Siste kritikker:

01 Tilfellet Torgersen: Jonatan Filip Johansen

01 Tilfellet Torgersen: Jonatan Filip Johansen

Foto Dag Jenssen

02 Tilfellet Torgersen: Thomas Bye, Anne Kokkin og Kate Pendry

02 Tilfellet Torgersen: Thomas Bye, Anne Kokkin og Kate Pendry

Foto Dag Jenssen

03 Tilfellet Torgersen: Hauk Heyerdahl og Thomas Bye

03 Tilfellet Torgersen: Hauk Heyerdahl og Thomas Bye

Foto: Dag Jenssen

Et sterkt partsinnlegg

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 31. januar, 2007.

En lidenskapelig engasjert framstilling av Torgersensaken. Iblant virker den mot sin hensikt, men den er også et uvanlig og interessant stykke politisk teater.

Jens Bjørneboe ble tidlig overbevist om Fredrik Fasting Torgersen uskyld, og arbeidet i mange år for å få saken gjenopptatt. I 1973 ga han ut det dokumentariske skuespillet Tilfellet Torgersen som med unntak av noen få  oppdiktede scener, består av referat fra rettsforhandlingene. Tilfellet Torgersen argumenterer sterkt og overbevisende for at Fredrik Fasting Torgersen ikke er mannen som, sent på kvelden 6. desember 1957, voldtok og myrdet 16 år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata, og Bjørneboes fremstilling gjør at man undres over at Torgersen kunne bli dømt på så sviktende premisser. Saken er flere ganger blitt begjært gjenopptatt, men er alltid  blitt avvist, sist 8. desember i fjor.
   Torgersensaken engasjerer sterkt fremdeles. For et par måneder siden hadde Det Åpne Teater premiere på Det skjendige drapet i Skippergata av Finn Iunker, og nå er det Teater Ibsen som, på initiativ av skuespiller Thomas Bye,  presenterer en forkortet utgave av Jens Bjørneboes skuespill.
  Thomas Bye spiller selv statsadvokat Lauritz Dorenfeldt, her på mange måter stykkets hovedperson, for som teatersjef Inger Buresund påpeker: «i Teater Ibsens versjon er statsadvokat Dorenfeldt den styrende part både i rettssalen og i teaterstykket». Stort sett følger den svenskfødte instruktøren Moqi Simon Trolin og hans ensemble Jens Bjørneboes tekst, men de har oppdatert den med en rekke argumenter fra professor Ståle Eskelands utredning Bevisene i Torgersensaken.  De har dessuten diktet inn to viktige scener som så vidt jeg kan se ikke finnes hos Bjørneboe: I den første prøver lagmannen å overtale Dorenfeldt til ikke å ta saken. Dorenfeldt var nemlig ikke bare aktor da Torgersen tidligere ble dømt for voldtektsforsøk, det var også ham som lot Torgersen bli løslatt på prøve. Denne scenen skal forklare Dorenfeldts ensporede og fanatiske forfølgelse av Torgersen - han kan ikke tillate seg å tvile på Torgersens skyld, det er hans plikt å sørge for at mannen som han selv løslot på prøve med katastrofale konsekvenser, nå  «aldri mer slippes løs på samfunnet».
  Den andre scenen er enda mer avgjørende, fordi den påstår at Dorenfeldt på grunn av sin fanatiske overbevisning gjør seg skyld i et grovt etisk overtramp: Når politiet opplyser ham om et meget viktig vitne til Torgersens fordel nå er funnet, reagerer Dorenfeldt så sterkt at politiet går med på ikke å gi opplysningen videre.
  Med andre ord levnes ikke Dorenfeldt mye ære i denne oppsetningen. Regissøren skriver riktignok i programmet at han var en «duktig, intelligent og skicklig statsadvokat, og spør om han som «blev Torgersens «bödel», själv blir ett offer historisk sett, ett offfer därför att han svigtede sig själv, sin sanhetstrang  och idealism?»
  Slik Thomas Bye med innlevelse tolker Dorenfeldt, fremstår han ikke som noen idealtist, men som en brutal fanatiker, og overfor hans diabolske manipulering av lagmann og vitner har forsvarsadvokat Knut Blom (Anne E. Kokkin) og hans fornuftige argumenter liten eller ingen gjennomslagskraft i rettssalen.
  I teatersalongen er det motsatt, fremstillingen levner ikke tvil om Torgersens uskyld. Paradoksalt nok slår dette begge veier: Rettssaken blir rett og slett så parodisk at den blir usannsynlig. Noen kjensgjerninger må ha talt for Torgersens skyld, og en til de grader ensporet fremstilling overbeviser ikke om at hele vårt rettsystem enten er gjennomkorrupt eller mindre begavet, slik vi her får inntrykk av.
   Bård Lie Thorbjørnsen har signert en effektiv og enkel scenografi med de mange videoinnslagene som etter hvert er blitt hans kjennemerke. Moqi Simon Trolins regi er sterk og rask i rytmen, og går inn for en ekspressiv og ganske voldsom tekstframførelse. Jonatan Filip Johansn er en troverdig Torgersen, mens Hauk Heyerdahl, Anne E. Kokkin og Kate Pendry innehar en rekke mindre roller. De to første legger stor vekt på å skape ulike skikkelser av sine personer. Kate Pendry går den motsatte veien, og imponerer mest med sitt fysiskt sterkt ekspressive spill.
  Engasjementet blir viktigere enn det kunstneriske. På premieren var Fredrik Fasting Torgersen tilstede i salen, og stykket sluttet med at en gråtende Thomas Bye med blikket rettet Fasting Torgersen utbrøt: «Fredrik, denne gjenopptakelseskommisjonen skal aldri mer slippes løs på samfunnet».
  I sannhet engasjert og lidenskapelig politisk teater, og det gjør oppsetningen til et uvanlig og interessant innslag i vår følelsesmessig detacherte tid.

Denne anmeldelsen ble først trykket i Klassekampen mandag 29. januar.  
Teater Ibsen
Tilfellet Torgersen
Basert på Jens Bjørneboes stykke av samme navn
Regi: Moqi Simon Trolin
Scenografi: Bård Lie Torbjørnsen
Lysdesign: Erik Spets Sandvik
Med Thomas Bye, Jonatan Filip Johansen, Anne E. Kokkin, Kate Pendry og Hauk Heyerdahl