[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 "Lampedusa": Terese Mungai er Titania

01 "Lampedusa": Terese Mungai er Titania

Foto Arild Moen

02 "Lampedusa": Vivi Sunde som programlederen, i bakgrunnen Terese Mungai

02 "Lampedusa": Vivi Sunde som programlederen, i bakgrunnen Terese Mungai

Foto Arild Moen

03: "Lampedusa" Sven Solenes (Meteorologen) med Vivi Sunde (programlederen)

03: "Lampedusa" Sven Solenes (Meteorologen) med Vivi Sunde (programlederen)

Foto Arild Moen

Tema det beste i Lampedusa

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 30. oktober, 2007.

Henning Mankell tar opp et viktig og aktuelt tema, men hans skildring av de to kvinnelige hovedpersonene overbeviser ikke.

Lampedusa  er ikke et stykke det er lett å forholde seg til. Det er ingen tvil om at Henning Mankell tar opp et viktig og aktuelt tema, som opplagt ligger ham på hjertet - vår europeiske arroganse overfor alle som har en annen kulturell bakgrunn enn vår egen. Dessverre overbeviser ikke hans skildring av de to kvinnene som skal levendegjøre denne konflikten, og hans personinstruksjon klarer ikke å dekke over svakhetene i teksten.
   Lampedusa er fortellingen om møtet mellom Anna, leder av et meget populært TV-talkshow, og Titania, en muslimsk jente som skal være gjest i kveldens program. Titania kommer opprinnelig fra Zambia, men er nå norsk statsborger med høy utdannelse: Hun er noe så eksklusivt som dataarkeolog.
  Etter en stund kommer det fram at hun er invitert til programmet for å fortelle at hun som er troende muslim, likevel nå står fram som lesbisk. Forbudet mot all homoseksualitet er absolutt i den muslimske kulturen, og Titania legger ikke skjul på at hun setter sitt eget liv i fare - og kanskje også programlederens - ved å delta i programmet.
  Selve sendingen får vi ikke oppleve: Lampedusa er historien om den forberedende samtalen mellom de to kvinnene. Det viser seg raskt at, til tross for at hun skal intervjue henne i hele 19 minutter, har Anna ikke sørget for å skaffe seg kunnskaper om kveldens gjest. Hun er for eksempel i utgangspunktet helt sikker på at Titania tidligere har medvirket i flere TV-programmer om muslimske forhold, og avslører sin uvitenhet ytterligere når hun til og med påstår at Titania egentlig heter Al-ibn-Kemal, enda ibn jo betyr sønn av. Det heter ikke jeg, repliserer Titania kort.
  La gå at Anna har rett når hun gir en ny, udyktig researcher skylden for sine mangelfulle kunnskaper. Men nå møter hun Titania ansikt til ansikt, og det er en stund til sending. Likevel gjør hun overhodet ikke noe forsøk på å forberede samtalen som snart skal finne sted. Hun overbeviser ikke om sin kompetanse når hun er mer opptatt av å ergre seg over den påtrengende og masete meteorologen enn av å etablere kontakt med sin kveldsgjest.
 Mankell har kanskje selv oppdaget at skikkelsen ikke er helt troverdig, for han lar Anna bemerke at hun av og til opplever å ha to personligheter, én under sending, og en ellers. Det må være meningen at Titanias uttalelser skal virke så provoserende at Anna glemmer at hun som programleder bør være nøytral, og i stedet avslører sine rasistiske fordommer. Problemet er bare at ingenting av det Titania sier er sjokkerende nok til å få Anna til å glemme sin egentlige oppgave. Det er jo i protest mot sin egen religions intoleranse at Titania har valgt å delta i programmet, og hun tar intenst og oppriktig avstand fra rettroende muslimers rigide moralisme.
 Mankells tekst gjør det altså ikke lett å forstå at Anna skal irritere seg voldsomt over Titania, med mindre hun reagerer instinktivt på at Titania har en annen hudfarge enn henne. Men slik Henning Mankell har instruert Vivi Sunde, gir hun først og fremst inntrykk av å være uprofesjonelt hissig og sur nettopp den dagen.
   Det er lettere å skjønne at Titania føler seg krenket over Titanias arrogante oppførsel, og til slutt bestemmer seg for at hun likevel ikke vil være med i programmet. Men igjen skorter det på Mankells replikkinstruksjon. Titanias avgjørelse må bygge seg langsomt opp gjennom hele samtalen mellom de to kvinnene. Men slik Therese Mungai er instruert, får vi inntrykk av at det er ett eller annet som brått gjør henne oppbrakt, og får henne til å stikke av mens Anna et øyeblikk har forlatt studio.
  Dermed blir slutten et frustrerende antiklimaks. Titania er forsvunnet, og Anna ser ingen annen løsning enn å la den forhatte meteorologen være kveldens gjest. Henning Mankell avslutter stykket med å la meteorologen holde en lang enetale om augustdagen i 1954 da skyene beveget seg fra Nordafrika mot Europa. I konteksten blir den symbolske betydningen overtydelig, uten at det gjør slutten mer dramatisk tilfredsstillende. Da jeg så forestillingen, var det ingen tvil om at publikum ble meget forvirret da det ble klart at nå skulle det ikke skje noe mer. Forventningen i salen var til å ta og føle på: Det var noe som manglet, selve den dramatiske handlingen ble likesom hengende i løse luften.
 Verken Vivi Sunde, Terese Mungai eller Svein Solenes kan klandres for at dette i utgangspunktet vektige og viktige innlegget i et høyst aktuelt samfunnsproblem ikke makter å engasjere slik godt politisk teater skal gjøre. Det må Henning Mankell ta hovedansvaret for, først og fremst som instruktør, men også som dramatiker  Men man får håpe at problemstillingen likevel vil kunne mane til ettertanke.

Teatret Vårt og Riksteatret
Lampedusa
Av Henning Mankell
Oversatt av Edvard Hoem
Regi: Henning Mankell
Musikk: Henning Sommero
Scenografi: Milja Salovaara
Med Vivi Sunde, Terese Mungai og Svein Solenes