Siste artikler:

04 Sommarfuglhonning: May Lise Rasmussen, Hans Rønningen

04 Sommarfuglhonning: May Lise Rasmussen, Hans Rønningen

Foto Nora Furuholmen

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 31. oktober, 2007.

I Klassekampen 17. oktober er lederen for Norsk Dramatikkfestival, Mette Brantzeg, sterkt uenig i min vurdering av to sentrale forhold ved festivalen. Jeg stilte meg for det første tvilende til at det er en god idé å innlemme Dramatikkfestivalen i Samtidsfestivalen.
   Jeg har tydeligvis ikke vært den eneste, for Mette Brantzeg skriver selv at "blant de fem teaterinstitusjonene som utgjør Samtidsfestivalen (...) er det mange som mener det samme. Hennes beste argument for å holde festivalen om høsten er at Nationaltheatret og Det Norske Teatret som har produsert tre av festivalens oppsetninger, også har spilt dem noen ganger etterpå som en del av sitt vanlige repertoar.
  Jeg skjønner at det virker forlokkende. Men det er ikke tilstrekkelig til å overbevise meg om at Dramatikkfestivalen er tjent med å være en del av den kunstnerisk langt mer interessante Samtidsfestivalen.
  Mette Brantzeg er langt mer opptatt av å argumentere for at festivalen også i fremtiden skal være om høsten, enn av å kommentere mitt hovedanliggende, forholdet mellom dramatiker og regissør i dramatikkfestivalsammenheng. "Regiteater" er greit nok når det gjelder kjente og etablerte forfattere,  deres verk overlever jo uansett. Men en vordende dramatiker er avhengig av regissørens forståelse for kvalitetene nettopp i hans eller hennes tekst.
   Mitt utgangspunkt var det jeg valgte å kalle "mishandlingen" av Marit Kaldhols "Sommarfuglhonning. Her valgte regissøren å pålegge teksten sine høyst personlige, mer eller mindre vellykte, påfunn, og gjorde ikke engang et forsøk på å overføre stykkets egenart til scenen.
  Jeg har fulgt festivalen i mange år, og har alltid trodd at meningen med den var å finne fram til nye dramatiske talenter - en oppfatning som jeg tydeligvis deler med teatersjef Vidar Sandem. Det var iallfall det han la vekt på i sin åpningstale. Men i sitt innlegg i Klassekampen forklarer Mette Brantzeg at "inntil videre er Norsk Dramatikkfestival først og fremst en arena for iscenesettelser av nye norske stykker (Brantzegs uthevning)".  Hun skriver videre at "skal et manus leve videre i norsk teater, må teksten tåle iscenesettelse".  Selvsagt. Intet teater vil anta et manuskript som ikke lar seg levendegjøre på en scene.
   I Dramatikkfestivalens jury satt to regissører, Kai Johnsen og Victoria Meirik, en dramaturg, Per Ananiassen, og en skuespiller, Pål Sverre Valheim Hagen. De ville neppe valgt ut tekster som ikke "tåler iscenesettelser".  Rett nok var flere av årets "vinnere" utpreget litterære, men Mette Brantzegs egen intelligente nærlesning av Kim Atle Hansens Bedre enn sjokolade er det beste beviset på at en iscenesettelse både kan ha respekt for teksten og skape en severdig forestilling. Forutsetningen er at regissøren er mer opptatt av stykket enn av å dyrke egne innfall.
  I det siste har tendensen blant regissørene vært å tolke festivalen nettopp som "først og fremst en arena for iscenesettelse". Dersom Mette Brantzeg virkelig mener at dette fra nå av skal være festivalens hensikt, bør hun kanskje omdøpe den til "Norsk festival for iscenesettelse av nye tekster". I motsatt fall bør festivalens ledelse, i samråd med de samarbeidende teatre, i hvert enkelt tilfelle avgjøre om en innøvd lesning med regissør vil være den beste innfallsporten til den nye teksten.

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen
onsdag 31, oktober.

Også Norsk Dramatikerforbund har kommentert festivalen - naturlig nok utfra dramatikernes synspunkt. Referanse til Forbundets artikkel under.