[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Fire av de seks som søker en forfatter: Fra venstre Kai Remlov, Adrian Jæger, Anneken von der Lippe og Dagne E. Omland

01 Fire av de seks som søker en forfatter: Fra venstre Kai Remlov, Adrian Jæger, Anneken von der Lippe og Dagne E. Omland

Foto L-P Lorentz

02 Marte Magnusdotter Solem spiller Datteren i "Seks personer søker en forfatter"

02 Marte Magnusdotter Solem spiller Datteren i "Seks personer søker en forfatter"

Foto L-P Lorentz

03 Marte Magnusdotter Solem som Datteren og Kai Remlov som Faren

03 Marte Magnusdotter Solem som Datteren og Kai Remlov som Faren

Foto L-P Lorentz

04 Nicolai Cleve Broch som Instruktøren, Adrian Jæger som Gutten, Kai Remlov som Faren, Anneken von der Lippe som Moren, Dagne E. Omland som Piken og Marte Magnusdotter Solem som Datteren.

04 Nicolai Cleve Broch som Instruktøren, Adrian Jæger som Gutten, Kai Remlov som Faren, Anneken von der Lippe som Moren, Dagne E. Omland som Piken og Marte Magnusdotter Solem som Datteren.

Foto L-P Lorentz

05 Bente Børsum som Estelle

05 Bente Børsum som Estelle

L-P Lorentz

06 Dagne E Omland og Adrian Jæger som Piken og Gutten i <i>Seks personer søker en forfatter</i>

06 Dagne E Omland og Adrian Jæger som Piken og Gutten i <i>Seks personer søker en forfatter</i>

Foto L-P Lorentz

Underholdende og tankevekkende

IdaLou Larsen

Oppdatert fredag, den 12. januar, 2007.

I Runar Hodnes intelligente, Pirandellotro og samtidig meget uortodokse regi er Seks personer søker en forfatterblitt en sprelsk, underholdende og tankevekkende forestilling som fra første stund fastholder tilskuerens oppmerksomhet.

Seks personer søker en forfatterer Pirandellos mest spilte stykke, 70 år etter hans død i desember 1936. Det er fortellingen om en regissør og en gruppe skuespillere som prøver på en ny oppsetning når de brått blir avbrutt. Seks personer entrer scenen og forkynner at de «skulle ha snakket med en forfatter»: De er nemlig skikkelser i et tragisk skuespill som aldri ble ferdigskrevet. De kjenner sine livsløp, de vet hva som skal skje, men har aldri fått oppleve det. Nå vil de spille ut sine skjebner.
  I originalen holder Instruktøren på å sette opp det han og skuespillerne mener er en fullstendig ubrukelig komedie av en viss Pirandello, og dette gir dramatikeren rik anledning til å ironisere over seg selv, og datidens teaterkonvensjoner og skuespillere.
  Med stort hell har Runar Hodne og Liv Heløe overført denne teatersatiren til norske forhold, og aktualisert den samtidig som de trofast respekterer dens grunntone: En ung og eksperimentell Instruktør (Nicolai Cleve Broch) skal sette opp Peer Gynt på Nationaltheatrets Hovedscene, en scene som tradisjonelt er forbeholdt de gamle regissør-ringrevene som kan kunsten å trekke publikum. I den kostelige åpningsscenen harsellerer Runar Hodne både med sin generasjons trang til å nytolke Ibsen, og med skuespillernes motstand mot alt som ikke er velkjent: Iført svart parykk er Kim Haugen Peer Gynt, Dovregubben (Finn Schau) kommer langsomt opp fra et enormt hvitt egg, Den grønnkledde (Henriette Steenstrup) vrir og vrikker på seg, og alle, også småtrollene,  er kledd i glorete Donald-inspirerte kostymer og iført groteske masker.  Her blir det teatrale satt på spissen, og ironien er opplagt når regissøren selvsikkert forklarer at han prøver å fylle scenen «med kunstnerisk liv. Som publikum kan kjenne seg igjen i. Speile seg i».
     Hos Pirandello er regissøren lei samtidens nye dramatikk, og han lar seg lett fascinere av av den melodramatiske fortellingen til de seks personene. Det er meget forståelig at også Runar Hodnes Instruktør blir oppslukt av den innfløkte historien om familieovergrep og uskyldige barns lidelse som den svikefulle dramatikeren aldri fikk fullført for sine personer.
   For oss tilskuere blir de oppdiktede personene raskt langt mer «virkelige» enn både Skuespillerne og Instruktøren, og den stadige vekslingen mellom virkelighet og illusjon er et hovedmotiv i stykket.  På et tidspunkt har Faren og Datteren nettopp spilt gjennom den eneste scenen som dramatikeren antakelig fikk ferdig, og som for Datteren er selve livets høydepunkt: Hennes møte med Faren på horehuset. Instruktøren, som jo skal lage ekte teater av historien, ber nå sine egne Skuespillere om å overta rollene. Faren og Datteren protesterer, Skuespillerne kan jo aldri «være» dem. «Vi uttrykker noe - med vår kropp og vårt utseende - vi uttrykker noe som en annen umulig kan gjøre etter - rett og slett fordi vedkommende ikke er den samme», sier Faren. Men Instruktøren overser protestene, og når vi ser Dovregubben og Den grønnkledte spiller rollene, opplever også vi hvordan ulike personligheter formidler  ulike «virkeligheter» eller «illusjoner».
  Med sine mange virkelighetslag og sin interessante veksling mellom illusjon og virkelighet er Seks personer søker en forfatterofte blitt betraktet som selve grunnstenen for det moderne teatret. Det er fascinerende å oppdage at stykket har fått fornyet aktualitet i vår dataverden der grensene mellom den «virkelige» virkeligheten og de virtuelle er i ferd med å svekkes: Det er den voldsomme populariteten til nettuniverset Second Life som i dag teller over 2,5 millioner «innbyggere», et godt bevis på.
  På forhånd vakte det en viss uro at teatret besluttet å forskyve premieren med fire dager, det er ofte et dårlig tegn. Ikke så denne gangen. Forestillingen har sikkert tjent på noen dagers ekstra prøvetid, og vi har fått glimrende teater. Oppsetningen er Runar Hodnes første på Nationaltheatrets Hovedscene, og den må ikke bli den siste. Selv om salongens størrelse naturligvis skaper større fallhøyde, er det viktig at det også på teatrets hovedscene skapes uforutsigbar, utfordrende og moderne scenekunst. Når denne scenekunsten også er vittig, morsom og underholdende er det bare å håpe at publikum vil strømme til.
  Skuespillerne beviser at ensemblet på Nationaltheatret nok en gang er suverent. Med Nicolai Cleve Broch i spissen som en stresset, oppriktig engasjert og vittig Instruktør gjør samtlige skuespillere en flott innsats i høyst forskjellige roller og spillestiler. Alle burde nevnes og kommenteres særskilt, plassen tillater det ikke, og denne gangen er det først og fremst regissør Runar Hodne, manusbearbeider Liv Heløe, scenograf Kari Gravklev og lysdesigner Ulrik Gad som skal berømmes.

Denne anmeldelsen er også trykt  i Klassekampen 12. januar 2007 under tittelen Sprelsk Pirandello

Nationaltheatret, Hovedscenen
Seks personer søker en forfatter
Av Luigi Pirandello
Oversatt av Tommy Watz
Bearbeidet av Liv Heløe
Regi: Runar Hodne
Scenografi: Kari Gravklev
I rollene: Nicolai Cleve Broch, Kai Remlov, Marte Magnusdotter Solem, Kim Sørensen, Kim Haugen, Tone Danielsen, Finn Schau, Anneke von der Lippe, Henriette Steenstrup, Bente Børsum, Ågot Sendstad og flere