[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Bussen Jan Grønli og Ellen Dorrit Petersen

01 Bussen Jan Grønli og Ellen Dorrit Petersen

Foto Erik Berg

02 Bussen Ellen Dorrit Petersen og Sverre Solberg

02 Bussen Ellen Dorrit Petersen og Sverre Solberg

Foto Erik Berg

03 Bussen Lasse Kolsrud og Jan Grønli

03 Bussen Lasse Kolsrud og Jan Grønli

Foto Erik Berg

Et forvirrende møte

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 31. januar, 2007.

Bussen av den unge sveitsisk-tyske dramatikeren Lukas Bärfuss hadde Norgespremiere torsdag. Stykket har fått flere priser, men i Eirik Nilssen Brøyns regi  er det blitt en noe forvirrende opplevelse.

Lukas Bärfuss ble kjent med Våre foreldres seksuelle nevroser, uroppført på Theater Basel i 2003, og på repertoaret til Den Nationale Scene senere i  vår. I 2003 kåret Theater Heute ham til årets nye dramatiker.Jeg hadde store forventninger til det prisbelønte Bussen. Da jeg to og en halv time senere forlot teatret, var jeg mest av alt forvirret.
  Lukas Bärfuss har ord på seg for å opptatt av vår tids problemer, og i Bussen  tar han opp det han ser som et sentralt spørsmål i vår «post-ateistiske» tid - verdiene i vårt vestlige samfunn stammer fra en tid da Gud sto i sentrum for vårt verdensbilde, men hvordan kan vi fortsatt tro på disse verdiene når vi har mistet troen på Gud? Kan mennesket i det hele tatt leve uten Gud?
  Det er natt, en buss står parkert i en øde fjellskog. Sjåføren som kjører velstående kunder til et luksuriøst kurhotell, har nettopp oppdaget en ung kvinne uten billett, den nyfrelste Erika. Hun er komme på feil buss, for hun skal til Polen: gjennom en av sine engler har Gud befalt henne være hos Den svarte madonna i Czestochowa dagen etter.
  Litt etter litt kommer det fram at både busspassasjerene og sjåføren er brutale, egoistiske, selvopptatte og onde, og bussen blir et symbolsk kjøretøy på vei mot Døden. I sine fortvilte forsøk på å komme seg til Polen, blir Erika også kjent med Anton, den fordrukne innehaveren av en bensinstasjon opp i fjellet - i motsetning til de øvrige en snill og vennlig mann, og en utrettelig miljøforkjemper. Et øyeblikk lar hun seg friste av Anton og brennevinet, men så viser det seg at hun har klart å omvende den brutale sjåføren. Det avgjør hennes skjebne, og en dag forsinket kommer hun fram til Den svarte madonna. Men da har hun selv mistet troen.
  Av Det Norske Teatrets oppsetning er det vanskelig å skjønne at nettopp Bussen har fått to høythengende priser. Det tar riktignok opp en meget aktuell problemstilling - vår tids nyreligiøsitet - men slik Bärfuss angriper temaet, er det vanskelig helt å gripe tak i essensen i stykket. Handling og dialoger veksler uopphørlig mellom realisme og symbolisme, uten at man skjønner hva dramatikeren vil oppnå med det. Stykket er svært ordrikt, men også her er det vanskelig å forstå hvor Bärfuss vil med de lange dialogene. Iblant har de et visst absurd vidd, men stort sett er de stillestående og innholdsmessig temmelig likegyldige.
  En ting er ganske sikker: Bussen  er forankret i en for oss ganske fremmed religiøs tradisjon. Noe ved Bussen brakte tankene hen til franske Paul Claudel (Bodskapet til Maria, Dagen snur) ikke så meget på grunn av reelle likhetspunkter mellom deres dramatikk som fordi de gir inntrykk av å ha røtter i samme kulturkrets.
 Eirik Nilssen Brøyns regi makter ikke å tydeliggjøre og forklare dramatikerens hensikter. Det virker nærmest tilfeldig når Brøyn tidvis vektlegger det symbolske i handlingen - mens sceneanvisningene for eksempen angir at bussen står i veikanten, har Brøyn Nilssen og scenograf Salovaara plassert den midt i en grått ingenmannsland, og når lysene tennes inne i bussen, veksler den mellom å være tom og befolket. I første del er regissørens - og dramatikerens - vingling mellom realisme og symbolisme spesielt merkbare. Etter pause normaliserer handlingen seg, og møtet mellom Erika og den fordrukne Anton, mesterlig tolket av Lasse Kolsrud, er ganske underholdende. På plussiden vil jeg også anføre den iskalde uhyggen som Nilssen Brøyn klarer å skape, godt hjulpet av Erik Dæhlins lydbilde.
 Skuespillerne gjør en heltemodig innsats med Jan Grønli i spissen som den onde psykopaten av en busssjåfår, «bak rattet ... eit lam, mild og overberande.(...) Men når han stig ut. Eit vondt menneske» som, når han omvendes, forvandles fra å være «ein god sjåfør, men eit dårleg menneske (til) eit godt menneske og ein dårleg sjåfør». Som alltid har Jan Grønli et suverent grep på roller av denne typen.  Ellen Dorrit Petersens nyanserte tolkning av Erikas skiftende sinn, bekrefter det sterke inntrykket hun gjorde som Pegeen i Helten frå den grøne øya. De øvrige yter sterk og godt ensemblespill i mindre roller. Men som helhet er ikke Bussen  noe overbevisende møte med dramatiker Lukas Bärfuss.

Denne anmeldelsen har først stått på trykk i Klassekampen mandag 29. januar

Det Norske Teatret
Scene 2
Bussen
Av Lukas Bärfuss
Oversatt av Ragnar Hovland
Regi: Eirik Nilssen Brøyn
Scenografi/kostymedesign: Milja Salovaara
Musikk: Erik Dæhlin
Med Jan Grønli, Ellen Dorrit Petersen, Nina Woxholtt, Ingunn B. Øyen, Sverre Solberg, Lasse Kolsrud