[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 GOKK: Hele ensemblet: Fra venstre  Gard Frostad Knudstad, Roger Hilleren, Kristin Aafløy Opdan, Håkon M. Vassvik og Idun Losnegård

01 GOKK: Hele ensemblet: Fra venstre Gard Frostad Knudstad, Roger Hilleren, Kristin Aafløy Opdan, Håkon M. Vassvik og Idun Losnegård

Foto Olav Reiakvam

02 GOKK: Fra venstre Håkon M. Vassvik, Idun Losnegård, Kristin Aafløy Opdan, Gard Frostad Knudstad og Roger Hilleren

02 GOKK: Fra venstre Håkon M. Vassvik, Idun Losnegård, Kristin Aafløy Opdan, Gard Frostad Knudstad og Roger Hilleren

Foto Olav Reiakvam

Sprelsk og satirisk fra Gokk

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 27. november, 2007.

Til tross for en litt for komplisert handling er Gokk et originalt og vittig bidrag til et høyst aktuelt tema.

Førde:  Gokk er resultatet av prosjektet med samme navn, og i programmet forteller Maria Tryti Vennerød at "Prosjekt Gokk  har sitt opphav i rotløyse, både kunstnarisk og personleg" De fire som etablerte prosjektet var alle innflyttere til Oslo, og "dette vart det tematiske utgangspunktet vårt: Distrikts-Noreg sine vilkår, og korleis vi forheld oss til distrikts-Noreg, og korleis distrikts-Noreg forheld seg til seg sjøl, og til oss - og korleis vi forheld oss til den distriktspolitiske debatten."
  Et aktuelt både samfunnspolitisk og personlig tema, som angår de fleste, enten de nå kommer fra større byer eller fra distriktene, men som i forbausende liten grad har opptatt samtidsdramatikere. Det var derfor på høy tid at Gokk ble skrevet og satt opp. Og selv om Maria Tryti Vennerød er stykkets forfatter, er Gokk blitt til i et nært samarbeid med de scenekunstnerne som i 2004 gikk sammen om prosjektet. To av dem var skuespillerne Kristin Aafløy Opdan og Håkon Mathias Vassvik, og de spiller sentrale roller i stykket.
    Det er interessant at Gokk, som er "alternativt" nok til å gjeste Black Box Teater i Oslo i januar, hadde urpremiere på et lite institusjonsteater som Sogn og Fjordane Teater. Emnet er nært, men scenespråket, og for så vidt også stykkets tekst, ligger langt fra den "klassiske" teaterformen. Selv kaller Maria Tryti Vennerød Gokk for "eit komisentimentalt drama", og det er også tonen åpningsscenen slår an: En absurd og høyttravende kjærlighetsscene mellom Siv fra Gokk (Kristin Aafløy Oppdan) og Finn fra byen (Gard Frostad Knudstad) ender brått med at Siv gjør det slutt: Hun vil dra tilbake til Gokk for å finne igjen faren sin. Han er "ein svikar og eit svin", men før hun får gjort opp sitt forhold til ham, vet hun at hun ikke kommer videre.
  Dermed flytter handlingen til Gokk, der Maria Tryti Vennerød med stor komisk effekt innfører en moderne variant av det klassiske koret: Innbyggerne i Gokk. De spilles av de fem samme skuespillerne som også er navngitte personer i stykket, men når de opptrer som koret, er de utstyrt med fascinerende, helt identiske briller. De dukker stadig opp og kommenterer handlingen, de snakker med samme stemme, og tenker nøyaktig de samme tankene. Koret er er kostelige representanter for det bornerte folkedypet som her tilfeldigvis hører hjemme i Gokk, men som ville vært akkurat det samme i Bergen eller i Oslo.
  Matia Tryti Vennerød viser seg som en vittig og begavet satiriker, like drepende treffsikker i sin skildring av den overlegne urbane Finn som av den hyperaktive og energiske selvopptatte Bjørg eller av den tuslete Ivan, tilsynelatende landsbyens tulling. Problemet er den dobbelte handlingen: På den ene siden Sivs jakt etter faren, og hennes splittede og ambivalente syn på hjembygda, her symbolisert gjennom hennes forhold til Ivan (Håkon Mathias Vassvik) , på den andre selve Gokks kompliserte historie. Året før ble nemlig den lokale hjørnesteinsbedriften lagt ned, og bygda gikk en usikker framtid i møte. Men den skjønne Bjørg (overdådig spilt av Idun Losnegård) skjønte at den depressive Stein (Roger Hilleren) var eslet til å bli bygdas redningsmann. Hun ga ham kjærlighet, og han satte i gang Det Store Løftet. Hva det består i, sier historien ingenting om, men bygda går en ny og strålende fremtid i møte. Når Siv ankommer Gokk, skjønner hun at denne Stein er faren hun har bestemt seg for å finne. Men ingen vet lenger hvor Stein er, og for å få ham tilbake, skal bygda lage et strålende spel til hans ære. Så skjer ting i rekordfart: Finn kommer halsende etter Siv, uvisst av hvilken grunn sprenger Ivan fabrikken i luften, Siv tilgir sin far som brått dukker opp av intet, mens Finn, som den urbane luringen han er, fort skjønner at "det skjer utruleg mykje spennande her ute". Det vil han "gjerne vera del av" og Gokk slutter med at Finn og Bjørg går en herlig framtid i møte. I Gokk.
   Dessverre er intrigen for komplisert til at man klarer å følge med i de mange forviklingene. I og for seg er det ikke så farlig: Gokk er først og fremst en fabulerende og morsom teaterlek, der skuespillerne i høyt oppdrevet tempo og med en ekspressiv spillestil som både slekter på revyen og på det absurde teater, nådeløst utleverer sine skikkelser. Ett problem her er imidlertid stemmebruken: Iblant går det så rasende fort for seg at replikkene drukner, spesielt når Idun Losnegård uhemmet bruker stemmen i diskant, eller Håkon Mathias Vassvik bare brummer i vei. Men det kan forklares med premierenerver.
   Jennie Hagevik Bringager er for meg et ukjent navn, men hun har signert en meget original og oppfinnsom scenografi. Julian Skars virkningsfulle lyddesign bidrar også med hell til å sprenge rammene for det klassiske teaterspråket. Publikum i Førde/Gokk frydet seg over satiren, og hadde overhodet ingen problemer med å finne seg til rette med oppsetningens ukonvensjonelle og sprelske uttrykk. Det lover godt for teatrets fremtid.

Sogn og Fjordane Teater
Gokk
Av Maria Tryti Vennerød
Regi:Maria Tryti Vennerød
Scenograf og visuell regikonsulent: Jenny Hagevik Bringaker
Med: Kristin Aafløy Opdan, Håkon Mathias Vassvik, Idun Losnegård, Gard Frostad Knudstad, Roger Hilleren

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 26. november