[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Hamlet: Anders Baasmo Christiansen

01 Hamlet: Anders Baasmo Christiansen

Foto Erik Berg

02 Hamlet Artisten er Marius Næss

02 Hamlet Artisten er Marius Næss

Foto Erik Berg

03 Hamlet (Anders Baasmo Christiansen) og Horatio (Jon Bleiklie Devik)

03 Hamlet (Anders Baasmo Christiansen) og Horatio (Jon Bleiklie Devik)

Foto Erik Berg

04 Hamlet (Anders Baasmo Christiansen) og Rosencrantz (Per Vidar Anfinnsen)

04 Hamlet (Anders Baasmo Christiansen) og Rosencrantz (Per Vidar Anfinnsen)

Foto Erik Berg

05 Hamlet - her Ofelia (Mariann Hole)

05 Hamlet - her Ofelia (Mariann Hole)

Foto Erik Berg

Hamlet fra Hamar

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 10. januar, 2008.

Takket være Anders Baasmo Christiansens gjennomførte Hamlet-tolkning, blir Yngve Sundvors oppsetning ikke bare publikumsvennlig og handlingsmettet.

I sin markedsføring av Hamlet har Riksteatret lagt vekt på at Yngve Sundvor presenterer en «rocka Hamlet», som «blir inspirert av 60- og 70-tallsstjerner som Cohen, Dylan og Janis Joplin». Men selve handlingen er lagt til en stilisert mellomkrigstid, en parallell til den konfliktfylte perioden som skildres i stykket.
      Borte er den kongelige borgen i Helsingør. I stedet lar Yngve Sundvor og scenograf Leiko Fuseya rammen om sin Hamlet være et slags moderne likhus, der alle vegger har en rekke skuffer som bare en gang, når Ofelia dør, fungerer etter hensikten. Ellers skjuler de skrivebord, diverse drikkevarer, forræderiske radioer, telefoner og mye annet - en praktisk løsning når rekvisitter skal trylles fram på rekordtid. Foran på scenen til høyre - en mikrofon som Hamlet, men også Ofelia og Horatio, bruker til de rocka låtene de synger som indre monologer eller tenkepauser når verden blir for tøff.
  Visuelt vektlegger Yngve Sundvor sin modernisering av stykket. Samtidig har han stort sett beholdt Øyvind Bergs kraftfulle og dramatiske oversettelse, selv om han til tider har aktualisert språket ytterligere, blant annet ved å flette inn dagligdagse uttrykk fra vår tid. Iblant fører dette til kollisjoner mellom teksten og det vi får se: I et par scener lar Sundvor en vilt forelsket Ofelia opptre så seksuelt pågående at det er helt uforenlig med oppførselen til en purung jente fra et høyborgerlig miljø i 1930-årene. Og enda mer usannsynlig blir det når hun noen øyeblikk senere i gammelmodig språkform lydig underkaster seg sin brutale og despotiske far. Debutant Mariann Hole, mitt livs første Ofelia med briller, har scenesjarm og ynde, men ingen lett oppgave.
  Kveldens store opplevelse er Anders Baasmo Christiansen. I hans robuste skikkelse er Hamlet ingen blek og melankolsk helt, men en energisk og kraftig kar som etter hvert blir stadig mer forvirret, en meget ung mann som på terskelen til sitt voksne liv, brått opplever at hele hans verden raser sammen.
  Når stykket begynner, sørger han over sin far. Hamlet er moderne og rasjonell, og stiller seg først totalt avvisende til Horatios fortelling om Gjenferdet han har møtt. Men når han selv opplever sin døde far, som her bare manifesterer seg gjennom lyd og lys, åpner en avgrunn seg foran ham: Han kan ikke lenger stole på menneskene som står ham nær.
  Moren og onkelen har myrdet hans far, Rosencrantz står i ledtog med dem, og når han - slik Sundvor lar ham gjøre - mener å oppdage at også Ofelia sviker ham, blir han desperat. Han må handle. Men kan han stole på et gjenferd? Han må ha visshet, og det får han, takket være en «artist» som han gir i oppgave å mime brodermordet sammen med Horatio - en usedvanlig morsom og dyktig gjennomført variant av skuespillet i skuespillet.
   Anders Baasmo Christiansen legger en voldsom energi og kraft i sin rolletolkning. Til og med «to be or not to be»-monologen fremfører han med et knapt undertrykt raseri som kaster et nytt og spennende lys over de kjente ordene. Det er imponerende hvordan han på en og samme tid holder fast på sin dialekt, respekterer blankverset, og gir det et lett forståelig, nærmest dagligdags uttrykk. Fra scene til scene blir hans Hamlet tydeligere, helere og mer konsekvent, de minste nyansene i teksten kommer fram, og Hamlets utvikling skildres med innlevelse, intensitet og presisjon.
   I programmet antyder Yngve Sundvor at for ham handler Hamlet  om «å la vere. Stoppe den vonde sirkelen, Stoppe det ein er forplikta til. Endre reglane». Det kommer ikke tydelig fram i hans oppsetning. På pressevisningen i Oslo virket ikke forestillingen helt ferdig. Sluttscenen der Laertes, Dronningen, Kongen og Hamlet dør i løpet av få minutter, er i utgangspunktet temmelig melodramatisk, men her er den rett og slett mislykket: En brutal boksekamp erstatter fektescenen, Hamlet vil ikke slåss, Horatio har fingeren på avtrekkeren for å skyte Kongen, og Hamlet dør av et skudd det ikke er mulig å skjønne hvor kommer fra. Det er å håpe at Yngve Sundvor fram til premieren i Mo har klart å forbedre, og stramme inn, denne slutten, og også fått arbeide mer med replikkene til Marit Østby (Dronningen) og Per Frisch (Kongen): Skikkelsene deres ble for utydelige. Jon Bleiklie Devik som Horatio, Per Vidar Anfinnsen som Rosencrantz, Are Rødsand som Laertes og Ingolf Karinen som Polonius har derimot fått sine karakterer på plass, og Marius Næss er et fornøyelig bekjentskap, spesielt som Graveren.
  Yngve Sundvors Hamlet er en publikumsvennlig, handlingmettet, forholdsvis enkel, men engasjerende oppsetning. Takket være Anders Baasmo Christiansens medrivende tolkning av tittelrollen er den også noe uutgrunnelig mer.

Riksteatret
Hamlet
Av William Shakespeare
Oversatt av Øyvind Berg
Regi og bearbeidelse: Yngve Sundvor
Scenografi: Leiko Fuseya
Lysdeign: Torkel Skjærven
Koreografi: Jonas Digerud
I rollene: Anders Baasmo Christiansen, Per Frisch, Marit Østby, Ingolf Karinen, Marian Hole, Per Vidar Anfinnsen. Jon Bleiklie Devik, Are Rødsand, Marius Næss

Denne anmeldelsen har stått i Klassekampen fredag 28. september