[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Jimmy Young

01 Jimmy Young

o2 Jimmy Young Torbjørn Davidsen

o2 Jimmy Young Torbjørn Davidsen

Utspekulert identitetsutforskning

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 31. januar, 2007.

De Utvalgtes nye forestilling utforsker virtuost spenningen mellom «virkelig» og «virtuell» virkelighet, og er en visuell nytelse. Derimot er den politiske dimensjonen noe uklar.

Torbjørn Davidsen er sentral i frigruppen  De Utvalgte som ble stiftet i 1993 da medlemmene var ferdig med sin utdannelse på Nordisk Teaterskole i Århus.  Kunstnerisk står gruppen sterkt: Til sitt 20års jubileum valgte Black Box Teater deres Bang-Bang Club til den beste norske forestillingen som hadde vært spilt i Marstrandsgata. De Utvalgte er også kjent for sitt politiske, samfunnskritiske engasjement.
   I samarbeid med videokunstner Joachin Hamou skapte Torbjørn Davidsen seg allerede i 1994 en ny personlighet, Jimmy Young. Som Jimmy Young dro han ut i verden og utfoldet seg fritt i det han selv betegner som en grenseløs kunstnerisk søken etter rollens autentisitet.
Jimmy Young har opptrådt med bravur på Filmfestivalen i Cannes, både den offisielle og Pornofilmfestivalen, han har vandret i Egypts ørken, oppsøkt sufienes overhode og opplevd sjamanistisk ekstase, mens hans så vidt jeg skjønner siste reise var til kolonialiserte inuiter og deres danske herskere på Grønland.  Han har gjort det klart overfor alle at han har arbeidet med et større filmprosjekt, og da menneskene i dag er mer enn villige til å eksponere seg, er han blitt godt mottatt overalt.
 I sin utforskning av forholdet  mellom den «virkelige» og den «virtuelle»  virkeligheten var Torbjørn Davidsen en pioner, flere år forut for den store «reality»bølgen. Prosjektet har allerede ført til flere utstillinger og til en NRK-dokumentar.  Nå er fortellingen om Jimmy Youngs og Torbjørn Davidsens kompliserte og motsetningsfylte forhold også blitt teater, en samproduksjon av De Utvalgte og Black Box Teater.
   Torbjørn Davidsen har blant annet skapt Jimmy Young fordi han har ønsket seg total frihet. Som Jimmy har han ikke trengt ta ansvar for sine handlinger: I Cannes har han hemningsløst gitt seg hen til seksuell nytelse, i Egypt har han opptrådt som morder og endt opp i religiøs ekstase, og hver gang han har risikert å bli innhentet av virkeligheten, har han bare reist videre -  eller kanskje hjem til tryggheten med familie og barn.
  På scenen møter vi først Jimmy Young som nok en suveren og suksessrik talkshow-helt. Men ganske raskt merker vi oss at spørsmålene og kommentarene til intervjuer Jørgen Langhelle ikke er uten brodd. Gjennom hele forestillingen opptrer Jørgen Langelle som et  korrektiv til Torbjørn Davidsens altoppslukende selvopptatthet. I sluttsekvensene innhenter den «virkelige» virkeligheten både Jimmy Young og Torbjørn Davidsen, de smelter sammen og inngår nærmest i en høyere enhet. Da blir Langhelle til og med terapeut og dommer, og det er en sterkt redusert Davidsen/Young som reiser seg ved en kraftanstrengelse og erklærer at nå er det hele slutt.
  Men på dette tidspunkt har De Utvalgte i fullt monn oppnådd det de ønsker, de har skapt en uforutsigbar stemning hvor vi ikke helt vet hva vi er vitne til: Har Torbjørn Davidsen virkelig mistet kontrollen over sitt Jimmy Young-eventyr, og bør vi føle sympati med scenekunstneren som har ofret sin sjelefred i kunst-utforskningens tjeneste? På den andre siden - Langhelle er profesjonell skuespiller som per definisjon befinner seg i en annen, kunstig virkelighet, og derfor ikke er til å stole på. Resultatet er en forlokkende, meget aktuell og tidstypisk lek med virkelighetsplan, identiteter og autentisitet.
  Jeg kjenner ikke De Utvalgtes tidligere arbeider, og må innrømme at bortsett fra den etter hvert temmelig banale utlevering av kjendissamfunnet, ser jeg ikke helt den politiske dimensjonen i Jimmy Young¬. Jimmys hovedprinsipp om å tute med de ulver som er ute, kan leses som en satire over den norske karakteren, og Inuit-episoden kan selvfølgelig tolkes som en kritikk av vår selvtilfredse tro på at vi skal redde verden, men selve grunntonen i forestillingen er til de grader selvopptatt at i det svekker en eventuell samfunnskritikk.  Problematisk er det for øvrig at forestillingens eneste kvinne, Randi Rommetveit, utelukkende er der for å oppvarte herrene både på den ene og den andre måten. Her kan man virkelig snakke om tause Birgitte!    
    Teknisk og visuelt er forestillingen usedvanlig vellykket. Boya Bøckmans imponerende og stadig skiftende scenebilde gir et levende og erkjennelsesutvidende inntrykk av Torbjørn Davidsens alias Jimmy Youngs splittede og konfliktfylte personlighet. Det er videokunst på høyeste plan, og gjør forestillingen til en nytelse.

Denne anmeldelsen sto først på trykk i Klassekampen fredag 26. januar

Blax Box Teater
De utvalgte
Jimmy Young
Regi: Kari Holtan
Video/Lys/Teknikk: Boya Bøckman
Skuespillere: Torbjørn Davidsen, Jørgen Langhelle, Randi Rommetveit