Siste kritikker:

01 Karl Sundby, Frode Rssmussen og i bakgrunnen Irene Waage

01 Karl Sundby, Frode Rssmussen og i bakgrunnen Irene Waage

Foto Olav Reiakvam

02 Kyrre Eikås Ottersen i et av de vellykte fortellende mellomspillene

02 Kyrre Eikås Ottersen i et av de vellykte fortellende mellomspillene

Foto Olav Reiakvam

03 I forgrunnen Frode Rasmussen. Så fra venstre Kyrre Eikås Ottersen, Wenche Kvamme, Karl Sundby og Irene Waage

03 I forgrunnen Frode Rasmussen. Så fra venstre Kyrre Eikås Ottersen, Wenche Kvamme, Karl Sundby og Irene Waage

Foto Olav Reiakvam

04 Hele ensemblet

04 Hele ensemblet

Foto Olav Reiakvam

05 Karl Sundby og Wenche Kvamme i Dordi Strøms naturskjønne scenografi

05 Karl Sundby og Wenche Kvamme i Dordi Strøms naturskjønne scenografi

Foto Olav Reiakvam

Justismord på bygda

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 18. desember, 2007.

Edvard Hoems dramatisering av den kjente Hetlesaken fra 1907 lykkes ikke helt i å få fram justismordets allmenne dimensjoner.

Førde: Sogn og Fjordane imponerer: På under en måned har teatret laget to interessante, og formelt høyst ulike oppsetninger som begge tar opp viktige samfunnspolitiske spørsmål: Sentrum/periferiproblemet i Maria Tryti Vennerøds Gokk, og nå justismord, et like sørgelig aktuelt tema i dag som den gangen Mikal Hetle og sønnen Ole på meget sviktende grunnlag ble funnet skyldige i å ha myrdet naboen Henrik Hetle. I 1943, over ti år etter at Mikal Hetle var død, frikjente Høyesterett dem for drapet, og etter krigen opprettholdt Høyesterett frifinnelsen i 1946.
   Henrik Hetle forsvant i august 1906 i Viksdalen etter at han for første gang hadde slått en teig han og hans nære nabo Mikal Hetle hadde ført prosess om, og som Henrik var blitt tilkjent av retten. Han overnattet på stølen, men neste morgen var han sporløst borte. Bygda gikk manngard, og dagen etter ble Henrik Hetle funnet død, like ved stølen. Bygdefolket mente dødsfallet var mistenkelig, det ble ymtet frampå om at Mikal Hetle kunne ha forgiftet ham, og lensmannen ble tilkalt. Liket ble obdusert, først av to leger i bygda, så på Gades institutt i Bergen. Det ble ikke funnet noe som kunne tyde på at Henrik var tatt av dage.
 Bygda ga seg ikke så lett. Stadig flere ble overbevist om at Henrik var blitt myrdet av Mikal Hetle og to av sønnene hans. Stølsjentene hadde tidligere sagt at alt hadde vært stille den natten Henrik Hetle forsvant, nå endret de sin forklaring og fortalte om et skrik. Det ble også lagt stor vekt på at en spåkone (!) i Bergen kunne fortelle at hun i et syn hadde sett tre menn gå til angrep på Henrik og drepe ham. Til slutt krevde bygda at Mikal måtte fengsles, og ved juletider ble han og sønnene Ole og Mateus arrestert og satt i varetekt i Bergen. De to legene som først hadde undersøkt liket, skiftet standpunkt og mente nå at Henrik Hetle var blitt drept et annet sted enn der han var blitt funnet, og tidens store medisinske autoritet, professor Harbitz i Oslo, sa seg enig med dem, til tross for at han ikke selv hadde sett liket. Rettssaken endte med at Mikal Hetle ble dømt til livsvarig fengsel. Sønnen Ole fikk ti år, mens den yngste ble frikjent på grunn av sin unge alder.
 Edvard Hoem har valgt å belyse de menneskelige konfliktene i Hetlesaken gjennom fem dramatiske personkonfrontasjoner mellom stykkets fem personer: Henrik, hans kone Karoline, Mikal Hetle, den religiøse Rognald Tuften, og tjenestejenta Johanne. Fakta i saken formidles av skuespillerne i fortellerteaterform, og her bygger Hoem både på rettsdokumenter og andre kilder, blant annet Hetlesaka, Norges rareste rettssak, en bok av Hans Seland som tidlig påpekte at her var det skjedd et justismord.
  Hetlesaken har engasjert folk i Viksdalen i mange år, og en rekke presseoppslag viser at den gjør det fremdeles. Men i sin presentasjon legger teatret med rette vekt på at saken har dimensjoner som går langt ut over det lokale, og trekker paralleller til en rekke andre kjente tilfelle der norsk rett har dømt uskyldige mennesker til lange fengselsstraffer. Ikke minst peker programmet på Torgersensaken der myndighetene stadig har avslått begjæringene om gjenopptakelse, akkurat slik de i sin tid i mange år nektet å ta opp igjen Hetlesaken. Fredrik Fasting Torgersen satt da også i salen fredag kveld i Førde.
 Dessverre er det nettopp de allmenne dimensjoner ved Hetlesaken som Edvard Hoems tekst ikke fullt ut klarer å formidle. Regissør Torkil Sandsund skriver i programmet at "det var reelle menneske som deltok i hendingane den gongen og vi vil ikkje henge ut nokon, berre opne opp for å forstå korleis noko slikt kunne henda". Kanskje har nettopp frykten for å såre noen av de to Hetle-familiens etterkommere virket hemmende på Edvard Hoem. Han lykkes best i sin skildring av personene, og av konfrontasjonene mellom dem, i tiden før "bygdedyret" våkner og kaster seg over Mikal Hetle, og gjør forbausende lite ut av de dramatiske mulighetene som Hetlesaken byr på, og som virkelig kunne fått også utenforstående til å bli berørt og engasjert av det opprørende justismordet.
  Regissør Torkil Sandsund gjør sitt beste for å blåse dramatisk liv i de mange fortellerteater-mellomspillene, og hans replikkinstruksjon i personkonfrontasjonene er stram og nøktern. Han kan ikke lastes for at oppsetningen i partier mangler dramatisk nerve og spenning. De fem skuespillerne - Frode Rasmussen, Wenche Kvamme, Karl Sundby, Kyrre Eikås Ottersen og Irene Waage - veksler fint mellom rollespill og fortellerteater, det er ikke deres feil at personene de skal gi liv til stort sett blir utydelige og konturløse.
 Dordi Strøm, som tidligere har skapt et ganske utfrika scenebilde for Sons of Liberty III God hates Scandinavia lykkes her meget godt med å bringe publikum rett inn i Viksdalens sommer, og klarer også med enkle midler å antyde tidløse og nøytrale omgivelser. Torkil Sandsunds lydbilde, ikke minst hans heldige valg av folkemusikkinnslag, er et stort pluss for forestillingen.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 14. desember.

Sogn og Fjordane Teater
Mikal Hetles siste ord
Av Edvard Hoem
Regi og lyddesign: Torkil Sandsund
Scenografi: Dordi Strøm
Med: Frode Rasmussen, Wenche Kvamme, Karl Sundby, Irene Waage, Kyrre Eikaas Ottersen