Siste kritikker:

01 Peachum (Randolf Walderhaug) med sin hustru fru Peachum (Kim Fairchild)

01 Peachum (Randolf Walderhaug) med sin hustru fru Peachum (Kim Fairchild)

Foto John Hughes

02 Lene Kristin Ellingsen er Macheaths hustru, Polly Peachum

02 Lene Kristin Ellingsen er Macheaths hustru, Polly Peachum

Foto John Hughes

03 Macheath (Thorir Sæmundsson) i øm tête-à-tête med sin Polly (Lene Kristin Elligsen)

03 Macheath (Thorir Sæmundsson) i øm tête-à-tête med sin Polly (Lene Kristin Elligsen)

Foto John Hughes

04 Horene i Tolvskillingsoperaen

04 Horene i Tolvskillingsoperaen

Foto John Hughes

05 Thorir Sæmundsson (Macheath) med sin gamle soldfatkompis politimester  Brown (Svein Solenes)

05 Thorir Sæmundsson (Macheath) med sin gamle soldfatkompis politimester Brown (Svein Solenes)

Foto John Hughes

Underholdende og tankevekkende

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 22. januar, 2007.

Tolvskillingsoperaen, et samarbeid mellom Riksteatret og Teatret Vårt, er en meget vellykket forestilling. Underholdende og vittig, uten dødpunkter, og med en overdådig distansert humor som får fram stykkets skarpe samfunnssatire.

Brødtekst: Bertolt Brecht ville lage politisk teater som åpnet tilskuerens øyne for korrupsjonen i det kapitalistiske samfunn.  I Tolvskillingsoperaen bygget han videre på engelske John Gays The Beggars Opera fra 1727, også den en sterk politisk satire. Men han flyttet stykket fra opplysningstiden til victoriatidens industrialiserte England: Det er vår kapitalistiske verden Brecht nådeløst går til angrep på når han for eksempel stiller spørsmålet om hvem som er den største forbryteren - han som grunnlegger en bank eller han som raner den.
  Alle personene i Tolvskillingsoperaen  er kjeltringer. På hver sin måte. Ekteparet Peachum driver firmaet «Tiggerens venn» som mot god betaling organiserer byens tiggere, og når foreldrene er imot datteren Pollys ekteskap med Macheath, er det fordi hennes skjønnhet er en viktig kapital for firmaet. Pengene styrer verden, alle lar seg bestikke. Det gjelder politisjef Brown som beskytter sin gamle krigskamerat Macheath, men som også tjener på vennskapet, det gjelder fangevokterne, og horen Jenny nøler ikke et øyeblikk med å selge mannen hun elsker til politiet. Slik må det være i et samfunn som bygger på urett og utbytting: Først kjem mat, og sidan kjem moral.
   Tolvskillingsoperaen hadde premiere i 1928 og ble en stor suksess. For selv om Brecht ønsket at hans teater skulle virke revolusjonerende, var han også opptatt av å underholde, og i den hensikt tok han bevisst i bruk folkelige elementer fra for eksempel cabareten. Fremdeles morer vi oss over satiren, og opplever at den treffer, ikke minst gjelder det tigger-og prostitusjonsuniverset, et forholdsvis nytt element i det norske samfunn, som Catrine Telle med hell bruker til å aktualisere oppsetningen. Dette er dagens Norge, at handlingen utspiller seg i England, gjør bare den ironiske distansen mer effektiv.  
   Catrine Telles Tolvskillingsopera er en morsom, vittig og overbevisende forestilling, nettopp fordi den er trofast mot Brechts grunnleggende prinsipp om «verfremdung» som satte en ny dagsorden for scenekunsten. Handlingsforløpet avbrytes stadig av sanger som beskt kommenterer det vi ser på scenen, forklarende tekst projiseres på en skjerm, og Catrine Telle går et skritt videre i den ekspressive teatraliteten ved å la Peachum både være seg selv og stykkets forteller - Randolf Walderhaug fyller begge rollene med bravur.
  For mange er Kurt Weills musikk en minst like viktig del av Tolvskillingsoperaen som Bertolt Brechts tekst. Mack the Knife er en  klassiker, men hver på sin måte er alle sangene og visene musikalske perler, og stykket er først og fremst et syngespill som ligger nærmere cabaretsjangeren enn operaen, og derfor stiller spesielle krav til skuespillerne.
  I det store og hele innfridde de kravene, men på pressevisningen i Oslo var ikke lyden helt god. Det ble vel mye skjærende diskant, for eksempel var det vanskelig å følge med i Tora Augestads del av duetten med Macheath. Hun lyktes derimot godt med den vakre Balladen om Kong Salomon. Nykommeren Kim Fairchild (fru Peachum) ga en sterk fremføring av Balladen om det seksuelle slaveri, og Dorina Marie Iversen overbeviste også som Moritat-sanger. Men i hennes tolkning av stumrollen som presten hadde regissørens sans for norsk buskis tatt overhånd.
  Thorir Sæmundson er en utradisjonell Macheath. Han synger godt, og han er sjarmerende, men han har ikke den autoritet som kjennetegner den durkdrevne morderen, voldtekts- og ransmannen, og er ikke helt farlig nok. Macheath gjøres gjerne til stykkets hovedperson, og stjeler derfor ofte showet. Ikke slik her. Catrine Telle har i stedet valgt å vektlegge ensemblespillet, og spesielt Lene Kristin Ellingsen som Polly, Svein Solenes som Brown og altså Randolf Walderhaug som Peachum er forestillingens bærebjelker.  Thomas Bjørnagers scenografi er effektiv, selv om den fungerer best i de store åpne rommene.
  Men det som virkelig gjør Tolvskillingsoperaen til en minneverdig opplevelse er Per Kristian Revholts innsats som musikalsk leder. Hva han, godt støttet av Ket Iren Løddemel, får ut av to pianoer, er rett og slett utrolig!.
Denne anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen  fredag 19. januar
Riksteatret og Teatret Vårt
Tolvskillingsoperaen
Av Bertolt Brecht
Musikk av Kurt Weill
Gjendiktning av Halldis Moren Vesaas
Instruktør: Catrine Telle
Scenografi og kostymer: Thomas Bjørnager
Musikalsk ledelse: Per Christian Revholt
Med: Randolf Walderhaug, Kim Fairchild, Lena Kristin Ellingsen, Thorir Sæmundsson, Henriette Myhre, Tora Augestad, Svein Solenes, Jørn Morstad, Jan Huse, Bo Anders Sundstedt, Håkon Moe, Dorina Marie Iversen