[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

Camilo Bresky

Camilo Bresky

er en av de unge og imponerende skuespillerne, sangerne og danserne som medvirker i "Hair" (Foto: Erik Berg)

Hans Marius Mittet Hoff gjør en sterk innsats som gjengleder Berger

Hans Marius Mittet Hoff gjør en sterk innsats som gjengleder Berger

Foto Erik Berg

Her er alle medlemmene i  "stammen" - gjengen til Berger.

Her er alle medlemmene i "stammen" - gjengen til Berger.

(Foto Erik Berg)

I "Hair" opptrer et imponerende dyktig og meget talentfullt ensemble som lover godt for musikalens fremtid i Norge.

I "Hair" opptrer et imponerende dyktig og meget talentfullt ensemble som lover godt for musikalens fremtid i Norge.

Foto Erik Berg

Ingrid Bolsø Berdal

Ingrid Bolsø Berdal

spiller den gravide Jeanie som langt fra er sikker på hvem som er faren til barnet hun venter. (Foto Erik Berg)

Ingrid Bolsø Berdal som Jeanie og Tor Ivar Hagen som Claude

Ingrid Bolsø Berdal som Jeanie og Tor Ivar Hagen som Claude

Foto Erik Berg

Jannike Kruse Jåtog er overklassejenta Sheila

Jannike Kruse Jåtog er overklassejenta Sheila

Foto Erik Berg

Gjensyn med "Hair" 40 år etter

Oppdatert tirsdag, den 19. september, 2006.

Hippiene i musikalen Hair drømte om at Vannmannens tidsalder skulle føre til en bedre verden. Det har ikke skjedd. Det er budskapet János Szász formidler i sin versjon av musikalen.

János Szász har tidligere gjestet Det Norske Teatret, og hans versjon av Bertolt Brechts Den kaukasiske kritringen var europeisk teater på sitt beste... en sterk teateropplevelse (som)  rive oss som medmennesker med i protesten mot krig og urett, slik jeg den gangen skrev i scenekunst.no.
  Spranget er langt fra Bertolt Brecht til musikalen Hair, men de to stykkene har en ting felles: På hver sin måte retter de et kraftig angrep mot krigens urettferdige vanvidd. Det er likevel ikke dette aspektet ved Hair János Szász  har valgt å vektlegge i sin 2006-versjon av 1968-klassikeren, selv om antikrigsbudskapet naturligvis er til stede i stykkets sluttscener som også her utspiller seg i treningsleiren i Nevada.
  For János Szász  har overhodet ikke prøvd å gjenskape eller videreføre 1968-musikalen. Dette er i>Hair revisited, det vil si et gjensyn med  Hair 40 år etter, og alt tyder på at Szász mener at verden har gjennomgått en grunnleggende forandring i disse årene. Men ikke til det bedre.
 Vi er etter hvert blitt vant til at de store klassiske dramatikernes verker stadig gjøres til gjenstand for nye tolkninger, det er årets Ibsenfestival det beste beviset på. Men i den utstrekningen musikkteater-forestillinger overlever og settes opp igjen, er det blitt en slags tradisjon at de skal gjenskapes slik de opprinnelig ble spilt, og på den måten gi oss mulighet til å gjenoppleve fortiden, den være seg nær eller fjern. Det ble for eksempel skandale da Maurice Béjart i begynnelsen av 1960-årene satte opp en meget modernisert utgave av Den glade enke, for ikke å snakke om den proteststormen som  Calixto Bieitos aktualiserte tolkning av Bortførelsen fra seragliet vakte i Berlin for ikke mer enn to år siden.
   Nå har ikke János Szász tatt seg så store friheter med Hair. Men i stedet for å forsøke å gjenskape 1968-årenes optimistiske tro på at Vannmannens tid ville føre til en bedre fremtid, plasserer han handlingen til vår tid. Det kommer klart til uttrykk i åpningsbildet der hele ensemblet sitter foran sine PC'er.
 Jeg er for øvrig ikke helt sikker på om Szász virkelig mener at alt som skjer på scenen, foregår i dag, eller om han bare vil ha oss til å se Hair fra et 2006-ståsted.
  Det er heller ikke så viktig. Det avgjørende er hvorvidt regigrepet fungerer. Og det synes jeg absolutt det gjør. Vi kan naturligvis føle en vis nostalgisk lengsel etter den opprinnelige livsglade Hair, men vi må også våge å se i øynene at utviklingen ikke har gitt optimistene rett: Verden er dessverre langt fra blitt et bedre sted å leve i.
   Hair-gjengen, anført av den langhårede Berger (Hans Marius Mittet Hoff), dyrker fremdeles fri kjærlighet, frenetisk livsglede, og dop. Ikke bare hasj, men også farligere stoffer som LSD og heroin. Jeg fikk aldri se Hair på scenen , og mine minner om musikalen bygger på Milos Formans filmversjon fra 1979, det vil si over 10 år etter  Hair først ble spilt i New York. Filmen fremstiller også gjengens omgang med stoff som helt uproblematisk. Den gir overhodet ikke inntrykk av at dop er farlig og vanedannende, en sørgelig sannhet som János Szász oppsetning meget sterkt betoner.
  I dag er rusmisbruk blitt et alvorlig samfunnsproblem i vår moderne verden. Det var det ennå ikke i 1968. Men på Det Norske Teatret er det fordi Claude er rusa at han sovner fra Sheila (Jannike Kruse Jåtog) som han er så forelsket i, og når Berger svikter Claude og selv ligger med Sheila, er det ikke tvil om at det er fordi han i narkorus ikke lenger har kontroll. I et sterkt solonummer raver gravide Jeanie rundt nærmest i ørska, og i en annen scene ser vi via videoskjerm et nærbilde av et gjengmedlem som setter en heroinsprøyte.
  Budskapet er tydelig, noen ganger nesten overtydelig, og det er dystert. Kontrasten til treningsleiren i Nevada blir dermed ikke så stor selv om en rituell oppvisning i kamptrening prøver å få fram den organiserte krigens absurditet.   
    Men handlingen er ikke det viktigste i Hair . Den var det ikke den gangen, og den er det ikke nå. Viktigere er naturligvis musikken, og gjenhøret med Galt MacDermots fantastiske og gjennomførte komposisjoner er et gledelig bevis på at musikken har overlevd. Og ikke bare for gamle damer som jeg: På premieren ga de mange ungdommene i salen å høylydt uttrykk for sin begeistring. Svenn Erik Kristoffersen hadde nok modernisert den en del, den lød ikke akkurat slik jeg husket den, men den svingte flott. Teatret må imidlertid hatt noen problemer med lyden: Til tider var den helt øredøvende og en gang, i den vakre melankolske balladen om Frank, nærmest ødela den solistens varme og vakre fremføring av låten.
   Til slutt, men kanskje det aller gledeligste ved oppsetningen: Det er en fantastisk gjeng med unge skuespiller, dansere og sangere, mange av dem utdannet ved Bårdar Akademiet, som inntar scenen på Det Norske Teatret med Hans Marius Mittet Hoff i spissen. Gledelig er det også å se hvor dyktig teatrets egen Ingrid Bolsø Berdal behersker musikalen. Det lover godt for musikkteatrets fremtid i Norge.     


Det Norske Teatret, Hovudscenen:
Hair
Tekst: Gerome Ragni og James Rado
Musikk. Galt MacDermot
Til norsk ved Ola E. Bø
Regi: János Szász
Koreografi: Csaba Horvath
Scenografi: Riccardo Hernandez
Kostymedesign: Mari Benedek
Musikkansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen
Med Hans Marius Hoff Mittet, Tor Ivar Hagen, Jannike Kruse Jåtog, Ingrid Bolsø Berdal, Frank Kjosås, Camilo Bresky, Elisabeth Hammersbøen Rustad, Dorina Marie Iversen, Jan-Christian Horntvedt og dansere