[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Hamlet /Aksel Hennie) er den bærende kraften i Carl Jørgen Kiønigs vellykte oppsetning. (Foto John Hughes)

01 Hamlet /Aksel Hennie) er den bærende kraften i Carl Jørgen Kiønigs vellykte oppsetning. (Foto John Hughes)

02 Hamlet (Aksel Hennie) sammen med Ofelia (Line Heie Hallem)

02 Hamlet (Aksel Hennie) sammen med Ofelia (Line Heie Hallem)

03 Hamlet  (Aksel Hennie)) med sin mor Gertrude (Ingjerd Egeberg)

03 Hamlet (Aksel Hennie)) med sin mor Gertrude (Ingjerd Egeberg)

04 Hamlet (Aksel Hennie) og Døden, symbolisert ved narren Yoricks hodeskalle

04 Hamlet (Aksel Hennie) og Døden, symbolisert ved narren Yoricks hodeskalle

05Kong Claudius /Kyrre Haugen Sydness)

05Kong Claudius /Kyrre Haugen Sydness)

06Hamlet (Aksel Hennie) har nettopp drept Polonius (Anders Hatlo)

06Hamlet (Aksel Hennie) har nettopp drept Polonius (Anders Hatlo)

07Hamlet (Aksel Hennie)  og Gertrude (Ingjerd Egeberg)

07Hamlet (Aksel Hennie) og Gertrude (Ingjerd Egeberg)

Alle fotos John Hughes

Konsekvent og gjennomført  "Hamlet"

Oppdatert onsdag, den 20. september, 2006.

I Carl Jørgen Kiønigs regi, og med Aksel Hennie i tittelrollen, er Hamlet blitt en konsekvent og stramt gjennomført forestilling som teatret har all grunn til å være stolt av.  

Carl Jørgen Kiønig skriver i programmet at han har valgt å konsentrere seg om historien i stykket.
  Det gjør han med glans, og slik får han fram at den geniale dramatikeren Shakespeare også var en uovertruffen krønikeforteller. Men selv om alle detaljer i handlingen her kommer klart og tydelig fram, blant annet har prins Fortibras rolle aldri vært så klar, heller ikke Hamlets viderverdigheter på skipet som fører ham til England, forsømmer Kiønig likevel ikke det man kan kalle de filosofiske aspektene ved Hamlet , det vil si de evig aktuelle spørsmålene om livet og døden.
 Jeg har ikke tidligere opplevd  Øyvind Bergs nyoversettelse som han laget i 1998 på oppdrag av Trøndelag Teater.
  Moderniseringen av språket i store klassiske verk, aktualisert her hjemme av flere Ibsenoppsetninger, kan naturligvis diskuteres, og jeg skal villig innrømme at den på mange måter er problematisk.
  Jeg mener likevel at teatrets første og største plikt overfor avdøde dramatikere er å levendegjøre deres verker på scenen, slik at de angår stadig nye generasjoner, og, ikke minst, slik at de blir til engasjerende og fascinerende scenekunst.
  Dette klarer Carl Jørgen Kiønig. Han legger noe mindre vekt på blankverset i teksten enn det er vanlig, men jeg opplevde det ikke som noe savn. Jeg merket tvert imot at personene med sitt røffe, muntlige, men også høyst poetiske språk, kom meg nærmere, og angikk meg på en helt ny måte.
  Det må ha vært en utfordring å få plass til hele Hamlet på Centralteatrets lille scene. Enkelte ganger tar riktignok Carl Jørgen Kiønig også teatersalongen i bruk, men med god hjelp av Arne Nøsts effektive og stiliserte scenografi, forvandler scenen seg overbevisende til de mange ulike rommene på Helsingborg slott, ja til og med til kirkegården der Ofelia blir gravlagt.
  Det er et ungt ensemble publikum møter i denne Hamlet, og sammen med Kiønig har skuespillerne utviklet en spennende, unorsk spillestil som overhodet ikke tar sikte på psykologisk realisme, men i stedet legger vekt på å formidle teksten med innlevelse og intensitet, men med en interessant og vellykket distanse.
 Denne måten å spille Shakespeare på er uvant, men til min forbauselse opplevde jeg at ordene, og situasjonene, grep meg langt sterkere enn jeg er vant til.
  Selv om jeg naturligvis vet hvordan det går, ble jeg både engasjert og beveget da dronning Gertrude (Ingjerd Egeberg)  hedret Ofelia med sin siste hilsen, og jeg satt faktisk i åndeløs spenning helt til alt var over, og dronningen, Hamlet, kongen og Laertes lå døde igjen på scenen. I det hele tatt var det ikke ett dødpunkt i den to og en halv times lange forestillingen.
 Mye av æren for dette har Aksel Hennie. Han er en fantastisk Hamlet, med et sterkt scenisk nærvær og en veldig kraft i spillestilen. Denne Hamlet er ingen blek og veik yngling som plages av tvil, og derfor ikke klarer å manne seg opp til å drepe onkelen som har myrdet hans egen far og giftet seg med hans mor.
 Som Shakespeare også skriver, er Hamlet først ikke sikker på at gjenferdet snakker sant, og at Claudius virkelig er skyldig. Gjenferdet kan jo like gjerne være en utsending fra Den onde som vil ha ham til å begå en forferdelig forbrytelse.   
   Når Hamlet velger å spille gal, er det både for bedre å iaktta moren og stefaren, og fordi han opplever morens svik som så grunnleggende at han ikke klarer å oppføre seg overfor henne som om han intet hadde hørt. Han overfører sin sorg og sin skuffelse på stakkars Ofelia - hun er jo også en representant for det svake kvinnekjønnet.     
    Men når skuespillerne på Hamlets anmodning oppfører en burlesk rekonstruksjon av brodermordet, og Claudius reagerer så sterkt at ikke bare Hamlet, men også Horatio, blir overbevist om at han er gjerningsmannen, er Hamlet klar til å handle.
 Når han ikke dreper den angrende Claudius som forsøker å be, har det sin helt logiske forklaring: Han vil ikke risikere at morderen kommer til himmelen, han som sendte sin bror til skjærsilden ved å drepe ham uten å gi ham anledning til å skrifte.
  Men han er full av raseri og hevnlyst, og det gir seg uttrykk når han få minutter senere impulsivt tar livet av Polonius i den tro at han er Claudius.
 Aksel Hennies Hamlet er en sammensatt mann. At han også er en intellektuelt og filosofisk anlagt tenker, kommer klart til uttrykk for eksempel i to be or not to be-monologen som Hennie fremfører med innlevelse og overbevisning.
  I det hele tatt er hans Hamlet en enestående prestasjon, også gjennom Hennies sterkt fysiske spill. Ikke minst er sluttscenens tvekamp mellom Laertes og Hamlet løst med et høyst uvanlig, men uhyre effektivt og vellykket grep.
 Aksel Hennie er forestillingens bærende kraft. Som seg hør og bør. Men hans medspillere overbeviser også. Først og fremst kanskje Ingjerd Egeberg som en varm og martret Gertrude, men også Kyrre Haugen Sydness som den handlekraftige og maktglade Claudius, og ikke minst Anders Hatlo som den selvhøytidelige og lett komiske Polonius.
  I det hele tatt behersker alle i ensemblet med glans den vanskelige utfordringen Carl Jørgen Kiønig har stilt dem overfor. En liten innvending her: Kiønig lar Gjenferdet (Hans Rønningen) ta Hamlet i sine armer når han forteller ham sannheten om sin død. Det fungerer ikke, og blir et helt unødig brudd på teaterillusjonen.
  Bortsett fra Gertrudes vakre dyprøde kjole og Ofelias noe mindre heldige moderne rosa aftenkjole, er Milja Salovaaras tidløse kostymer i mørke nyanser av svart, grått og jordbrunt. Hele forestillingen er på en måte holdt i svart/hvitt. Det understrekes av det virkningsfulle og nyskapende lysdesignet til Morten Reinan.
  Lyset er faktisk et kapittel for seg, og umerkelig makter lyssettingen å rette fokus mot nettopp de personene som til enhver tid er i sentrum. Den stadige skiftingen mellom lys og mørke utfyller spillet som skjer på scenen, og understreker forestillingens karakter av å være en krønike fra svunne tider.
  Centralteatrets Hamlet byr på en stor teateropplevelse, og anbefales på det varmeste.

Oslo Nye Teater, Centralteatret:
Hamlet
Av William Shakespeare
Bearbeidet av Carl Jørgen Kiønig og Cecilie G. Lundsholt
Oversatt av Øyvind Berg
Regi: Carl Jørgen Kiønig
Scenografi: Arne Nøst
Kostymer: Milja Salovaara
Lysdesign: Morten Reinan
Med Aksel Hennie, Kyrre Haugen Sydness, Ingjerd Egeberg, Anders Hatlo, Line Heie Hallem, Bartek Kaminski, Hans Rønningen, Cecilie Enersen. Henrik Horge, Kyrre Hellum. Gard Øyen, Stein Kiran, Daniel Karlsson med flere.