[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

Jørgen Langhelle som Tesman sammen med Lavleen Kaur som Hedda

Jørgen Langhelle som Tesman sammen med Lavleen Kaur som Hedda

Foto Erik Berg

Lavleen Kaur er Hedda Gabler

Lavleen Kaur er Hedda Gabler

Foto: Erik Berg

Som Thea Elvsted danser Kikki Stormo her frenetisk mens hun venter på Leon/Løvborg. Hun har da også tømt en flaske champagne

Som Thea Elvsted danser Kikki Stormo her frenetisk mens hun venter på Leon/Løvborg. Hun har da også tømt en flaske champagne

Foto Erik Berg

Katastrofal "Hedda Gabler"

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 19. september, 2006.

Forventningene til Riksteatrets flerkulturelle utgave at Ibsens Hedda Gabler var store. Dessverre er det blitt en katastrofalt mislykket oppsetning som teatersjefen burde ha stoppet av hensyn til de impliserte.

Under tittelen "Parodisk Hedda" sto en noe forkortet utgave av denne anmeldelsen på trykk i Klassekampen lørdag 8. september.

Vår nåværende kulturminister vil at institusjonsteatrene skal bli flinkere til å integrere fremmedkulturelle kunstnere. Tidligere kulturminister Ellen Horn har lenge tenkt langs de samme baner. Så snart hun overtok ledelsen av Riksteatret, bestemte hun seg for å satse flerkulturelt i anledning Ibsenåret, og ga Yngve Sundvor i oppdrag å sette opp Hedda Gabler med en fremmedkulturell skuespiller i tittelrollen. Det ble holdt audition i fjor høst, og Lavleen Kaur fikk rollen som Hedda. Like etterpå fikk Kaur nok en Ibsen-utfordring, og spilte Ellida Wangel i Oslo Nyes Bollywood Ibsen - Fruen fra det indiske hav ¬som ble hedret med Heddaprisen for Årets teaterprosjekt.
   Selv om mange ristet oppgitt på hodet av hans Revisoren på Trøndelag Teater i fjor høst, er Yngve Sundvor på sin side kjent som en av våre mest profilerte yngre regissører, og i 2004 var hans ukonvensjonelle Dukkehjem  på Den Nationale Scene både en kritiker- og en publikumssuksess.
 Spenningen var derfor stor foran gårsdagens premiere, ikke minst når teatersjefen i programmet forklarer at denne oppsetningen av Hedda Gabler er en milepel for oss, og attpåtil kostet på seg påstanden at den også kan bli et veiskille i norsk teaterhistorie.
  Desto større er skuffelsen. Riksteatrets Hedda Gabler er blitt en parodisk dårlig oppsetning som spriker i alle mulige og umulige retninger. Antakelig i den naive og politisk korrekte tro på at han forsvarer og forstår annen-generasjons-innvandrere, tegner Yngve Sundvor et karikert og usympatisk bilde av sin flerkulturelle Hedda. Som om det ikke var nok, lar han alle skuespillerne bruke en utvendig amatørmesssig spillestil som iallfall gjør det helt umulig å vite om Lavleen Kaur og Assad Siddique, stykkets Ejlert Løvborg, her omdøpt til Leon, overhodet har noe å tilføre norsk teater.
   Norske skuespillere med fremmedkulturelle aner har flere ganger gitt uttrykk for at de gjerne, slik det skjer i England, vil gli inn i et ensemble på samme premisser som etniske nordmenn. Hadde Riksteatret valgt å gjøre nettopp dette, ville oppsetningen utvilsomt markert et veiskille i norsk teaterhistorie.
 Yngve Sundvor velger i stedet å vektlegge Lavleen Kaur som fremmedkulturell helt fra starten. Hans hissige morgengretne Jørgen Tesman har ikke snakket mange minuttene med sin ekstremt vulgære tante Julle før han i meget grove ordelag anklager henne for å se på Hedda som en utenlandsk hore. Og i sin åpningsreplikk til Hedda presterer tante Julle å bemerke at Hedda er blitt så fin og brun på bryllupsreisen.
  Siden går det slag i slag. I en nydiktet scene lar Yngve Sundvor tante Julle besøke Hedda igjen etter at tante Rhina er død. Hvorfor hun plutselig dukker opp, gis det ingen forklaring på, men besøket gir Yngve Sundvor anledning til å la tanten avvise Hedda som meget overraskende tilbyr seg å hjelpe til med å ordne begravelsen.
  Jo mer omgivelsene diskriminerer Hedda, jo mer hatsk blir hun. Yngve Sundvor har visualisert Heddas fantasier, noen ganger ved hjelp av fjernsynsskjermen som har æresplassen i stuen, andre ganger ved å la personene fortsette å snakke mens lysene dempes, og vi ser Heddas fantasiforestilling om det som skjer. I begynnelsen er fantasiene hennes utelukkende seksuelle - mens Jørgen snakker med sin tante, ser Hedda tante Julle suge sin nevø med liv og lyst, mens Thea og Jørgen litt senere ligger sammen både forfra og bakfra.
 Men etter hvert som Hedda føler seg mer og mer tråkket på og avvist, kommer det et terroristisk element inn i fantasiene hennes: Hun setter fyr på Theas lyse krøller, hun både kveler og skyter tante Julle, før hun til slutt drømmer om at hun har skutt dem ned alle som en, både Jørgen og  Brack, tante Julle og Thea. Men da er Leon/Ejlert, den eneste som snakket samme språk som henne og hadde samme hudfarge, allerede død, Brack kan avsløre henne for politiet som naturligvis vil ha forhåndsdømt henne. Hedda har ikke noe valg: Hun skyter seg. Underforstått: Det er vi fordomsfulle nordmenn som har skylden for Heddas død.
   Det er egentlig underlig at teatret nettopp har valgt Hedda Gabler  til dette flerkulturelle eksperimentet. For Riksteatrets forestilling har ingenting med Ibsens stykke å gjøre. Sundvor følger riktignok den ytre handlingen i Ibsens Hedda. Av og til holder han til og med krampaktig fast på enkelte detaljer i stykket som når han fremdeles lar han Hedda være datter av general Gabler, mens det hadde vært langt mer sannsynlig at hennes far var muslimsk hærfører. Til tider følger han også Ibsens replikker med urealistisk pietet som når Hedda henført fabler om vinløv i håret. Men til tider gjør han det stikk motsatte, som når en dritfull Jørgen Tesman kommer hjem fra fest, brekker seg, spyr og pisser mens han uavlatelig stønner Å fy fa-en, å fy fa-en.
   Mens Ibsen lar handlingen utspille seg i et dannet, høyborgerlig miljø, oppfører alle Sundvors personer seg som bortskjemte, uoppdragne oppkomlinger. De begynner dagen med vin, og fortsetter med å tylle i seg store mengder med whisky. Takket være den store taxfree-posen som er scenens midtpunkt i åpningsscenen, opptrer de faktisk aldri uten et glass i hånden, og  Thea Elvsted får drikke seg ravende full mens hun venter på at Leon/Ejlert skal komme og hente henne. Det virker helt usannsynlig at Hedda skal ha gått på universitetet der hun visstnok stadig har lugget Thea, og enda mer umulig er det å tro at denne bøllete, ufine, brutale Tesman noen gang har satt sin fot på et universitet, langt mindre er aktuell for et professorat. Brack er ikke et hår bedre, like plump, vulgær og høyrøstet. Pussig er det også at ingen av de to mennene virker det miste erotisk tiltrukket av Hedda: Det gjør hele historien enda mer usammenhengende.
  Yngve Sundvor må ha villet noe med sin Hedda. Hva er ikke godt å si, for han har iallfall ikke klart å få det fram: Her er bare utvendig overspill og pinlige regipåfunn som får både undertekst og tekstforståelse til å drukne i skrik, brøl og overfladisk utagering.
 Ellen Horn har tidligere vist seg som en sterk og resolutt teatersjef. På Nationaltheatret nølte hun ikke: Hun stoppet en oppsetning fordi den etter hennes mening ikke holdt mål. Hun må ha sett hvor dette prosjektet bar hen, men hun har likevel valgt å la det gå til premiere. Dessverre er dette en bjørnetjeneste mot alle de impliserte: først og fremst mot de fremmedkulturelle skuespillerne som her fikk en enestående sjanse. Men også mot medlemmene av Riksteatrets eget ensemble, og ikke minst, mot en regissør som har gått seg fullstendig vill,

Riksteatret
Hedda Gabler
Av Henrik Ibsen
Språklig bearbeidet av Hans Petter Blad
En bjørnetjeneste
Regi Yngve Sundvor
Scenografi Leiko Fuseya
I rollene: Lavlen Kaur, Jørgen Langhelle, Assad Siddique, Kikki Stormo, Stein Grønli og Linda Tørklep