[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

Et spansk stykke

Et spansk stykke

Foran: Fra høyre Lise Fjeldstad, Per Frisch og Anneke von der Lippe. Bak Ågot Sendstad og Nils Ole Oftebro. (Foto: Eik Berg)

Almodóvar extra light

Oppdatert tirsdag, den 19. september, 2006.

I 1997 var Yasmine Rezas Kunst en stor suksess på Nationaltheatret. Stykket var en elegant salongkomedie, rik på undertekst samtidig som den er en briljant satire over vår tids intellektuelle sjargong, skrev jeg i Nationen den gangen.

Jeg hadde derfor store forventninger til hennes nye skuespill, Et spansk stykke. Men jeg ble skuffet. Ikke for det: Yasmine Rezas utgangspunkt er fiffig nok.
  I motsetning til de fleste dramatikere prøver hun overhodet ikke å bygge opp en troverdig fiktiv verden. Hennes prosjekt er ikke å skape en illusjon av virkelighet. Snarere tvert imot: I Et spansk stykke spiller fem skuespillere at de er fem skuespillere som spiller bruddstykker av et spansk stykke der en av personene er en skuespiller som spiller bruddstykker av et bulgarsk stykke.
  Bruddstykkene av det spanske stykket avbrytes av korte eller lengre monologer der de fem skuespillerne enten uttrykker sin misnøye med oppsetningen eller kommer med kvasifilosofiske betraktninger om skuespilleryrket, og iblant glir også det spanske stykket og skuespillernes enetaler umerkelig over i hverandre.
  Det spanske stykket handler om den ikke helt unge Pilar (Lise Fjeldstad) og hennes to døtre Aurelia og Nuria. Aurelia (Ågot Sendstad) er gift med en alkoholisert lærer (Nils Ole Oftebro), og er selv en meget seriøs, ikke helt vellykket teaterskuespillerinne som spiller i et bortgjemt drabantbyteater, mens søsteren Nuria (Anneke von der Lippe) er en forholdsvis fetert filmskuespillerinne, og har kanskje en romanse gående med den amerikanske filmstjernen Gary Tilton.
   Stykket begynner med at søt musikk oppstår mellom Pilar og Fernan (Per Frisch) en eiendomsforvalter som også er enkemann, og sentralt i Et spansk stykke er familiesammenkomsten Pilar holder for at hennes døtre skal bli kjent med denne Fernan.
  Både mellom døtrene og moren, og mellom de to søstrene, er forholdet aggressivt og problemfylt. Dette er en kvinneverden, skildret av en kvinne, det vil si at vi verken befinner oss hos ONeill eller Lars Norén: Her dreier det seg ikke om å avdekke sjokkerende familiehemmeligheter, heller ikke skal bitre konflikter fra fortiden fram i lyset. Nei, under dekknavnet Olmo Panero skildrer Yasmine Reza trivielle og hverdagslige irritasjonsmomenter som naturlig nok er satt på spissen, vi befinner oss jo på teatret, men som mange av oss likevel vil kjenne nikke gjenkjennende til - for eksempel døtrenes irritasjon over moren fordi hun etter deres mening legger seg opp i ting som ikke angår henne.
   De finner det også upassende at det er kommet en mann inn i hennes liv. Direkte pinlig er det at hun snakker om at hun har kjæreste, og de skal iallfall ha seg frabedt at hun forteller noe om dem til denne nye kjæresten..
  Moren på sin side er litt geskjeftig, hun vil gjerne være ungdommelig, helst like ung som døtrene, men samtidig klager hun over at døtrene forsømmer henne, kommer altfor sjelden på besøk, og ikke bryr seg om høytidene hun selv setter så høyt.
  De to søstrene er sjalu på hverandre, spesielt er Aurelia sjalu på søsteren som er kjendis. Bedre blir det ikke av at Aurelias mann, Mariano, ikke helt klarer å skjule sin beundring for sin filmdiva av en svigerinne.   
 Handlingen utspiller seg i Spania, og derfor er det nærliggende å trekke sammenligninger med Pedro Almodóvar - det gjør da også teatersjef Eirik Stubø i programmet. Det må i så fall være Almodóvar extra light, for Et spansk stykke har ingenting av det farlige, uforutsigbart foruroligende og desperate som kjennetegner Almodóvars filmer.
  Mest av alt må Et spansk stykke sies å være en salongkomedie der handlingen omtrent er fraværende, og der styrken ligger i den elegante og vittige dialogen. Det er også denne delen regissør Thea Stabell har hatt størst sans for. Monologene der skuespillerne filosoferer over seg selv og sitt yrke, er ikke integrert i handlingen. Thea Stabell kunne nok ha betont deres utleverende og selvironiske dimensjon sterkere, slik at det ikke hadde oppstått så skarpe brudd i handlingen, men uansett tolkning er disse tekstene rett og slett ikke gode nok.
  Heller ikke de to utdragene av det bulgarske stykket fungerer. Selv om Ågot Sendstad, i det ene sammen med Nils Ole Oftebros forsofne ektemann som gir skuespillerkona replikkene, gjør sitt beste: De blir stående som fremmedelementer i stykket.
 Tina Schwabs elegante og raffinerte scenografi fremhever stykkets salongkomedie-karakter, men jeg skal innrømme at jeg ikke helt skjønner den dypere symbolske betydningen av at skilleveggen midt på scenen styrter sammen på slutten. Grepet varsler en erkjennelse og en dramatisk stigning som det ikke er dekning for i teksten.
 Men om stykket ikke holder mål, så er skuespillerne glitrende gode. Lise Fjeldstad, som i Sofia Jupithers musikalske regi skapte en gripende skikkelse av den gamle kvinnen i Svevn, spiller her komedie på høyt nivå samtidig som hun gir sin Pilar en menneskelig verdighet og en viss patetisk ynde.
  Som den ustyrtelig ordrike eiendomsforvalteren har Per Frisch den mest utakknemlige oppgaven, for det eneste menneskelige kjennetegnet Yasmine Reza har utstyrt ham med, er en uimotståelig hang til å komme med milelange utgreininger om sine plikter som gårdsbestyrer. Men hver gang anledningen byr seg, smetter Frisch inn replikker som sitter.
 Anneke von de Lippe og Ågot Sendstad er de to selvopptatte søstrene. Spesielt fornøyelig er Ågot Sendstads teatralske og ekvilibristiske sammenbrudd, men iblant har Thea Stabell i sin regi vektlagt det såkalte fyrige spanske temperamentet hos kvinneskikkelsene så sterkt at det blir litt anstrengende, det gjelder for eksempel Anneke von de Lippes voldsomme raseriutbrudd. Hensikten har kanskje vært å videreføre Yasmine Rezas egne hensikter med å legge handlingen til Spania, problemet er at den voldsomme spillestilen i de spanske opptrinnene forskyver balansen mellom tekstens forskjellige plan.
  Nils Ole Oftebro er Mariano - en fantastisk komedieskikkelse. Alt stemmer: utseende, først kjente jeg nesten ikke igjen Oftebro i Marianos begredelige figur, replikkføring og ikke minst timing. En stor komedieprestasjon.
  Et spansk stykke vakte begeistring på premieren, og mye tyder på at dette er en forestilling som nærmest er skreddersydd for Nationaltheatrets kjernepublikum.


Nationaltheatret, Amfiscenen
Et spansk stykke
Av Yasmine Reza
Oversatt av Christine Amadou
Regi: Thea Stabell
Scenografi og kostymer: Tine Schwab
Med: Per Frisch, Lise Fjeldstad, Anneke von der Lippe, Ågot Sendstad, Nils Ole Oftebro