Siste kritikker:

01 Fruen fra havet: Elida (Kjersti Elvik) i sentrum med ensemblet i bakgrunnen

01 Fruen fra havet: Elida (Kjersti Elvik) i sentrum med ensemblet i bakgrunnen

Foto Erik Berg

02 Fruen fra havet: Ellida (Kjersti Elvik) sammen med sin mann doktor Wangel (Per Frisch)

02 Fruen fra havet: Ellida (Kjersti Elvik) sammen med sin mann doktor Wangel (Per Frisch)

Foto Erik Berg

03 Fruen fra havet: Bolette (Siren Jørgensen) og Hilde (Anna Katharina Haukeland) sammen med Ballested (Bjørn Sothberg)

03 Fruen fra havet: Bolette (Siren Jørgensen) og Hilde (Anna Katharina Haukeland) sammen med Ballested (Bjørn Sothberg)

Foto Erik Berg

04 Fruen fra havet: Ellida (Kjersti Elvik) med Den fremmede (Frode Winther) og dr. Wangel (Per Frisch)

04 Fruen fra havet: Ellida (Kjersti Elvik) med Den fremmede (Frode Winther) og dr. Wangel (Per Frisch)

Foto Erik Berg

Overtydelig "Fruen fra havet"

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 12. februar, 2007.

På Den Nationale Scene er Fruen fra havet blitt så riktig at den mangler intensitet, lidenskap og spenning.

Fruen fra havet er sesongens første forestilling på Store Scene. Teatersjef Morten Borgersen har ansvaret for regi og manusbearbeidelse, og sier i programmet at han har lånt litt fra den versjonen Susan Sonntag laget for Robert Wilson. Denne oppsetningen var et av høydepunktene under fjorårets Ibsenfestival, der den spesielt imponerte med sin visuelle skjønnhet.
  Ikke bare Susan Sonntags tekstvariasjoner, men også visse visuelle elementer fra Wilsons oppsetning er tilstede i Morten Borgersens versjon. Det gjelder spesielt åpningssekvensen, der Olav Myrtvedt lar himmel og hav møtes i et suggestivt scenebilde som gir et slående uttrykk for Ellida Wangels lengsel mot havet og friheten. Dette understrekes ved at Ellida, i en scene som ikke finnes hos Ibsen, i en liten monolog forklarer at hun er oppkalt etter en båt, før hun bøyer seg ned og legger hendene om en glassbolle med en enslig gullfisk. Symbolikken er tydelig.
     Fruen fra havet er historien om den nevrotiske Ellida Wangel som i noen år har vært gift med en eldre enkemann, doktor Wangel. Etter at deres lille sønn døde som spebarn har ekteskapet skrantet, og Ellida kan ikke fri seg fra minnet om Den fremmede sjømannen hun en gang elsket. Uventet kommer nå Den fremmede tilbake. Han oppsøker Ellida, han minner henne om løftene de ga hverandre, og vil ha henne med seg. Men bare hvis hun virkelig selv vil det slik.
  Den dramatiske spenningen knytter seg til Ellidas valg: Skal hun følge Den fremmede som står for den friheten og den livsutfoldelsen hun så sårt lengter etter, eller skal hun bli hos Wangel, til tross for at hun nå mener dette ekteskapet bare var en slags handel hun inngikk  i en vanskelig livskrise. Frihet, og ganske spesielt frihet under ansvar er nøkkelord her, og Ibsen lar fornuften seire.
  Som en mer hverdagslig parallell til hovedhandlingen lar Ibsen Wangels eldste datter, Bolette, nærmest mot sin vilje ende med å gifte seg med sin gamle lærer, Arnholm, som kan gi henne utdannelsen hun drømmer om. Bolette er den fornuftige Ellida, mens hennes lillesøster, den spenningslystne og uregjerlige Hilde representerer det opprørske og irrasjonelle i Ellidas sinn.. Ibsen understreker videre sitt valg av tematikk med tusenkunstneren Ballested som stadig snakker om å akklimatisere seg, og planlegger å male en halvdød havfrue.
 Til en viss grad overtydeliggjør Ibsen altå sitt eget tema. Morten Borgersen går enda lenger. Han legger vekt på å få fram alle mulige og umulige nyanser. Han fletter inn humoristiske henvisninger til både Gjengangere og Byggmester Solness, og uventet, men utvilsomt treffende, trekker han fram paralleller mellom Ellidas frihetstrang og Noras higen etter det vidunderlige.
  Forestillingen er uhyre gjennomtenkt og gjennomarbeidet, faktisk for gjennomarbeidet: Det er som om Morten Borgersen verken stoler på teatrets, og skuespillernes, evne til formidling, eller på tilskuernes evne til forståelse og innlevelse.
  Han har riktignok kuttet ut noen av fortolkningsnøklene Ibsen selv har lagt inn i teksten, men til gjengjeld har han en ulykksalig tendens til overtydeliggjøring. Ibsen antyder at Wangel gjerne drukner sine sorger. Morten Borgersen lar Wangel og Arnholm være så bakfulle at de tømmer hele karafler med vann og svelger hodepinetabletter, og Wangel trekker lerka fram av lomma når han får problemer. Døtrene som skal minnes sin avdøde mor på hennes fødselsdag, setter et stort bilde av henne midt på bordet, og for at vi skal skjønne at Lyngstrand er alvorlig syk, nærmest kollapser han midt i en samtale.
    Bagateller kanskje, men irriterende i sammenhengen. Verre er det at overtydeliggjøringen går ut over replikkinstruksjon og kroppspråk. Det er, og skal være, noe nevrotisk ved Ellida, hun sier det faktisk selv. Men Kjersti Elviks Ellida blir så sykelig selvopptatt og avvisende at hun mister den gåtefull erotiske tiltrekningskraften som også kjennetegner henne. Samspillet mellom henne og Per Frisch (Dr. Wangel) overbeviser ikke, og  Ellidas møter med Den fremmede (en konstant flirende Frode Winther) er fullstendig ufarlige. Gerhard Pettersen (Dr. Arnholm) og Petter Width Kristiansen( Lyngstrand) er rent komiske skikkelser. Langt på vei er Width Kristiansen en forfriskende annerledes Lyngstrand. Men overdrivelsen tar overhånd. Bolette (Siren Jørgensen) og Hilde (Anna Katharina Haukeland) er lyspunktene i forestillingen. De  - og Olav Myrtvedts fantastiske scenografi som viser hva oppfinnsomt bruk av videoprojeksjoner kan tilføre teatret.
 Det er dessverre noe underlig livløst ved denne Fruen fra havet.. I perioder er den rett og slett ganske kjedelig, den største og farligste fallgruben når det gjelder Ibsen.

Anmeldelsen har stått på trykk i Klassekampen mandag 12. februar.

Den Nationale Scene, Store Scene
Fruen fra havet
Av Henrik Ibsen
Bearbeidet av Morten Borgersen
Scenografi: Olav Myrtvedt
Komponist: Jørgen Knudsen
Lys: Torkel Skjærven
Med Kersti Elvik. Per Frisch, Siren Jørgensen, Anna Katharina Haukeland, Gerald Pettersen , Petter Width Kristiansen, Bjørn Sothberg og Frode Winther