Siste kritikker:

01Jorunn Kjellsby er heslig og djevelsk ond som Maureens gamle mot. Her brenner hun brevet fra datterens frier

01Jorunn Kjellsby er heslig og djevelsk ond som Maureens gamle mot. Her brenner hun brevet fra datterens frier

Foto John Hughes

02Mor (Jorunn Kjellsby) og datter (Kristin Kajander) kjemper en kamp om liv og død

02Mor (Jorunn Kjellsby) og datter (Kristin Kajander) kjemper en kamp om liv og død

03Pato (Yngve Berven) og Maureen (Kristin Kajander) i ett av deres få lykkelige øyeblikk

03Pato (Yngve Berven) og Maureen (Kristin Kajander) i ett av deres få lykkelige øyeblikk

04Jorunn Kjellsby som Mag med Are Rødsand som småkjeltringen Ray

04Jorunn Kjellsby som Mag med Are Rødsand som småkjeltringen Ray

Alle fotos John Hughes

"Skjønnhetsdronninga" blir for sentimental

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 16. oktober, 2006.

Skjønnhetsdronninga er en skikkelig god historie fra den irske landsbygda. Lasse Kolsruds regi klarer nok ikke å skjule stykkets dramatiske svakheter, men skuespillerne gjør en flott innsats.

Den irske dramatikeren Martin McDonagh skrev  Skjønnhetsdronninga (The Beauty Queen of Leenane) I 1996. Det var hans debut som dramatiker, og han skal ikke ha brukt mer enn åtte dager på hele skriveprosessen.
  Urpremieren fant sted i Galway, men stykket ble overført til London der det hadde stor suksess, og i 1998 vant det fire Tony Awards, de amerikanske Heddaprisene. I Norge ble det spilt for første gang i 1997, på Trøndelag Teater,  der det innviet det nye teatrets Studioscene. Forestillingen var også regissør Yngve Sundvors debut på et norsk institusjonsteater, og den ble belønnet med Heddaprisen for beste regi i 1998.
  Senere ble stykket spilt på Hålogaland Teater i 2003 i Nora Evensens regi, som jeg dessverre ikke fikk se, og nå er det altså Riksteatret som sender det ut i landet. Denne gangen er det Lasse Kolsrud som har ansvaret for regien. Det er hans første oppgave etter at han debuterte med kjempesuksessen Bikubesong, og Riksteatrets Skjønnhetsdronninga blir derfor møtt med store forventninger.
 La det være sagt med en gang: Jeg ble skuffet. Skuffelsen skyldes nok delvis at Trøndelag Teaters oppsetning hører til mine helt store opplevelser: Yngve Sundvors oppfinnsomme lek med det nakne scenerommet, hans usentimentale bruk av musikken, og hans nærgående og intelligent tekstlesning som inspirerte skuespillerne til å overgå seg selv, skygger uvilkårlig  for andre tolkninger.
 Men selv når jeg ser bort fra Trøndelag Teaters Skjønnhetsdronninga,  blir Riksteatrets ikke helt overbevisende, ganske enkelt fordi den fremhever svakheten ved Martin McDonaghs stykke.
   40-år gamle Maureen (Kristin Kajander) bor fremdeles hjemme. Søstrene hennes har giftet seg, de har flyttet bort fra bygda, og Maureen har ansvaret for sin gamle skrøpelige mor, Mag, (Jorunn Kjellsby) som lider av diverse, mer eller mindre innbilte plager. Om Maureen også har jobb, eller om de overlever på sosiale ytelser, er et spørsmål vi ikke får svar på. Forholdet mellom de to kvinnene er vanskelig, de krangler omtrent uavbrutt, og de kjenner hverandre ut og inn, slik at de begge med en slags sadistisk glede stadig klarer å treffe hverandres ømmeste punkter.
  Det har aldri vært noen mann i Maureens liv, men på en fest en kveld treffer hun Pato, en  bygningsarbeider som, slik så mange andre irer, ikke har funnet noe jobb i hjemlandet, og har flyttet til England der han lever en grå og nitrist brakketilværelse. Han tenner på Maureen, han følger henne hjem, og blir natten over.
  Men er det noe Mag ikke kan tåle, er det at Maureen skal leve sitt eget liv. Hun er dessuten, og med god grunn, redd for at hun selv skal bli plassert på gamlehjem, hvis Maureen slår seg sammen med en mann. Nådeløst og med den mest raffinerte ondskap tyr hun til de usleste og sjofleste knep for å ødelegge alle Maureens sjanser hos Pato. En stund ser det ut til at hun har lykkes. Pato drar tilbake til England uten å oppsøke Maureen igjen.
  Så langt fungerer Riksteatrets oppsetning, og Martin McDonaghs tekst. Jorunn Kjellsbys gamle mor Mag er riktignok nesten for motbydelig, det er som om Jorunn Kjellsby finner en spesiell tilfredsstillelse i å være over alle støvleskaft heslig, og forholdet mellom henne og Maureen er så tilspisset fra starten av at det vanskeliggjør den stigningen stykkets kompliserte og melodramatiske handling tross alt krever. Men bevares, det er flotte prestasjoner, ikke minst imponerer Kristin Kajander som den begredelige Maureen.
  Lasse Kolsrud har tydeligvis lagt vekt på å utnytte tekstens teatralske muligheter maksimalt, med det resultat at karakterene har en tendens til å bli altfor tydelige, og dermed for enkle og for lite nyanserte. Det siste gjelder for eksempel Maureens skikkelse, og selv om Kristin Kajander imponerer med sin innlevelse i rollen, er det vanskelig å tro at denne kvinnen som overfor moren opptrer som en regelrett torturist, også skal kunne være naiv og troskyldig,  varm og hengiven, når en hederlig og vennlig mann endelig fatter interesse for henne.
  Så utspekulert ond som denne Maureen kan være når hun blir drevet for langt, skjønner vi nesten at dramatikeren benytter seg av de mest usannsynlige teatergrep for å unngå å la hennes historie få en lykkelig slutt. På den andre siden er det ikke lett å tro på en psykologisk intrige som bygger på brev som aldri når fram til adressaten, og sinnslidelsen som gjør Maureen ute av stand til å skille mellom fantasi og virkelighet i sitt livs mest avgjørende øyeblikk, er altfor dårlig underbygget. Dette er en grunnleggende svakhet ved Martin McDonaghs tekst. Yngve Sundvor klarte å tone den ned i Trondheim. Det gjør ikke Lasse Kolsrud.
   Allerede hos Jorunn Kjellsby og Kristin Kajander ser vi tendenser til overspill, og mest av alt til solospill. Men de to skikkelsene er så vevet inn i hverandre at samspillet mellom dem er en dramatisk nødvendighet. Derimot kommer disse tendensene til fullt uttrykk hos Are Rødsand som spiller Patos yngre bor, småkjeltringen Ray (Are Rødsand). Han har en slags deus ex machina-rolle i fortellingen, og alle hans tre scener blir her overdådige solooppvisninger i beste folkekomedie-tradisjon. Briljant utført, uten tvil, men det forrykker balansen i stykket. Yngve Berven som Maureens elskede Pato kommer bedre fra det. Men scenen der han skriver til Mauren trekker i langdrag, og blir for utpenslet.
  Stykket kjennetegnes av en blanding av burlesk og barsk humor og mollstemt og sørgmodig patos, skrev jeg om Skjønnhetsdronninga på Trøndelag Teater. I Lasse Kolsruds utgave ligger denne mollstemte og sørgmodige patosen faretruende nær det sentimentale: Det understrekes av at Kolsruds musikkvalg: The Spinning Wheel og Danny Boy er vakre evergreens, men her appellerer de nesten for direkte til føleri. Litt problematisk er også språkformen som er valgt der Ragnar Olsens nordnorske språkdrakt er utviklet videre til en litt tradisjonsløs vulgærdialekt.
  Når det er sagt, er Skjønnhetsdronninga fremdeles en skikkelig god historie, en rørende fortelling som utsier noe viktig, om enn svært forutsigbart, om små bygdesamfunn som går i stå i vår moderne tid. Og selv om både Jorunn Kjellsby og Kristin Kajander går så sterkt ut at det ødelegger noe av den dramatiske stigningen i konflikten, er det to drabelig sterke rolletolkninger de presterer.

Riksteatret
Skjønnhetsdronninga
av Martin McDonagh
Oversatt av Ragnar Olsen og Lasse Kolsrud
Regi: Lasse Kolsrud
Scenografi: Bård Thorbjørnsen
Kostymedesign: Ane Aasheim
Lys: Ingrid Tønder
Med Jorunn Kjellsby, Kristin Kajander, Yngve Berven, Are Rødsand