[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

Bemerkelsesverdig "Dukkehjem"

Oppdatert tirsdag, den 19. september, 2006.

Juni Dahrs E dukkehjem som under Ibsenfestivalen igjen spilles i Folkemuseet på Bygdøy, er blitt en sterk og moderne oppsetning. Men ikke "moderne" nok for Kulturrådet.

I verste fall kunne Ibsenåret ha ført til en flom av  mer eller mindre, interessante oppsetninger Ibsenoppsetninger. Det har ikke skjedd. Tvert imot. Med Fruen fra det indiske hav på Oslo Nye, Havfruens sønn på Teatret Vårt, Hedda Gabler på Trøndelag Teater, Dannelsesreisen på Teater Ibsen har norsk institusjonsteater hittil vist en imponerende oppfinnsomhet i sin feiring av dikteren.
  Men også det ikke-institusjonelle teatret deltar i Ibsenmarkeringen. 20. mai hadde Juni Dahrs Visjoner Teater premiere på sin tolkning av Et Dukkehjem. Den gikk for fulle hus, så fulle at det måtte settes opp ekstraforestillinger. Oppinnelig var det meningen at bare 25 tilskuere skulle benke seg i Torvald Helmers stue, men  kompaniet klarte å skaffe plass til 30 mennesker der. Nå spilles den igjen i forbindelse med Ibsenfestivalen.
 Publikums interesse er lett å forklare. Det er en original og utradisjonell tolkning av Ibsens klassiker Juni Dahr har tatt initiativet til. I programmet forklarer hun at hun fikk ideen i september 2004, etter å ha opplevd flere dyktige, iskalde og betraktende Ibsenproduksjoner de siste årene. Hvorfor skal vi modernisere Ibsen? Det er jo han som er moderne, skriver hun.
 Tidspunktet tatt i betraktning er det fristende å tro at det er Ibsenfestivalen 2004 som har inspirert Juni Dahr: Der ble det jo vist seks svært ulike tolkninger av nettopp Et Dukkehjem, og iallfall to av dem var svært moderniserte: I Thomas Ostermeiers versjon endte en rasende Nora med å skyte Helmer, mens Stephan Kimmig valgte å la henne fortsette å leve i et kjærlighetsløst ekteskap.
  Disse ulike tolkningene var svært interessante, og jeg ville ikke vært dem foruten. Men samtidig er det ikke tvil om at selve stykkets fabel forsvant i de to tyske regissørenes forsøk på å gjøre Ibsen mer aktuell. Juni Dahr har valgt å gå den motsatte veien: Det er nettopp Noras eksistensielle krise som er det sentrale i hennes versjon.

Som belgiske tg STAN
Selve valget av spillested er viktig for Juni Dahrs Dukkehjem. Ideen hennes var å spille Ibsen tett på, i virkelige rom, det vil si å sprenge den klassiske distansen mellom tilskueren i salongen og skuespillerne på scenen. En i og for seg avantgardistisk idé, det var for eksempel nettopp dette som kjennetegnet belgiske tg STANs glimrende, nærgående tolkning av Jean Racines klassiske tragedie om [i Bérénice] som gjestet Black Box Teater i fjor.
   På Folkemuseet står nå bygården Wesselsgate 15, og ved et merkelig sammentreff var Folkemuseet høsten 2004 i ferd med å innrede en leilighet der, nettopp etter Ibsens sceneanivisninger til Et Dukkehjem. Juni Dahr hadde funnet det ideelle visningsstedet for sin forestilling.

Når publikum kommer opp i 3. etasje i Wesselsgate 15, står Helmer og Nora i den trange entréen og tar imot. Vi blir anvist våre plasser i mellomstuens fire hjørner. Et tidsriktig grønt tapet pryder veggene der det også henger noen gammelmodige fotografier. Mellom vinduene  et speil, midt på gulvet en lenestol trukket i grønn fløyel, med tilhørende fotskammel.
  Helmer forsvinner inn i et rom til venstre, Nora slenger seg ned i stolen, med bena på skammelen. Hun lukker øynene, hun trenger kanskje å hvile seg et øyeblikk etter handleturen i byen. Men Helmer har hørt henne, han kommer inn, i kjent Helmerstil spøker han med lerkefuglen og ekornet sitt, og Nora blir med på leken.
  For her er det med en gang innlysende at omgangstonen mellom Helmer og Nora er kunstig. De spiller sine roller slik de har gjort det fra de traff hverandre: Han er den voksne, ansvarsfulle og fornuftige, hun den lettsindige, deilige og barnslige. At dette er en rolle Nora spiller, blir tydelig når Kristine Linde overraskende kommer på besøk.
Overbevisende vennskap
For første gang opplever jeg at det virkelig eksisterer et varmt og nært vennskap mellom Kristine og Nora, og samtalen mellom dem, der Nora forteller om alt som har skjedd siden de sist var sammen, blir ikke lenger en dyktig laget eksposisjon, men en nødvendig og spontan utveksling mellom to kvinner som står hverandre nær.
 De to åpningsscenene slår an tonen for hele oppsetningen: Dette er en nærgående, dristig tolkning der regissør og skuespillere har gått sammen om å utforske alle nyansene i Ibsens tekst.
En voksen Nora
Juni Dahrs Nora er en voksen kvinne. Ikke så mye av år, som av erfaring. Ekteskapet med Helmer har ikke vært en dans på roser: Mens hun gikk høygravid med sin førstefødte, døde faren samtidig med at mannen ble livstruende syk, og hun måtte skaffe penger til Italia-oppholdet som ifølge legene var det eneste som kunne redde hans liv. Et beinhardt møte med livets virkelighet for en overbeskyttet og umoden kvinne i begynnelsen av 20-årene.
 Helmer har dessuten hele tiden vært en ærgjerrig mann. Han har gitt avkall på en trygg byråkratstilling i departementet for å skape sin egen karriere. Helt til han nå er blitt banksjef, har hans inntekt vært såpass beskjeden at Nora allerede under normale omstendigheter ville ha vært nødt til å spinke og spare. Men når hun attpåtil har måttet bruke av husholdningspengene for å tilbakebetale Krogstad, med det resultat at Helmer mener hun er et ødeland, sier det seg selv at hun har hatt det tøft.
  Nå er hun nesten ferdig med å nedbetale lånet, Helmer er blitt banksjef - for første gang smiler verden til henne. Et øyeblikk. Så raser den sammen når Krogstad oppsøker henne. Hun prøver først å overtale Helmer til å la Krogstad få beholde sin stilling. Men denne gangen virker ikke sjarmen hennes. Da får hun fullstendig panikk, hun tenker på å ta livet av seg, men drømmer samtidig om å oppleve det hun kaller det vidunderlige. Slik hun i sin ubalanserte tilstand uttrykker det, består det vidunderlige i at Helmer tar på seg ansvaret for at hun har skrevet falsk, men det hun nok aller mest håper på er at han skal innse at hun ikke er enlerkefugl, men en modig og handlekraftig kvinne.
Konsekvente tolkninger
I Juni Dahrs innsiktsfulle og konsekvente tolkning kommer ikke Noras sluttoppgjør med Helmer som lyn fra klar himmel. Noras samtaler med Kristina og med doktor Rank viser at hun har vokst fra lerkefuglrollen, men hun stoler ikke på at Helmer vil leve opp til hennes forventninger. Hennes panikk skyldes at hun vet at ekteskapet står på spill.
  Lars Øyno er henne en verdig mostpiller. Hans Torvald Helmer er enkel, firkantet mann, selvsikker og selvhøytidelig, fullstendig ute av stand til å forstå noe av det som rører seg i Noras sinn. Det er lett å forstå at Nora ikke kan elske en mann som er stolt av å ha tilgitt henne, og som, når han gir henne rett i hennes beskrivelse av ekteskapet mellom dem, begeistret og selvtilfreds erklærer at lekens tid skal være forbi. Nu kommer oppdragelsens. Fra første scene av viser samspillet mellom de to at kløften mellom dem bare blir dypere.
  Terje Strømdahl er en klok og forståelsesfull doktor Rank, og i scenen der han forteller Nora at han elsker henne, antyder Juni Dahrs reaksjon at Nora under andre omstendigheter kanskje kunne hatt varmere følelser for den mannen som, i motsetning til Helmer, elsker henne for den hun virkelig er.
  Robert Skjærstad som Krogstad og Kristin Kajander som Kristina Linde lager to nyanserte skikkelser av sine roller. Robert Skjærstad ser først ut til ikke helt å trives i rollen som brutal og kald kjeltring, men han er ingen enkel mann. Det kommer fram når han betror Nora sine storhetsdrømmer: Inden et år skal jeg være direktørens højre hånd. Det skal bli Nils Krogstad
og ikke Torvald Helmer, som styrer Aktiebanken.
 Etter at Kristine Linde har gitt Krogstad sitt ja, og han venter på henne utenfor, får hun her et lite gråteanfall: Hva det skal bety, er åpent. Hun kan naturligvis gråte av glede for at hun endelig er kvitt ensomheten, men tårene hennes kan også skyldes at hun ikke er helt sikker på å tatt det rette valget.
I utakt med trenden
Samtlige medvirkende behersker fullt ut den sjeldne kunsten å spille nært, tett og intimt teater. Det må være krevende, men i en tid hvor stadig flere taleroller fremføres med mikrofon, er det fantastisk å oppleve skuespillere som rett og slett bare snakker, som til og med hvisker iblant, og som aldri gir inntrykk av å spille teater, selv om det nettopp er det de gjør, med imponerende innlevelse.
 Spilleteknikken, den nærgående og tette tolkningen, og en tekstlesning der Nora står fram befridd for de mange klisjeene hun ofte belemres med - Et Dukkehjem er på en og samme tid et brudd med tradisjonen og en nytolkning av den, og det er kriteriene Scenekunstutvalgets leder, Bentein Baardson, har formulert for de oppsetningene som Norsk kulturråd skal fange opp og stimulere.
 Likevel ble Et dukkehjem veiet og funnet for lett av det samme scenekunstutvalget. Det skulle vel aldri være fordi det er skuespillere med institusjonsteaterbakgrunn som har maktet å fornye ett av Ibsens mest kjente skuespill? Og attpåtil har gjort det gjennom å finlese dramatikerens egen tekst. Det holder ikke, i en tid hvor det gjelder å være postdramatisk, det vil si å frigjøre seg fra tekstens dramaturgiske hegemoni.

Visjoner Teater viser:
Et Dukkehjem
i Wesselsgt. 15
Av Henrik Ibsen
Bearbeidelse og regi: Tonje Gotschalksen
Kostyme: Silje Fjellberg
Med Juni Dahr, Lars Øyno, Terje Strømdahl, Kristin Kajander og Robert Skjærstad