjertige og presise utlevering av en den dypt nevrotiske, selvbedragerske og maktsyke Anna må trekkes fram: Hun er den bærende kraften i Tiden er vårt hjem, en forestilling jeg ikke kommer til å glemme.

Denen anmeldelsen har stått på trykk i Klassekampen onsdag 14. februar

Den Nationale Scene, Småscenen:
Tiden er vårt hjem
Oversetter: Terje Lindberg
Instruktør: Vibeke Bjelke
Scenograf og kostymedesigner: Steffen Aarfing
Lysdesigner: Geir Hovland
Med Marianne Nielsen, Bjørn Willberg Andersen, Stig Amdam, Irene Waage, Gørild Mauseth, Jon Ketil Johnsen, Reny M. G. Folgerø, Karl Bomann-Larsen, Karin Stautland, Kim Kalsås m.fl.