Siste kritikker:

01 Jeg er ikke slik: Elisabeth Sand, Britt Langlie, Anna Bache Wiig

01 Jeg er ikke slik: Elisabeth Sand, Britt Langlie, Anna Bache Wiig

Foto Leif Gabrielsen

02 Bedre enn sjokolade: Maria Bock, Kim S. Falck-Jørgensen

02 Bedre enn sjokolade: Maria Bock, Kim S. Falck-Jørgensen

Foto Leif Gabrielsen

03 Fremmed kvinne: Jan Ø. Wiig

03 Fremmed kvinne: Jan Ø. Wiig

Foto: Hans Georg Andersen

04 Sommarfuglhonning: May Lise Rasmussen, Hans Rønningen

04 Sommarfuglhonning: May Lise Rasmussen, Hans Rønningen

Foto Nora Furuholmen

Problematisk festival

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 22. oktober, 2007.

Interessante og annerledes tekster til tross - årets Dramatikkfestival reiser en rekke problemer. Ikke minst bør regissørens rolle bli gjenstand for debatt.

Dramatikkfestivalen er i år en del av Samtidsfestivalen, og festivalens leder, Mette Brantzeg, er stolt av at hennes festival nå inngår i en større helhet. Temamessig hører opplagt de to festivalene sammen.  Men spørsmålet om det er en hensiktsmessig plassering ble etter hvert ganske påtrengende . Hittil er festivalen blitt avholdt mot slutten av vårsesongen, på en tid da det ikke skjer så mye i norsk teater. Dermed har den tidligere fått større oppmerksomhet, ikke minst fra teatrets egne, enn den har gjort i år hvor den har måttet konkurrere med alle Samtidsfestivalens øvrige tilbud.
  Felles for årets fem produksjoner er at de alle er monologer, og dermed stiller mindre krav til de produserende teatrene. Men juryen - regissørene Victoria Meirik og Kai Johnsen, skuespiller Pål Sverre Valheim Hagen, dramaturg Per Ananiassen og festivalleder Mette Brantzeg - hadde opprinnelig valgt tre stykker til, og alle åtte ble sendt til teatrene som produserer forestillinger for festivalen: Det Norske Teatret, som også er festivalens vertsteater, Nationaltheatret, Den Nationale Scene, Rogaland Teater, Teater Ibsen og Haugesund Teater. Tre av stykkene - Sur grus av Erlend Sandem, Oslo 22. August av Maria Ræder, og Historien om den ni hundrede og ellevte natten av Jesper Halle - har alle et større persongalleri, og dermed et bredere samfunnsperspektiv. Teatrene valgte dem bort. Kan det ha sammenheng med at teatrene har det så travelt om høsten at de rett og slett ikke makter å gi seg i kast med større produksjoner? I så fall er det et tungtveiende argument for å flytte festivalen tilbake til våren.
 Fjorårets festival og norske dramatikere generelt har måttet tåle kritikk for å være lite dristige i valg av tema og form. Årets nominerte manus er annerledes. Kjernefamilien som arena for dramatikk dominerer ikke, snarere ser vi en vilje til å belyse individet i samfunnsmessig sammenheng, skriver festivalledelsen. Det er for så vidt riktig for Rauni Magga Lukkaris En lykkens mann (se anmeldelse her),  men det er ikke den samfunnsmessige sammenhengen som er viktig i Ellisiv Lindkvists Jeg er ikke slik eller Thomas Byes Fremmed kvinne.
 Her kretser personene rett og slett om seg selv. Lindkvists tre kvinneskikkelser snakker i vei om aktuelle feministiske problemstillinger, mens Bye i tredje person beretter om en eksistensiell krise: På vei hjem en kveld ser en 58 år gammel mann en fremmed kvinne i leiligheten. Det blir starten på en prosess som får ham til å legge om livet radikalt, helt til en tilfeldighet tvinger ham tilbake til utgangspunktet.
  Marit Kaldhols Sommarfuglhonning er en gripende og vár fortelling om datteren som etter morens død endelig våger å leve seg tilbake til barndommens traumer, mens Kim Atle Hansens Bedre enn sjokolade, ganske originalt skrevet i du-form, og i en intelligent regi av Mette Brantzeg, er en delvis svært vellykket satire over dagens stadig nye veier til Lykken, og vitner om en oppfinnsom dramatiker i fremgang.
  Men festivalens mest interessante tekst, både i form og i innhold, telte hele sju roller og ble derfor bare gjenstand for en lesning. Det var Maria Ræders Oslo 22. august, en fortelling som slekter på Roland Schimmelpfennigs Den arabiske natta, for også her følger vi personenes refleksjoner i jeg-form. Teksten er samfunnsengasjert og aktuell, ikke minst fordi den helt selvfølgelig har med en kurdisk jente og en afrikansk drosjesjåfør. Men dramatikeren har nok vært litt for ærgjerrig, et par av personene blir ikke integrert i handlingen, og deres rolle i stykket forblir uklar.    Det hadde naturligvis vært interessant å se en produksjon av Oslo 22. august, men kanskje skuespillet kom like godt, om ikke bedre, til sin rett i sin upretensiøse, men overbevisende lesning.
  Regissørens rolle i Dramatikkfestivalsammenheng har tidligere vakt debatt: Formålet med festivalen er å rette oppmerksomheten mot nye dramatikere, ikke mot regissørene, og regipåfunn har flere ganger tatt luven av selve teksten.
  Men aldri har det vært så ille som med Jan Sælids versjon av Marit Kaldhols Sommarfuglhonning. Her har Sælid, tilsynelatende  med vitende og vilje, gått inn for å la oppsetningen være stikk i strid med Kaldhols tekst. Teksten, der monologer alternerer med dialoger, er en nær, tett, iblant hverdagslig, iblant poetisk, skildring av et meget vanskelig tema - en mors overgrep mot datteren. Den har sin styrke i i dramatikerens evne til å formidle spenningen og smerten i det usagte. Jan Sælid lar moren spilles av en mann, riktignok til tider iført en parodisk parykk, og spiller uhemmet på det seksuelle: Når ikke moren/faren knuller med datteren, onanerer småjenta av hjertens lyst. Hva Sælid har ment med å la faren, bøyd over kjøkkenvasken med ryggen til publikum og en kniv i hånden, utstøte voldsomme smertehyl, og dukke opp igjen med blodige hender, er imidlertid ikke godt å si.
 Programmet opplyser om at  regissøren  "(har) valt å veve ei anna historien inn i teksten. Stykket har halde på overgrepssituasjonen og dialogen i Marit Kaldhols skodespel, men tolkinga set incestforholdet i originalteksten opp mot ei sann historie frå Østerrike." Javel ja. Sælid har nok halde på enkelte brokker av dialogen, men slik han knytter dem til skuespillernes kroppsspråk, gir han dem en helt annen mening enn den Marit Kaldhol har lagt i dem.
 Heller ikke Morten Borgersens tolkning av Ellisiv Lindkvists feministiske funderinger over kjønnsrolleproblemer er helt vellykket. Han har gjort Jeg er ikke slik til en effektiv, fiks og revypreget oppsetning, tolket med briljans og overskudd av Anna Bache Wiig, Elisabeth Sand og Britt Langlie. Men samtidig forsvinner mye av dobbeltbunnen og selvironien i Ellisiv Lindkvists funderinger over dagens kvinner. Denne oppsetningen, men først og fremst mishandlingen av Sommarfuglhonning, gjør det tvingende nødvendig for Festivalen å drøfte hvordan den i fremtiden skal presentere sine dramatikere.


Norsk Dramatikkfestival, vertsteater: Det Norske Teater
Ellisiv Lindkvist: Jeg er ikke slik
Produsent Den Nationale Scene
Regi: Morten Borgersen
Scenografi og kostymer: Mia Runningen
Med Anna Bache Wiig, Britt Langlie, Elisabeth Sand
Kim Atle Hansen: Bedre enn sjokolade
Produsent Det Norske Teatret
Regi: Mette Brantzeg
Scenografi og kostymer: Mia Runningen
Med Maria Bock, Kim S. Falck-Jørgensen
Maria Ræder: Oslo 22. august
(lesning)
Regi: Carl Jørgen Kiønig
Med Sara Baban, Buntu Pupa, Gard Øyen, Duc Mai The, Kristin Kajander, Ingrid Jørgensen og Hilde Trætteberg
Rauni Magga Lukkari: En lykkens mann
Produsent Nationaltheatret
Regi: Piotr Cholodzinski
Scenografi og kostymer : Dagny Drage Kleiva
Med Nils Ole Oftebro, Inga-Máret  Gaup Juuso
Thomas Bye: Fremmed kvinne
Produsenter Teater Ibsen og Haugesund Teater
Regi: Linn Meyer Kongshavn
Scenografi: Hans Georg Andersen
Kostyme: Lina Merete Hansen
Med: Jan Ø.Wiik
Marit Kaldhol: Sommarfuglhonning
Produsent Rogaland Teater
Regi: Jan Sælid
Scenografi/kostymer: Nora Furuholmen
Med May Lise Rasmussen, Hans Rønningen

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 15,. oktober