[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

Anne Marit Jacobsen

Anne Marit Jacobsen

spiller er en varm og moderlig Helene Alving, Foto Marit-Anna Evanger

Anne Marit Jacobsen som Helene Alving

Anne Marit Jacobsen som Helene Alving

Foto Marit Anna Evanger

Bjørn Sundquist

Bjørn Sundquist

er pastor Manders (Foto Marit-Anna Evanger)

Osvald og Regine. Ole Johan Skjelbred og Andrea Bræin Hovig

Osvald og Regine. Ole Johan Skjelbred og Andrea Bræin Hovig

Marit-Anna Evanger

Dobbelt perspektiv på "Gengangere"

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 19. september, 2006.

Et nitid realistisk, svart/hvitt fotografi av et typisk norsk interiør fra slutten av 1890-årene - overlesset, med plysj og viftepalmer - det er sceneteppet som møter oss når vi kommer inn i salongen.

Når teppet så går opp, befinner vi oss i et kaotisk scenerom der møbler av ulike stilarter står nærmest tilfeldig plassert ut over gulvet. Inntrykket av prøverom forsterkes ved at et slags kostyme- og rekvisittlager skimtes bak en lett skillevegg på scenens høyre side.

Trond Brænne kommer slentrende inn med en ghettoblaster på skulderen. Han er seg selv når han forklarer at bildet vi nettopp så var et fotografi av originalscenografien fra den aller første Ibsenoppsetningen av Gengangere på Nationaltheatret. Men så setter han seg godt til rette i stolen, og foran våre øyne forandrer han seg til snekker Engstrand.
 Det dobbelt perspektivet i denne åpningsscenen - teatret anno 2006 kontra anno 1900, og virkeligheten opp mot teaterillusjonen - gjentas med mellomrom utover. Vi får høre musikken som ble brukt den gangen, og metateater-perspektivet understrekes for eksempel når Regine (Andrea Bræin Hovig)  i starten av tredje akt leser opp både sceneanvisningene og aktens første replikker, eller når Osvald opptrer som scenearbeider og fjerner alle stuens møbler i overgangen mellom 2. og 3. akt. Men dette opptrinnet får en dobbelt funksjon - samtidig med at vi ser skuespiller Ole Johan Skjelbred utføre en frenetisk scenearbeider-aktivitet, blir den voldsomme kraftanstrengelsen også et visuelt uttrykk for Osvalds desperate forsøk på å slukke brannen i barnehjemmet, en innsats som forklarer karakterens uventede og plutselige sammenbrudd. I denne scenen fungerer symbolikken godt - andre ganger blir den litt for tydelig, som når Osvalds heftige omfavnelse av Regine får en lettvegg til å rase sammen.
  Heldigvis tar ikke regipåfunnene overhånd, og selv om spillestilen særpreges av en viss distanse, har Alexander Mørk-Eidem likevel valgt en på mange måter klassisk gjengivelse: Han har nærmet seg teksten med innlevelse og forståelse, og hans lesning er  lydhør overfor Ibsens intensjoner.
 Den største forandringen er at personene snakke et moderne, levende norsk. Oversettelsen er forsiktig, og følger teksten nøye. Så nøye at iallfall en gang skurrer det - selv om pastor Manders i Bjørn Sundquists skikkelse er en snusfornuftig og litt innskrenket puritaner, virker det i dag litt usannsynlig at han frykter negativ omtale i pressen hvis han forsikrer barnehjemmet i stedet for å stole på Vårherre. Litt senere skurrer det i motsatt retning - når pastor Manders i raseri utbryter fanden i helvete som om kraftuttrykket var en del av hans daglige vokabular.
  Men dette er små skjønnhetspletter i en ellers vellykket språklig oppdatering som bryter ned tidsbarrierene mellom dagens publikum og Ibsens personer, og aktualiserer tidløsheten i deres konflikter.
 Sentralt i Alexander Mørk-Eidems tolkning står, slik jeg ser det, Helene Alvings forhold til sønnen Osvald. Anne Marit Jacobsens fru Alving er mer jordnær og hverdagslig enn vi vanligvis kjenner henne. Hun er ingen intellektuell,. Og bøkene pastor Manders blir så sjokkert over å oppdage i det alvingske hjem, betyr ikke så mye for henne. Først og fremst er hun mor. Slik Jacobsen fremstiller henne, har det vært hennes livs tragedie at hun ikke så annen utvei enn å sende sønnen fra seg: Hun gir stadig uttrykk for sin kjærlighet til Osvald, må stadig ta på ham for å forsikre seg om at han er til stede, og det er noe rørende ved hennes lengsel etter at den voksne mannen igjen skal bli hennes egen lille gutt.
 Det er kanskje årsaken til at forholdet mellom Helene Alving og pastor Manders her kommer i annen rekke. Fru Alving var en gang forelsket i Manders, og flyktet til ham da ekteskapet med kammerherren ble uutholdelig. Han avviste henne, og hun vendte tilbake til en ektemann som bød henne imot. Fru Alving har aldri oppdaget sin kvinnelige seksualitet, og det er lenge siden hun har følt noe mer enn vennskap for pastoren. Stoisk og gledesløst har hun gjort sin plikt, til og med når den fikk henne til å drikke sammen med kammerherren. Det har vært øvd urett mot henne, føler hun, men hun har god samvittighet, hun har vært rettskaffen, hun har gjort så godt hun kunne..  Helt til det brått går opp for henne at nettopp hennes manglende livsglede har en del av ansvaret for Osvalds tragiske skjebne. Og da viser hun seg som en modig og ærlig kvinne: Hun viker ikke unna, prøver ikke å forsvare seg, men tar utfordringen på strak arm.
 Dette er en interessant og tekstkonsekvent tolkning. Men den fratar samtalene mellom pastoren og fru Alving noe av deres menneskelige intensitet og spenning. Det gjør også Bjørn Sundquists like konsekvente fremstilling av pastoren som en naiv, ganske innskrenket, men meget selvhøytidelig og selvopptatt person. Dette understrekes ved at pastoren griper til mikrofonen hver gang han bevisst går inn i presterollen, og enten skal formane eller forhøre fru Alving og snekker Engstrand.
  Ved nærmere ettertanke fortoner Mørk-Eidems regigrep seg som både interessant og meget relevant, men selve forestillingen opplevde jeg som sprikende og noe ujevn. I lange perioder var det som foregikk på scenen stramt, intenst og tankevekkende teater, men så ble det plutselig uengasjerende og nesten litt kjedelig - og selv om Mørk-Eidem bevisst trekker inn elementer fra ulike spillestiler, må jeg gå ut fra at han har tatt sikte på å fastholde tilskuerens interesse.
  Anne Marit Jacobsen og Bjørn Sundquist er allerede nevnt. Ole Johan Skjelbred skaper en interessant Osvald, en ensom forvirret ung mann som fortvilet må innse at livet hans er over før det egentlig har begynt, og panisk klamrer seg til Regine som sitt siste håp. Hans spastiske dødskramper er både imponerende og skremmende i sin realisme. Andrea Bræin Hovig er sjarmerende, beregnende og opportunistisk som Regine, og hennes moderne, frimodige vesen gjør det nesten litt usannsynlig at hun skal godtar å underordne seg som 1890-års hushjelp slik handlingen krever.
 Trond Brænnes snekker Engstrand er en moderne håndverker - kanskje til og med arbeidsleder. Han føler seg ikke det minste mindreverdig fordi om han ikke er akademiker, men fagmann, og overfor pastor Manders er han verken sleip eller  servil, men en dreven og dyktig manipulator som til og med bruker hellig vrede som kampmiddel.
 Alexander Mørk-Eidems Gengangere  har sine svakheter, og da teppet gikk ned, hadde igjen en fornemmelse av at han kanskje ikke helt hadde nådd det mål han selv hadde satt seg . Men det er ikke så viktig: Regissørnes - og skuespillernes - konsekvente og utradisjonelle samtidstolkning av Ibsens tekst var en verdig start på årets Ibsenfestival.

Nationaltheatret, Hovedscenen:
Gengangere
Av Henrik Ibsen
Bearbeidet av Alexander Mørk-Eidem og Ole J. Skjelbred
Regi: Alexander Mørk-Eidem
Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt
Lysdesign: Øyvind Wangensteen
I rollene: Anne Marit Jacobsen, Ole Johan Skjelbred, Bjørn Sundquist, Trond Brænne, Andrea Bræin Hovig