Siste artikler:

01 Hilde Østvik Kaspersen

01 Hilde Østvik Kaspersen

Foto Ingun Mæhlum

02 Bernt Bjørn

02 Bernt Bjørn

Foto Ingun Mæhlum

03 Maja Bone Johnsen og Lydia Reibo

03 Maja Bone Johnsen og Lydia Reibo

Foto Ingun Mæhlum

04 Maja Bone Johnsen og Pernille Dahl Johnsen

04 Maja Bone Johnsen og Pernille Dahl Johnsen

Foto Ingun Mæhlum

05 Lydia Reibo

05 Lydia Reibo

Foto Ingun Mæhlum

06 Gøran Østerbøl og Tommy Henriksen

06 Gøran Østerbøl og Tommy Henriksen

Foto Ingun Mæhlum

07 Maja Bone Johnsen og Bernt Bjørn

07 Maja Bone Johnsen og Bernt Bjørn

Foto Ingun Mæhlum

Etterpremieretanker

Oppdatert fredag, den 12. januar, 2007.

Dramatiker Tale Næss i samtale med regissør Kristin Bjørn. En stund etter premieren på Strømmer oppsummerer dramatiker og instruktør, fra hvert sitt ståsted,  erfaringene med samarbeidet.

Kristin: Det er tid for oppsummering. Strømmer er resultatet av en lang prosess. Du begynte på teksten for sju år siden. Ferske Scener har jobbet med stoffet de siste to årene. Mange tanker er tenkt og mange ambisjoner er lagt ned i arbeidet. Hvorfor? Hva handler Strømmer om?
Tale: Om at vi strever med å være nærværende i de nærmeste relasjonene våre: Til barn, til kjærester, til venner. Vi har så store forventninger om nærvær, vi snakker og snakker om å være tilstede, leve her og nå, men det er noe som kommer i veien. Vi blir fraværende i det som skulle vært det nærmeste. Og vi skjønner ikke hvorfor. Det er dypt tragisk. Kanskje kan vi kalle det fraværet i nærværet.

Teaterformler og virkeligheten
KRISTIN: Mens vi jobbet med Strømmer, så jeg Gjengangere på Hålogaland Teater. Det slo meg hvor grunnleggende forskjellig forholdet til det tragiske er: Fru Alving vet akkurat hva hun har valgt. Hun har handlet rasjonelt og gjort bevisste valg. Så konfronteres hun med konsekvensene av valgene, noe som tvinger henne til å gjøre nye valg. Mens Finn Strømmer derimot ikke vet hva han har valgt og når han eventuelt gjorde det. Stykket viser på en måte at troen på rasjonelle valg er forsvunnet. Finn Strømmer husker ikke hva som har skjedd. Han er ikke slem, han har hele tiden gjort så godt han kan og han elsker datteren sin, men likevel er det noe som går forferdelig galt.
TALE: Om dette er noe generelt er vanskelig for meg å avgjøre, men det er en virkelighetsopplevelse jeg selv har. Av hvordan jeg selv og de rundt meg forholder seg til sine liv og sine valg. Ofte når jeg skriver, prøver jeg å fange inn de delene av virkeligheten jeg ikke får helt tak på. Jeg vil la livet sive inn i tekstene mine. Glimt av forståelse, overraskelser, denne følelsen av å være underveis og la livet overraske, skape undring.
KRISTIN: En tilnærming til liv og tekst som jeg forbinder med poesi. - Opplever du at teatret har påført deg hindringer, for eksempel med sitt krav til plotbygging? Michael Evans, som var dramaturg for teksten på Det Åpne Teater, var opptatt av at Strømmer måtte ha krimelementer for å gjøre teksten mer spillbar.
TALE: Har hele tida prøvd å lure meg unna. Jeg forsøker å gjøre det samme i dramaene som i lyrikken. Lage et bilde man kan gå inn i, en stor metafor som publikum kan oppleve på forskjellige måter. Jeg vil la publikum beholde muligheten av å definere hvordan stykket gjelder i deres eget liv. Jeg jobber ut i fra en følelse av rytme, en slags balansekunst: Hva trengs akkurat på dette punktet i teksten for at stykket skal virke. Beholde nærværet. Etter hvert har jeg valgt å ikke ta dette plotpresset så tungt. En god historie er helt greit å ha og den trenger ikke nødvendigvis å stå i veien for stoffet, men det er jo noe helt annet jeg er på jakt etter. Det som opptar meg mest akkurat nå er denne snakketeaterformen. Den presses nedover all dramatikk. Jeg ser det så tydelig i arbeidet i scenetekstutvalget i Norsk Kulturråd, der jeg er medlem. Det blir veldig mye to til fire personer som snakker om fortida, eller sitter fanget i en nåtidig situasjon, fullstendig dominert av dialogen. Historie og forløp blir så like. Det meste reduseres til statuskamp mellom karakterene. Og all dialog blir veldig meningstung: Da kan det være undertekst og effektiv framdrift og story så det rekker... Jeg er opptatt av tekst som ikke sier så mye! Som ikke presser innholdet sitt på publikum. Tekst som gjør plass til de andre kunstnerne i en teaterproduksjon. Det finnes et større rom for det i filmen. Rom for scener der karakteren bare rusler ned en gate. Scener der karakterene ikke sier så mye viktig, scener med småprat. Bilder som åpner for nye assosiasjoner. Åpninger ut til det vanlige livet. - I teatret blir publikum ofte møtt som gjess som skal stappes fulle av næringsrikt fôr, så de kan produsere best mulig gåselever... Innhold og tolkning, handling og utsagn blir en til en. Tydeligheten settes i hovedsetet og det som fortelles trykkes ned i halsen på oss.Jeg har møtt ganske mye enøydhet i teaterinstitusjonene på hva som er bra teater. Mye formeltekning. Resultatet blir forestillinger som holder akkurat hva de lover. Etter ti minutter har du skjønt hva som kommer til å skje. Og så skjer akkurat det. Jeg har erfart at folk tåler mye mer abstraksjon enn mange teaterfolk later til å tro.

Møtet mellom tekst og teater
KRISTIN: Teksten i Strømmer har flere nivåer eller virkelighetsplan. Det er det realistiske nivået, krimplotet: Hva skjedde egentlig med Thea? Så er det et overnaturlig eller urealistisk plan: At Thea kommer tilbake som fem ulike jenter. Det minner om Twin Peaks. Noe skjer som ikke kan ha skjedd, men det behandles som virkelighet. Det er virkelighet i fiksjonen, fordi de andre voksne også ser og hører disse jentene. Det siste nivået er det filosofiske, reflekterende : Om forsvinning, fraværet i nærværet. Hvordan syns du balansen mellom de ulike nivåene er blitt?
TALE: I utgangspunktet trodde jeg at jeg hadde skrevet et eksistensiell tekst om forsvinning. Ferske Scener møtte teksten med et fokus på en samtidsproblematikk: Hvorfor får vi barn? Som forlengelse av oss selv? Som statussymboler? Dere fokuserte på forholdet mellom barn og voksne, på de underlige skillene mellom barne- og voksenverdenen. Dette ga stoffet et nytt fokus, noe som gjorde at jeg oppdaget at jeg hadde tenkt ting jeg ikke visste at jeg hadde tenkt. Det fortsatte å utvikle seg og interessere meg, fordi jeg kom opp i lignende problemstillinger i livet mitt. Rammene for hva som er riktige og godtagbare valg er mye trangere enn jeg trodde. Jeg er selv blitt grundig konfrontert med noen valg jeg har tatt i livet og det har gjort at arbeidet med Strømmer har fortsatt å være veldig viktig for meg. Heldigvis. I denne prosessen har de to tekstverkstedene vi har hatt fungert utrolig bra. Vi har prøvd ut scener vi var usikre på eller uenige om, og det har gjort veien til målet mye kortere enn det ellers ville vært. Jeg er veldig glad for hvordan barnerollene er løst.  At det er virkelige barn på scenen, og at det er fem av dem i stedet for to som jeg opprinnelig hadde skrevet.
KRISTIN: Var du noen gang redd for at vi kom til å strekke stoffet for langt?
TALE: Rett før prøvestart var jeg litt urolig, jeg bekymret meg for om vi kom til å rote oss inn i noe som det ikke var hold til i teksten. At det kom til å bli for konkret politisk. Mistet jeg mitt eget utgangspunkt for å skrive teksten Strømmer?
KRISTIN: Ja, hva ble det til? Er det fremdeles din Strømmer?
TALE: Det ble akkurat som teater skal være. Et møte. Min tekst og deres konsepsjon av den. Litt meg og litt dere. Jeg opplever at dere har tatt teksten og flyttet den ikke bare opp på scenen, men at dere hele tiden gir den videre til publikum.Gjør publikum til medspillere og på en måte "medskyldige". Forestillingen handler dermed like mye om dem i salen som dem på scenen. Dere bryter ned noe av hinna mellom scene og publikum. Dere har laget noe som i sterk grad åpner opp for publikums refleksjon, dere skaper en undring, en sårbarhet. Jeg tror det er ei forestilling man går ut fra med en lyst til å gjøre noe... Ta tak i noe i livet sitt. Det er alltid en målsetting for meg, ønsket om å skape en lyst der ute til å gjøre noe, forandre noe i meg selv eller utenfor meg selv. Jeg vil at arbeidet mitt skal fungere som når man kaster en stein i et glass med vann: Det blir ikke bare ringer i vannet, vannstanden blir reelt høyere etterpå.
KRISTIN: Bare man ikke kaster for hardt og knuser glasset.
TALE: Nei, det er det.

Abstraksjon og møtet med publikum
KRISTIN: Enkelte synes realismen i krimhistorien blir for sterk, og at dette kommer i veien for refleksjonen. Hva tenker du om de regi- og scenografivalgene som er gjort? At rommet og tingene til Finn Strømmer er så konkrete som de er?
TALE: Ønskeforestillinga mi hadde nok en annen og mer abstrakt scenisk løsning.
KRISTIN: Men du hadde skrevet inn mange konkrete sceneanvisninger i manus?
TALE: Det med sceneanvisninger er kjempevanskelig! Man må skrive dem inn så leseren får noen bilder og skjønner hva man snakker om. Men samtidig ikke gjøre dem uunnværlige. Sceneanvisingene er mine bilder, og de skal som oftest erstattes.
KRISTIN: Vi brukte dem som et konkret startpunkt.
TALE: Ja. Og det er fint. Det handler vel heller om hvor mye man ønsker å åpne rommet.
KRISTIN: Vi diskuterte dette mye. Vi hadde et sterkt ønske om å berøre publikum. Jeg var redd for å miste dem i kjølig distanse hvis spillestilen ble preget av Finn Strømmers «fjernhet». Vi ville gjøre forestillinga ekspressiv og følelsesnær. Karakteren i Strømmer har så mye fravær i seg, han vet ikke hva han har gjort og hva han føler. Han er fremmed i sitt eget liv. Vi ville at smerten ved dette fraværet skulle kjennes i publikum. At de skulle kjenne at det fins et alternativ. Jeg hadde en ønske om å formidle at Finn Strømmers måte å takle livet på ikke er uunngåelig og den eneste mulige. Det var veldig viktig for meg å unngå at tilskuerne ble sittende å observere, trygt distansert fra følelsesinnholdet.
TALE: Ja. Dette ønsker tror jeg vi hadde felles hele veien. Jeg opplever at forestillinga fungerer utrolig bra for et vanlig publikum som ikke går så mye i teater. Men jeg håper også at jeg en gang får se en annen versjon av Strømmer, med et mer "åpent" scenisk uttrykk. Et utrykk
KRISTIN: Jeg kjenner igjen problemstillinga. Vi var borte i det mange ganger i Totalteatret også. Opplevelsen av at scenespråket vårt ramler mellom to stoler noen ganger. For abstrahert og uvant for et tradisjonelt teaterpublikum, og for tradisjonelt teatralt for avantgardepublikummet.
TALE: Det er dødfødt å prøve å nå alle! Men det er helt nødvendig for utviklinga av norsk teater at man forsøker å overskride noen grenser. At teatret våger å være i krysningspunktet mellom realismen og noe annet, noe man kalle det magiske rommet. Der publikum beveges og ikke minst uroes. Der man kanskje skaper noe som er en begynnelse til forandring.

Samtalen er ført i pennen av KRISTIN BJØRN