[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 "Kampf des Negers und der Hunde"

01 "Kampf des Negers und der Hunde"

Fotograf ikke oppgitt

02 "Schlaf": Den eldre kvinna og Den eldre mannen

02 "Schlaf": Den eldre kvinna og Den eldre mannen

Fotograf ikke oppgitt

03 "Schlaf": Den medelaldra kvinna og Mannen

03 "Schlaf": Den medelaldra kvinna og Mannen

Fotograf ikke oppgitt

04 Unter Eis

04 Unter Eis

Fotograf Arno Declair

05 "Unter Eis"

05 "Unter Eis"

Foto Arno Declaid

06 "Bildbeschreibung": Frank James Willens

06 "Bildbeschreibung": Frank James Willens

Fotograf ikke oppgitt

07 "Rattled and disappeared"

07 "Rattled and disappeared"

Foto Varga Imre

08 "Rattled and disappeared"

08 "Rattled and disappeared"

Foto Varga Imre

Samtidsfestivalen 2007: En oppsummering

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 30. oktober, 2007.

I denne oppsummeringen har jeg valgt å konsentrere meg om de utenlandske oppsetningene som gjestet Samtidsfestivalen. Fra Tyskland nesten alle.

Det er over to uker siden Samtidsfestivalen sluttet. Men til og med en teaterentusiast når ett metningspunkt: Den dagen det blir vanskelig å åpne seg for nye opplevelser, er det på tide å ta en pause. Dit var jeg kommet da Samtidsfestivalen sluttet, etter seks hektiske uker med nye forestillinger hver kveld.
 De norske oppsetningene ville det alltid være mulig å se senere, så jeg valgte å prioritere de internasjonale gjestespillene som vi ikke akkurat er bortskjemt med her hjemme.
Tysk dominans
Skjønt internasjonale? Bortsett fra det ungarske Katona Teater som kom til Norge med sin meget frie sceneversjon av Kafkas Prosessen, Rattled and Disappeared, og Shelter, et gjestespill fra det berømte Brooklyn Academy of Music i New York på Det Norske Teater, var tysk teater enerådende under årets Samtidsfestival. Da bød 2005-festivalen på langt mer variasjon: Forestillinger ikke bare Tyskland, men fra Russland, Sverige og Hellas gjestet Oslo den gangen.
 Man skal kanskje ikke undre seg over årets tyske overrepresentasjon. Det har lenge vært en vedtatt sannhet innen teatermiljøene at nettopp tysk teater er det mest interessante man kan se i dag. De færreste norske teatereksperter vil nok si seg enige med dronning Sonja som under sitt besøk i Tyskland like etter Samtidsfestivalen, uttalte til Aftenposten at Norge har noe å tilføre tyskerne "både innen litteratur, teater, kunst og musikk" (min utheving).
  Det er naturligvis helt umulig å si noe generelt om tysk teater på grunnlag av fire gjestespill, og det skal jeg heller ikke prøve å gjøre. Men det er interessant at Nationaltheatret, det vil si teatersjefen og teatrets dramaturger, har plukket ut nettopp disse fire oppsetningene: Unter Eis, tekst og regi av Falk Richter, produserende teater, Schaubühne am Lehniner Platz; Bildbeshreibung, tekst Heine Müller, regi Laurent Chétouane; Kampf des Negers und der Hunde, tekst Bernard Marie Koltès, regi Dimiter Gotscheff, Schauspielhaus Frankfurt, og Jon Fosses Schlaf, (Svevn) i regi av Michael Thalmeier, produsert av Deutsches Theater.  
Neger og hunder i kamp
Det er lett å forklare hvorfor Kampf des Negers under der Hunde ble en del av festivalen: Publikum skulle etter planen hatt mulighet til å sammenlikne to ulike versjoner av Koltès stykke, for Eirik Stubøs tolkning av Neger og hunder i kamp , en samproduksjon mellom Nationaltheatret og Det Norske Teatret, skulle etter planen hatt premiere noen dager før den tyske oppsetningen gjestet Norge. Sykdom førte til at oppsetningen ble utsatt, men den får premiere 26. november. Da blir det svært interessant å oppleve forskjellene mellom de to tolkningene.
   Såvidt jeg kunne skjønne, hadde Dimiter Gotscheff stilt seg ganske fritt til teksten. Interessant at han har kunnet ta seg såpass store friheter, skuespillerne improviserer blant annet fram en del replikker, og en hvit mann i forkledning spiller negerens rolle, når man vet at den avdøde dramatikerens bror stiller beinharde krav til franske regissører som setter opp Koltès.
  Senest i vår stoppet broren François en oppsetning på Comédie-Française, det franske nasjonalteatret, fordi en fransk skuespiller hadde rollen som en araber.
  I den norske versjonen skal Issaka Sawadogo spille negeren Alboury som kommer til industrianlegget i Afrika for å kreve utlevert liket av en svart arbeider. Men takket være en parykk, og etter hvert litt skokrem, forvandlet i den tyske oppsetningen en hvit skuespiller seg til neger foran øynene våre. Samuel Finzi er meget dyktig, og ga en glimrende tolkning av Alboury, men nettopp i dette tilfelle ville en farget skuespiller kunnet tilføre konflikten en dypde og en alvor som var fraværende i Gotscheffs tolkning.
  Det gjaldt  for øvrig hele oppsetningen som var preget av en voldsom, og til dels overdreven, teatralitet.
Jon Fosses Svevn
Allerede den aller første Samtidsfestivalen, i 2001, hadde invitert en tysk Jon Fosse-oppsetning: Det var Thomas Ostermeiers glimrende versjon av Namnet, (Der Name), som ble spilt  på Nationaltheatrets Hovedscene - det måtte et gjestespill til for at Jon Fosse skulle få plass på den store scenen.
  På den andre Samtidsfestivalen, i 2005, var det greske Yannis Houvardas som viste en meget fascinerende versjon av ett av Fosses tilsynelatende mest urnorske stykker, Vakkert, på Bakscenen.
  Det er med andre ord blitt en slags tradisjon å vise en utenlandsk tolkning av en ny norsk dramatiker under festivalen, og i år var det Deutsches Theater som gjestet med Schlaf (Svevn) i regi at Michael Thalmeier.
  Svenske Sophia Jupiter oppsetning av stykket på Nationaltheatret i 2005, hører til mine største teateropplevelser i senere år. I hennes stillfarende, intelligente og følsomme regi ga et fantastisk ensemble, med Lise Fjeldstad i spissen som Den eldre kvinna, en tolkning som fikk fram alle nyansene i Fosses tekst, og gjorde den lysende poetisk og gripende.
  Det skulle mye til for at en ny oppsetning av Svevn skulle overgå Sophia Jupiters, og det gjorde da heller ikke Michael Thalmeiers. Den var dyktig og profesjonell, men i min oppfatning trengte den ikke dypt nok ned i Fosses tekst, som dermed fremsto som langt mer vanskelig og lukket enn nødvendig.
Essayistisk teater
Interessante var festivalens to andre tyske gjestespill. Falk Richters er allerede kjent for det norske publikum, det var han som i fjor hadde regien på Jon Fosses Skuggar, en samproduksjon mellom Festspillene i Bergen og Nationaltheatret.
  I år hadde han selv skrevet teksten til Unter Eis som han også regisserte. Unter Eis er en flengende kritikk av konsulentveldet og en rekke andre aktuelle og meget relevante trekk ved dagens samfunn. Interessant nok i og for seg, men selve den nesten essayistiske formen Falk Richter har gitt sin tekst - en rekke lange, ordrike, følelsesladde monologer som fremsies av menn i ulik alder som sitter ved et langbord, ble svært anstrengende å følge for en ikke-tysk kyndig tilskuer, og flere av nyansene forsvant nok under lesning av den norske oversettelsen. Det som imponerte mest var Jan Pappelbaums frapperende og effektive scenografi, samt Martin Rottenkolbers videoer. Spesielt mot slutten gjorde de Unter Eis til en spennende opplevelse.
  Essayistisk var også forestilling franskfødte Laurent Chétouane hadde skapt på grunnlag av Heine Müllers sjusider lange beskrivelse av et alpelandskap med ett hus og to mennesker.
  Ifølge teatret er Chétouanes prosjekt "å utforske forholdet mellom kropp og tekst, og se på hva teatrets grunnelementer - tale, dialog, bevegelse - i bunn og grunn er".
  I Bildbeschreibung er det en ung amerikansk danser, Frank James Willens, som fremsier teksten mens han fyller hele scenerommet med sitt nærvær. Jeg kan overhodet ikke gi noen dypere forklaring av hva jeg opplevde, heller ikke av forholdet mellom tekst og kroppsspråk, jeg kan bare si at Bildbeschreibung ble en fascinerende opplevelse, helt uten dødpunkter.
Rattled and disappeared
Den eneste ikke-tyske rene teateropplevelsen under festivalen var altså gjestespillet fra det ungarske Katona József Színházteaters, Rattledanddisappeared som pussig nok på det ungarske teatrets hjemmeside skrives langt mer forståelig som Rattled and disappeared. En regissør som har gjort mange spennende oppsetninger i Norge, sist Erasmus Montanus som innledet høstsesongen på Nationaltheatret, Gábor Zsámbéki, er teatrets kunstneriske leder, og jeg hadde derfor store forventninger til gjestespillet derfra.
  I samarbeid med András Vinnai har Viktor Bodó, som også har regi på Rattledanddisappeared, skapt forestillingen med utgangspunkt i Kafkas Prosessen. Det er blitt en besynderlig blanding av burleske opptrinn, som både slekter på musikalen i beste Hollywoodstil, riktignok tilsatt litt skurrende svart humor, av fantastisk akrobatikk, og av dødsens alvor. Første del fascinerte meg, og jeg ventet at annen del skulle innfri forventningene ved å føre fabelen videre. Dessverre skjedde det ingen utvikling, og annen del ble uttværende i sine gjentakelser. Likevel ble Rattled and disappeared for meg utvilsomt festivalens høydepunkt: Endelig en forestilling som gjøglet og spexet med høy profesjonalitet, og som våget ikke å ta seg selv og Kunsten så forferdelig høytidelig.