Siste kritikker:

02 Stina Kajaso

02 Stina Kajaso

Foto Kristine Jakobsen

03 Swamped in sensation: Stina Kajaso og Lisa Charlotte Baudouin Lie

03 Swamped in sensation: Stina Kajaso og Lisa Charlotte Baudouin Lie

Foto: Kristine Jakobsen

På ville veier

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 9. oktober, 2007.

Swamped in sensation bryter med selve teatrets forutsetninger, men det gjør verken forestillingen nyskapende eller genial.

Tradisjonelt er teatret kommunikasjon mellom scenen, dvs. aktørene, og salen, dvs. publikum. Kommunikasjonen kan ta ulike former: ord, mime, sang og/eller dans. Men uansett form er det selve teatrets forutsetning at utøverne behersker formen de har valgt. Danserne skal kunne danse, sangerne synge, skuespillerne snakke slik at de blir forstått. Selvfølgeligheter, vil noen hevde. Kanskje. Men i dag mener visst enkelte, mer avantgardistiske og moteriktige, scenekunst-grupperinger at disse hevdvunne kommunikasjonsformene ikke hører hjemme i vårt moderne samfunn. De erstatter profesjonalisme med villet amatørisme, og går inn for å kommunisere nettopp gjennom ikke-kommunikasjon: I annen del av Gengangere snakket for eksempel Vegard Vinge i ett sett, men artikulerte så dårlig at han ble uforståelig, og det var meningen.
  Det samme skjer i Lisa Charlotte Baudouin Lies og Stina Kajasos nye produksjon, Swamped in sensation. De to snakker intenst og ivrig sammen i nærmere halvannen time, men mesteparten av deres improviserte replikker er det så å si umulig å oppfatte: Diksjonen er dårlig, de artikulerer ikke, og med mellomrom ifører de seg løstenner i gull som gjør det enda vanskeligere å følge med, mens gebissets dypere symbolske verdi ikke er umiddelbart innlysende.
   Sons of Liberty har vakt stor oppsikt med sine tidligere oppsetninger. Deres Sons of Liberty: Duell  var original og interessant, samfunnskritisk og vittig, men savnet et samlende grep fra en utenforstående regissør. Den neste, God hates Scandinavia, var derimot en skuffelse: Her hadde de allerede oppgitt et hvert forsøk på å kommunisere.
  I et intervju forklarer duoen at deres nye forestilling, Swamped in sensationer inspirert av husmorporno, for, ifølge Lisa Charlotte Baudouin Lie, er det store likheter mellom kjærlighetsromaner og porno.  Et løfterikt forelegg, og jeg håpet at duoen hadde innsett at den med God hates Scandinavia var på feil spor, og at det nye samarbeidet med et institusjonsteater hadde ført til at Baudouin Lie og Kajaso innfridde løftene fra Duell, men også kvittet seg med en del unoter.
  Sons of Liberty har også uttalt at forestillingen er er ren og skjær smärtsam underholdning. Det er et eventyr uten synlig slutt. Sodomi og gomoron. Vi velter oss i ekkelheter og elendighet så dere skal få en bedre morgendag. Hvor det er blitt av husmorpornoen, er ikke godt å si: En sketsj der de to forkledd som havfruer, kvinner som ikke har hull og bare kan suge, frenetisk kaster seg over symbolske penis-bananer, en annen der Stina Kajaso som stilisert Snehvit blir bundet til en seng, er det eneste i forestillingen som minner om samfunnssatire. Men heller ikke disse sketsjene fullføres, de blir innfall som forkastes før de er blitt utforsket.
  Innfallsrikdommen er det derimot ikke noe å si på: De to ifører seg stadig nye forkledninger, de er bamser (Bjørnen sover), og dalmatinere (Den siste sådanne), de er riddere, og de er masse annet som forblir ganske udefinerbart. Dagens forbrukersamfunn er opplagt forkastelig, men samtidig søpler de to til scenegulvet av hjertenslyst med friske appelsiner, epler, sukker, pølser, kremfløte, potetgull og mye annet. Mon tro om de selv må rydde scenen, tenker husmoren, eller om de som bortskjemte barn, overlater det til andre?
  Grunntonen er depressiv, Stina Kajaso har blodige bandasjer om begge håndledd, ord som går igjen, og som faktisk uttales slik at de blir hørt, er død og ensomhet.  Det prates mye om sex, helst om emner som var tabubelagte i våre bestemødres tid. Hva de improviserte samtalene går ut på, er ikke godt å si, de to snakker jo til hverandre, ikke til publikum.  Alt tyder likevel på at seksualitet byr dem imot.
  To profesjonelle skuespillere deltar: Rolf Arly Lund og Jan Gunnar Røise. Med hvit boa om halsen og sølvglitter i håret, får Rolf Arly Lund  åpne forestillingen ved å stå rett opp og ned på scenen i noen minutter. Så må han vike plassen, og slå seg ned ved et bord der han, som symbol på alle stakkarslige eldre og ensomme menn, drikker rødvin og snakker med et kålhode. Jan Gunnar Røise, for anledningen utkledd som neger, - nok en av mannssamfunnets tapere? - ligger stort sett på gulvet og sover, bortsett fra en scene der han er med å synge og danse. Det gjør for øvrig de to damene ofte alene med hverandre, og de synger også en del - begge deler på sørgelig amatørmessig vis. Men det er antakelig meningen.  
   Enkelte er av den oppfatning at denne typen introvert, selvdiggende teater er hylende morsomt, og på premieren var det da også en åtte-ti, mest kvinnelige, tilskuere som lo så de bokstavelig talt hylte. Enkelte slår fast at Sons of Libertys trashkomedier er blant det mest geniale og nyskapende i norsk teater i dag. De har ennå ikke klart å forklare hva det geniale og nyskapende består i. Det dagen de gjør det, er jeg villig til å la meg overbevise.

Nationaltheatret, Torshovteatret
Sons of Liberty viser
Swamped in sensation
Regi:Lisa Charlotte Baudouin Lie og Stina Kajaso
Scenografi og kostymer:Christina Lindgren
Lys: Kaja Glenne
Med:Lisa Charlotte Baudouin Lie, Stina Kajaso, Rolf Arly Lund og Jan Gunnar Røise

Denne anmelsen sto på trykk i Klassekampen fredag 5. oktober