[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Henny Moan i "Ad Astra"

01 Henny Moan i "Ad Astra"

Foto Signe M. Andersen

02 Henny Moan sammen med Kim S. Falck-Jørgensen

02 Henny Moan sammen med Kim S. Falck-Jørgensen

Foto Signe M. Andersen

03 Henny Moan

03 Henny Moan

Foto Signe M Andersen

04 Henny Moan

04 Henny Moan

Foto Signe M Andersen

05 Ad Astra: Kim S. Falck-Jørgensen og Henny Moan

05 Ad Astra: Kim S. Falck-Jørgensen og Henny Moan

Foto Signe M Andersen

Sterk avskjedsforestilling

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 22. januar, 2007.

Til sin avskjed med teatret har Henny Moan valgt en gripende, sterkt antimilitaristisk tekst. Det er blitt en forestilling som gjør inntrykk.  

I 50 år har Henny Moan vært en del av norsk teater. Bare 17 år gammel ble hun tatt opp som student på Teaterskolens aller første kull, og siden har hun vært ansatt på Oslo Nye Teater, på Nationaltheatret, i Fjernsynsteatret og siden 1978 - på Det Norske Teatret som hun nå tar farvel med.   Hun har selv meget bevisst valgt teksten som avslutter hennes offisielle karriere,  og tysk/svenske Karin Bornemanns sterke antimilitaristiske budskap er også Henny Moans.    
   Ad Astra er fortellingen om de siste timene i en eldre kvinnes liv. Det er natt, og hun er alene. Hun ser ut på stjernehimmelen, og minnes barndommen, den gangen hun kunne se både engler og Kristusbarnet i stjernevrimmelen. Men nå er stjernene fjerne, og mennesket alene i verden. Da oppdager hun at en helt ung mann har satt seg i stolen på den andre siden av bordet, og langsomt går det opp for henne at han er Dan, Dan som døde for lenge siden, i annen verdenskrig, Dan som hun nesten hadde glemt. Hun traff ham den sommeren hun var en keitete  sjuåring. Han gjorde ikke særlig inntrykk på henne. Det gjorde derimot broren hans, den litt eldre Felix, han som aldri verdiget henne et blikk, men ble hennes store kjærlighet gjennom barn- og ungdomstiden..
  Ett av hennes sterkeste barndomsminner er et maleri. Det hang hos hos farmoren, og forestilte Abraham «i ferd med å slakta sonen sin, Isak». Farmoren forklarte henne at Gud reddet Isak i siste liten, men det kunne hun jo ikke se på bildet: «Kva har det hatt å seie at Gud redda Isak når ikkje alle dei andre gutane blir redda? Det bare er bodskapen om å ofre sønene sine som når fram til fedrane! No og alltid,.» tenker den gamle kvinnen i dag.
   Ad astra  er en vakker og trist fortelling fra en svunnen tid, den handler om sorg og om kjærlighet, og enkelt og nesten litt banalt tar den opp ondskapens problem, og menneskets forhold til Gud. Men nettopp denne banale enkelheten gir teksten dens menneskelige troverdighet og varme, og den kommer fullt og helt til sin rett i Henny Moans sobre og gripende tolkning.
   Første gangen jeg så Henny Moan på en scene, det er vel 50 år siden nå, var det hennes intense tilstedeværelse som gjorde størst inntrykk. Evnen til å fastholde publikums oppmerksomhet gjennom sitt nærvær og sin tolkningskunst, kjennetegner fremdeles Henny Moan: I halvannen time behersker hun scenerommet næmest alene. Replikkene, og nærværet,  til Den unge mannen (Kim S. Falck-Jørgensen), som også er Døden som kommer og henter henne, er viktige, men det er Henny Moan, og Henny Moan alene, som med storartet teatralsk skuespillerkunst trollbinder publikum. Hun kan ha tatt offisiell avskjed med teatret, men hun har fremdeles mye å gi.
Denne anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen, mandag 22. januar
Det Norske Teatret, Prøvesalen
Ad Astra
Av Karin Boldemann
Oversatt av Henny Moan
Regi: Sigve Bøe
Videoprojeksjoner: Tormod Lindgren
Med Henny Moan og Kim S. Falck-Jørgensen