Siste kritikker:

01 Beckett: Toralv Maurstad og Bjørn Skagestad

01 Beckett: Toralv Maurstad og Bjørn Skagestad

Foto Leif Gabrielsen

02 Beckett: Toalv Maurstad og Bjørn Skagestad

02 Beckett: Toalv Maurstad og Bjørn Skagestad

Foto Leif Gabrielsen

Intens Beckett-aften

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 27. november, 2007.

I  Stein Winges innsiktsfulle regi gjør Toralv Maurstads og Bjørn Skagestads glimrende tolkning 4 X Beckett til en tankevekkende og intens teateraften.  

I regi av Stein Winge, med scenografi og kostymer av John-Kristian Alsaker, og med Toralv Maurstad og Espen Skjønberg i hovedrollene ble Vente på Godot i Jan Erik Volds oversettelse en av Nationaltheatrets store kritiker-og publikumssuksesser i 2005.  Som Godot den gangen, kjennetegnes 4 X Beckett av Stein Winges evne til å leke fram de allmennmenneskelige sidene hos Beckett, spesielt i de to store monologene som åpner og avslutter forestillingen: Krapps siste bånd og Et stykke monolog, to i formen svært ulike, men innholdsmessig nær beslektede variasjoner over samme tema: Tilbakeblikk over et forgangent liv.
  Midtpartiet utgjøres av Teaterskisse 1, en besk dialog mellom to gamle menn, en blind tiggermusikant (Bjørn Skagestad) og en krøpling i rullestol (Toralv Maurstad), - de eneste gjenlevende i en verden som ser ut som en avfallsplass, fylt av svarte og forkullede levninger? Den skjærende falske musikken har fått krøplingen til å våge seg så langt ut, og når han ser at musikanten er blind, foreslår han at de to skal slå seg sammen. En gang har de begge hatt kvinner som har hjulpet dem med hverdagen, men nå er de alene, og sammen vil de bli bedre rustet for å overleve.
   Samtalen mellom de to er en klassisk Beckett-dialog, der maktperspektivet stadig skifter. Fordi han kan se, er Toralv Maurstads krøpling lenge den sterkeste parten, han tvinger for eksempel Musikanten i kne under påskudd av å få ham til å legge teppet tettere om det eneste nakne beinet hans. Men Krøplingen har sagt seg villig til å være Musikantens øyne, og den blinde har mange spørsmål - om lyset, om trærne, om gresset, om det er dag eller natt. Til slutt blir Krøplingen lei spørsmålene, og truer med å bryte forbindelsen. Da snus forholdet brått opp ned: Den blinde griper Den seendes tunge stokk, og i det bildet fryses i en åpen slutt, står han med stokken truende hevet over rullestolen.
  Toralv Maurstad og Bjørn Skagestad gir solide tolkninger av sine to skikkelser, og Teaterskisse 1 er en for så vidt interessant, men samtidig ganske forutsigbar Beckett-tekst. De to monologene som åpner og avslutter kvelden er langt rikere og mer nyanserte. Krapps siste bånd ble skrevet i 1958. Da var Beckett 52 år, det vil si langt yngre enn sin gamle alkoholiserte og depressive hovedperson. Så skriver da også Beckett i sceneanvisningen at handlingen går for seg "en sen kveld i fremtiden". Nå er Krapp blitt en gammel mann, og den aftenen får han lyst til å lytte til opptaket han gjorde av seg selv den dagen han fylte 39. Stykket veksler mellom opptakene fra den gangen, og Krapps kommentarer, der han på overflaten er full av forakt for den selvsikre og arrogante personen han en gang var, men etter hvert overveldes av lengsel etter håpet, styrken og livstroen som hørte hans middagshøyde til.
  Stein Winges instruksjon får glimrende fram de mange lagene i det tilsynelatende enkle korte stykket, Toralv Maurstad gir en både vittig, intelligent og gripende skildring av Krapp, et navn Beckett nok har utstyrt ham med svært bevisst, med direkte assosiasjoner til skitt i betydning avføring , og i overført mening til skittprat. Ett av Krapps hovedproblemer dreier seg nettopp om at han lider av forstoppelse, en tilstand han mener å forverre gjennom sin forkjærlighet for bananer. Fra den morsomme åpningen der Toralv Maurstad med humørfylt overskudd leker seg med bananer som penis-symboler, gjennom undringen han opplever i møtet med denne tidligere utgaven av seg selv, fram til fortvilelsen over at livet snart er ugjenkallelig forbi, får Toralv Maurstad og Stein Winge, uten noensinne å henfalle til det sentimentale, fram en deltakende menneskelighet i teksten som jeg vanligvis ikke assosierer med Beckett.
  Beckett skrev Bjørn Skagestads Et stykke monolog i 1980, det vil si da han var 74 år. Det er en vanskelig tekst, mer i slekt med lyrikk enn med teater, som i korte, nærmest fragmentariske setninger skildrer et menneskeliv fra fødsel til død, gjennom 30 000 netter og to og en halv milliarder sekunder, lys og mørke, mennesker som er der og forsvinner, en lampe som tennes, en kiste som senkes, paraplyer rundt graven på kirkegården. Bjørn Skagestad fremfører den med varsom intensitet, og langt på vei lykkes han i å trekke oss inn i sin magiske sirkel. Men iblant blir ordene så mange og så tette at det nesten blir for mye, for tungt, for krevende.
   I den avsluttende Pust, et desilllusjonert og kynisk resymé av menneskets liv på jorden, setter Toralv Maurstad og Bjørn Skagestad et humoristisk, om ikke akkurat lystig punktum på en tankevekkende og intens Beckett-aften.  

Nationaltheatret, Malersalen
4 X Beckett
Av Samuel Beckett
Oversatt av Jan Erik Vold
Regi:Stein Winge
Scenografi og kostymer: John-Kristian Alsaker
Med: Toralv Maurstad og Bjørn Skagestad

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 19. november