[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

"Hedda Gabler"

"Hedda Gabler"

Hele ensemblet i Eirik Stubøs versjon av "Hedda Gabler": Fra venstre Erlend Bakker (Jørgen Tesman). Eindride Eidsvold (Ejlert Løvborg), Thea Elvsted (Trine Wiggen), Bjørn Floberg (assessor Brack) og Petronella Barker (Hedda Gabler). Foto Erik Berg

Hedda Gabler

Hedda Gabler

Petronella Barker som Hedda Gabler i Eirik Stubøs regi. Foto Erik Berg

Hedda Gabler og Jørgen Tesman

Hedda Gabler og Jørgen Tesman

Hedda (Petronella Barker) her sammen med sin mann, Jørgen tesman (Erland Bakker). Foto Erk Berg

Fascinerende og Intens "Hedda Gabler"

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 19. september, 2006.

Forestillingen varer bare litt over en time. Men på den korte tiden skaper Petronella Barker et gripende portertt av Hedda Gabler, og regissør Eirik Stubø en sterk og intens oppsetning.

Allerede Eirik Stubøs Vildanden som for øvrig er invitert til å gjeste New York, var sober, streng og fri for en del av den ytre staffasje som Ibsen, i tråd med sin tid, brukte til å få fram det han ønskt å fortelle.
 I Hedda Gabler går Stubø et langt skritt videre. Her han skåret inntil beinet - borte er de tesmanske tøfler og tante Julles hatt, ja til og med den kjærlige og geskjeftige tante Julle selv er drastisk fjernet fra scenen.
  Tilbake står de fem personene som dramaet dreier seg om: Det unge nygifte paret Hedda og Jørgen Tesman, nettopp hjemkommet fra en lang bryllups- og studiereise, deres felles gode venn assessor Brack, Heddas skolevenninne Thea Elvsted, som den helt unge Jørgen Tesman var forelsket i, og mannen Hedda en gang var så svak for, Ejlert Løvborg, som nå viser seg å konkurrere med Heddas ektemann om en akademisk karriere.
  De fem snakker et tidløst språk der de enkle, direkte setningene med innlevelse underbygger og fremhever Ibsens hensikter. Den eller de ansvarlige for denne meget dyktige språklige oppdateringen er dessverre ikke nevnt i programmet.
     Allerede Kari Gravklevs scenografi varsler en ny og annerledes oppsetning. Det klassiske høyborgelige interiøret er erstattet med en slags dyprød hule - kanskje en stilisert sofa - som vender ut mot et frodig, viltert landskap der nyansene av grønt stadig skifter med Ellen Ruges raffinerte lyssetting.
  Natur mot kultur, med andre ord. Men ikke bare, det dyprøde rommet har også en primitiv erotisk konnotasjon, og utstråler en sanselighet som både avslører, og ironisk kommenterer Heddas ubevisste lengsler.
  Hedda Gabler er det eneste av Ibsens samtidsstykker som har fått navn etter den kvinnelige hovedpersonen. Det er det beste beviset på hvilken sentral rolle generaldatteren Hedda, født Gabler og gift Tesman, spiller i skuespillet, og Eirik Stubø har bevisst valgt å rette all oppmerksomhet nettopp mot Heddas vei mot sin uunngåelige skjebne. Det er en rivende, men psykologisk helt forståelig utvikling Hedda gjennomgår i løpet av litt over en time.
   Når teppet går opp, poserer Hedda (Petronella Barker) selvsikkert i rommet. Hun er alene, men spiller likevel på sin seksuelle tiltrekningskraft, og hele hennes kroppsspråk forteller at hun bare venter på å bli sett.
 Snart kommer Jørgen Tesman (Erlend Bakker) inn fra høyre. Han er lykkelig, han fryder seg over sin vakre hustru, og deres første, flørtende utveksling tyder på gjensidig forelskelse.
  For Hedda er med på notene. Den unge kvinnen som nettopp er kommet tilbake fra en lltt for ensformig, litt for kjedelig bryllupsreise  er optimistisk avventende til sitt nye liv.  Hun bor standsmessig, hennes mann skal bli professor, dermed vil hun få penger og posisjon og hun ser fram til å leve en elegant og mondén tilværelse.
   Men raskt blir det klart at det slett ikke er sikkert av Tesman blir professor, han blir iallfall ikke utnevnt så raskt som ventet, og han må finne seg i å konkurrere med Eilert Løvborg om stillingen. Betegnende nok er det Jørgens og Heddas gamle venn, advokat Brack, som kommer med den urovekkende nyheten. I Bjørn Flobergs skikkelse er Brack tilsynelatende underfundig, sjarmerende og lun, men under den glatte overflaten aner man en kynisk, maktsyk og følelseskald mann.
  For Hedda er han et lyspunkt i en begivenhetsløs hverdag hvor hun kjederøker, og kjeder seg usigelig. Med  sin skarpe replikk er Brack henne en verdig motstander. Å flørte med ham er både utfordrende og spennende: Hun føler at hun leker med ilden, men det er hun som har kontroll over leken.  
  Intenst og gripende er derimot det første av Heddas to møter med Eilert. Her får Petronella Barker oss til å ane all Heddas uforløste lidenskap, spesielt når hun hører ham si at Thea er for dum til å skjønne de kompliserte følelsene som engang var mellom ham og Hedda. I intens spenning betror hun ham det var ikke min største feighet... den kvelden, men før hun får sagt noe mer, før Eilert får svart, stormer Thea inn, og Hedda utbryter, både lettet og skuffet: Thea! Endelig! Jeg har ventet sånn på deg!
   Men kjønnskampen mellom henne og Eilert fortsetter. Eilert hevner seg ved å bruke Thea til å treffe alle Heddas svake punkter, men Hedda tar igjen: Med suveren og manipulerende ondskap ødelegger hun Eilerts tillit til Thea, og fryder seg over seieren.
  En stund tror hun at hun har gjenvunnet sin makt over Eilert. Men ikke bare en, men to ganger river Brack ned hennes infantile svermeriske luftslott, som for øvrig blir like tydelige her til tross for at Eirik Stubø med hard hånd har kuttet bort alt gammelmodig snakk om vinløv i håret.
  Til slutt står Hedda fullstendig ribbet tilbake. Hun har ikke lenger makt over menneskeskjebner, slik hun har drømt om. Tvert imot, nå er hun selv i et annet menneskes vold, og fremtiden hun ser for seg er mer enn hun kan tåle.
  Petronella Barkers og Eirik Stubøs Hedda er en kvinne som litt etter litt avslører sin menneskelige armod. Først virker hun bare bortskjemt og selvopptatt, men etter hvert som handlingen utvikler seg, skjønner vi hvor skakkjørt og ulykkelig, og ikke minst hvor fullstendig ensom  hun er, bak sin elegante og vellykte fasade.
  Hun ser ingen mening med livet, hun vil ikke ta ansvar, derfor vil hun heller ikke bli mor. Hun klarer jo ikke å knytte bånd til sine medmennesker, og de er heller ikke særlig interessert i henne.
  Jørgen Tesman er stolt av sin erobring, men mennesket Hedda interesser ham særdeles lite. Eilert har vært sterkt tiltrukket av henne, men det som har fascinert ham mest, er at han sammen med Hedda har fått snakke om seg selv, og både i sin oppførsel overfor Hedda og senere overfor Thea, avslører han seg som temmelig selvopptatt og selvhøytidelig. Og den kyniske Brack er stolt av at han ikke vil binde seg til noen. Etter at man hører skuddet i kulissene, gidder han ikke  engang å undersøke hva som er skjedd. Han bare forlater det tesmanske hus i det han retter et lite spark til Heddas høyhælte sko som ligger forlatt på gulvet.
   Den nyanserte og rike skildringen av kvinnen Hedda Gabler er styrken i Nationaltheatrets oppsetning. Sjelden eller aldri har jeg opplevd en Hedda som har grepet meg så sterkt, og som jeg har følt en slik umiddelbar forståelse for.
   Dermed blir det nødvendigvis Petronella Barkers forestilling, og spesielt hennes scener i samspill med Bjørn Floberg hører til kveldens høydepunkter. Men alle de medvirkende - Erlend Bakker som en forbausende sjarmerende Jørgen, Trine Wiggen som Heddas rake motsetning, den sårbare og selvoppofrende Thea, og Eindride Eidsvold som den selvopptatte og svake Ejlert - er med på å gjøre Nationaltheatrets eget bidrag til Ibsenfestivalens hovedtema til en særpreget, intens og fascinerende opplevelse.


Nationaltheatret, Amfiscenen
Hedda Gabler
Av Henrik Ibsen
Regi Eirik Stubø
Scenografi Kari Gravklev
Lys Ellen Ruge
Med Petronella Barker, Erlend Bakker, Bjørn Floberg, Trine Wiggen, Eindride Eidsvold