Siste artikler:

"Rosmersholm" En oppsetning fra 1947

"Rosmersholm" En oppsetning fra 1947

Foto Ernest Rude

Tordis Maurstad som Rebekka i 1958

Tordis Maurstad som Rebekka i 1958

Johannes Rosmer 2006

Oppdatert søndag, den 10. desember, 2006.

Dette essayet prøver  å presentere en mulig scenisk lesning av Rosmersholm som både utvider og beriker vår forståelse av stykket.

Av Svein Krogvig og IdaLou Larsen
Ibsen er en ytterst bevisst teaterkunstner som med sikker hånd bruker dramaturgiske virkemidler for å gi en scenisk presentasjon av det han vil si. Det finnes ingen bakenforliggende virkelighet i den teatrale verden, alt må sies der og da. Med dette utgangspunktet prøver vi her å presentere en mulig scenisk Rosmersholm-lesning som utvider og beriker den forståelsen av stykket som har vært rådende i de siste 20-30 år.

Rosmersholm hører ikke til Ibsens mest spilte: Det var for eksempel ingen Rosmersholm å se under årets rekordinnholdsrike Ibsenfestival. Likevel regnes stykket som ett av Ibsens mest interessante, kompliserte og utfordrende. Spesielt stykkets kvinnelige hovedperson, Rebekka West, fascinerer i dag, og rollen skal være svært ettertraktet. I de siste oppsetningene av Rosmersholm, har hun skygget for den mannlige hovedpersonen, herren til Rosmersholm, den frafalne presten Johannes Rosmer.

Det er på høy tid å gjenopprette balansen, og vi vil vise at da Henrik Ibsen skapte karakteren Johannes Rosmer, ga han seg ut på en dristig og risikabel ferd i et psykologisk terreng som ikke hadde vært utforsket tidligere - iallfall ikke på scenen. Vi skal vise at det er dekning i teksten for en tolkning som etter vår oppfatning aktualiserer stykket, og som dessuten får fram at Henrik Ibsen i Rosmersholm opererer med to tragiske helter, det vil si to helter som i dramaets løp må erkjenne sin egen skyld, og påta seg ansvaret for sine gjerninger.

Et sexfiksert stykke
Merkelig nok er det sjelden blitt kommentert at, i motsetning til Henrik Ibsens øvrige samtidsdramaer, oser Rosmersholm av sex - Ibsen er her opptatt av å plassere alle sine personer i en mer eller mindre tydelig og uttalt seksuell kontekst. Dette gjelder naturligvis ikke den aldrende Madam Helseth, som i stykkets tragiske univers fungerer som antikkens kor, men det gjelder alle de øvrige rolleskikkelsene. Imidlertid skrev Ibsen Rosmersholm i midten av 1880-årene, det vil si mot slutten av victoriatiden, og enkelte seksuelle trekk er derfor mer nedtonet enn de ville vært i dag.

A )Menn med sans for kvinner
På den ene siden står Peder Mortensgård og rektor Kroll, to menn som opplagt har sans for kvinner. Det var et på grunn av et ulovlig seksuelt forhold at Johannes Rosmer fikk redaktør Peder Mortensgård fradømt sin lærerstilling: "... han fikk barn med en gift kone, som mannen var rømt i fra", forteller madam Helseth. "Gifte seg med henne ville han jo også. Men det kunne han jo ikke få lov til" (s.53-54) .
 Dydens vokter, Johannes Rosmer, sørget for det.
Heller ikke den prektige Kroll er uimottakelig for kvinnesjarm:
Rebekka:" ... der var en tid da De bar på en overmåte sterk tro til meg, kjære   rektor.   En varm tro, hadde jeg nær sagt.
Kroll (dempet): Hvem kunne ikke De forhekse - når De la an på det?" (s.61)
Han er fremdeles meget klar over Rebekkas seksuelle tiltrekningskraft, og blir pinlig berørt når han møter henne i morgenkjole. (s. 32)  

b)Lidenskapelige kvinner
Victoriatiden går altså mot slutten, og i sin skildring av stykkets politiske konflikt legger Ibsen vekt på at de nye radikale ideene også medfører en oppløsning av tidens strenge normer for seksualmoral: "der (er) vel ikke noen svelgende kløft mellem den fri tanke og (....) den fri kjærlighet", sier Kroll (s.37).

Men ikke minst i det avsidesliggende Norge sto victoriatidens moralbud fremdeles sterkt i midten av 1880-årene. Det hadde Ibsen nok merket seg da han gjestet Molde. Likevel lar han både avdøde Beate Rosmer og Rebekka West være kvinner med sterke seksuelle lidenskaper.
"... dette ville, ubetvingelige begjær ... efter deg", sier  Rebekka til Rosmer (s. 75), mens Rosmer minner sin svoger Kroll om at han har beklaget seg til ham over Beates "ustyrlige, ville lidenskapelighet" (s. 35).
  I vår sexfikserte tid virker det både utrolig og sjokkerende at Beates mann har klaget til hennes bror over at hun er altfor kåt. Men i victoriatiden ble kvinnelig lyst ofte betraktet som et abnormt symptom.

Alt tyder på at Ibsen betrakter det som helt normalt at kvinner, akkurat som menn, er seksuelle vesener. (Jmf. Når Helmer i Et Dukkehjem sier: "Men kan vi da ikke bo her som broder og søster -?" svarer Nora: "Du véd meget godt, det vilde ikke vare længe").
  I løpet av stykket lar Ibsen først Kroll, deretter Mortensgård, to nøkterne og fornuftige karakterer, tilbakevise Rosmers påstand om at Beate var sinnssyk: "Lægene mente iallfall at det kanskje ikke var så ganske avgjort", bemerker Kroll (s.34). Og når Rosmer sier til Mortensgård at "hadde De spurt Dem for straks, så hadde De fått vite at min stakkars ulykkelige hustru ikke var fullt tilregnelig", svarer Mortensgård: "Jeg spurte også, herr pastor. Men jeg må si at jeg fikk ikke riktig det inntrykk" (s. 45) (vår utheving).

c)Incest
I Rosmersholm tar Ibsen  med fullt overlegg åpent opp et seksuelt tema som er sjokkerende den dag i dag: Incest mellom far og datter. Pussig nok mener Finn Skårderud i sitt etterord til Gyldendals pocketutgave av Rosmersholm, utgitt i anledning Ibsenjubileet, at det  faktisk heller ikke er noen dekning i teaterstykket for at det var et incestforhold (s. 93), og han siterer Freud som incest-teoriens opphavsmann.

Samtidskritikerne var imidlertid ikke i tvil: i Stockholms Post och inrikes tidningar konstaterer Carl David af Wirsén 27.11 1886 at Rebekka, själf ett oäkta barn, före sin bekantskap med Rosmer stått i oloflig förbindelse - med sin naturlige fader, hvars faderskap dock den tiden var henne obekant, mens Bredo Morgenstierne i Aftenposten 30. november samme år skriver at hun har været en Mands Elskerinde, som senere viser sig at være hendes Far.

Annerledes er det da også vanskelig å forstå Rebekkas fortvilte utbrudd når den intetanende rektor Kroll påviser at doktor West må ha vært hennes far: "Det er umulig. Det er bare noe De vil bille meg inn. Aldri i verden er det sant dette her. Kan ikke være sant! Aldri i verden-!" (side 64)

d) The love that dare not speak its name
Vi slutter oss til de som har hevdet at Ibsen med Ulrik Brendel skildrer en karakter med en seksuell legning som ennå ikke hadde fått sin offisielle betegnelse, homoseksualitet eller homofili.

Selv om homoseksualitet, med Oscar Wildes ord, "the love that dare not speak its name", var straffbart og ble ansett som en sykdom, var homoseksuell atferd langt fra ukjent.
  Den danske kritikeren Clemens Petersen som hadde anmeldt Henrik Ibsens stykker, måtte forlate Danmark da det ble avslørt at han sto i forhold til flere av guttene ved skolen der han underviste. Eli Ansteinsson har i Edda (hefte 3/1964) påpekt at homofile skuespillere som reiste rundt med teaterselskapene, kan ha vært Ibsens modeller for både Ulrik Brendel, og Ballested i Fruen fra havet.

I kunstnerkretser var heller ikke homoseksualitet et ukjent fenomen: Henrik Ibsen kjente den danske journalisten og forfatteren Herman Bang, og mellom 1884 og 1887 reiste han rundt i Tyskland med en tysk elsker som var skuespiller. Slikt var nok hett samtalestoff i de intellektuelle og kunstneriske kretser.

Temaet var for øvrig meget aktuelt i Tyskland på den tiden, og Ibsen hadde jo flyttet til München for annen gang i 1885. I 1886 ga Krafft-Ebing for eksempel ut Psychopathia sexualis, en av de aller første studiene av homoseksualitet, og samfunnsinteressert som Ibsen var, ville det være rart om han ikke var blitt opptatt av menn som ikke tenner på kvinner.

I sin analyse av Rosmersholm skriver Ingjald Nissen at "Ulrik Brendel er tydelig perverst seksuelt innstillet. Hele hans måte å opptre på tyder på dette, ikke bare hans påkledning, men fremfor alt hans tale. Han svelger i egosentriske fantasier og gir alt en seksuell fargning". (Ingjald Nissen: Vildanden, Rosmersholm, Hedda Gabler, Aschehoug 1973. s. 53)

Ibsen har utvilsomt valgt de ordene han legger Ulrik Brendel i munnen med stor omhu, og det er påfallende at det er en erotisk dimensjon i omtrent alt han sier. Som i beskrivelsen av sitt livsprosjekt: "... jeg er et stykke av en sybaritt. En Feinschmecker. Har vært så alle mine dage. Jeg holder av å nyte i ensomhet. Ti da nyter jeg dobbelt. Tifold dobbelt". Etter hvert blir ordstrømmen mer parodisk. " Å, hvorledes jeg har nytt og svelgjet i mine dage, du. (...) (Jeg har) mettet meg i mine lønnlige forestillinger med en fryd - å så svimlende stor (...) Men nu skal de (idealene hans) ofres. Sannelig - jeg er til mote ved det som en mor der legger unge døtre i ektemenns armer "(s.22).  

Han henvender seg til Rosmer som en kjærlig mor til en liten gutt - eller som en voksen mann til sin yngre elsker: "Johannes, -min gutt, -du hvem jeg har elsket mest".(s.19) Han snakker om "de bånd som sammenknytter oss"(s.20), og i omtrent hver eneste av sine replikker titulerer han Rosmer som "min gutt", "min egen gutt", "min Johannes" (s.19 og 20), "min egen kjære gutt"(s 24), "Johannes, min gutt", "min dyrebare lærling", "min kjære gutt" (s. 80), "min yndling" og "min gutt" (s. 81).  

Ibsen presiserer at Brendel har "reist om med et teaterselskap" og sittet "i arbeidsanstalten" (s.19), den gangen en lukket institusjon for omstreifere. Men en gang har han vært en lovende ung mann. "Forbarmede Gud - det var altså den Ulrik Brendel som folk engang trodde der skulle bli noe stort av i verden", sier Kroll (s.24).

En gang var Brendel også huslærer på Rosmersholm, for den unge gutten Johannes. Det endte med at major Rosmer "jog ham på porten med sin ridepisk". Det bør Rosmer være glad for i dag, mener Kroll: "Takk du din far i hans grav for det" (s. 19).
 Var det bare fordi, som Kroll sier, "han proppet deg full av opprørske meninger" (s.19). Eller kan en så dramatisk sorti tyde på at det har vært andre, mer tungtveiende årsaker til major Rosmers vrede?  

En liten detalj som kan bekrefte at Henrik Ibsen i Rosmersholm var opptatt av å utforske det homofile, er rektor Krolls beskrivelse av Beates forhold til Rebekka: "... kan det kalles for vennskap, det som hun kom til å føle for Dem? Det slo over i forgudelse, - i tilbedelse. Det artet ut til, - hva skal jeg kalle det? - til et slags desperat forelskelse. Ja, det er det rette ord." (s.62)  

Den kyske Rosmer
I dette sterkt erotiserte miljøet skiller Johannes Rosmer seg ut: Han er overhodet ikke interessert i sex. Det legger Ibsen sterk vekt på. Rosmer er ikke misogyn, han liker kvinner så lenge de ikke stiller seksuelle krav. Han har stor glede av vennskapet med Rebekka, "vårt skjønne rene venneforhold" (s.46), for ham den mest høyverdige og fullkomne form for kjærlighet mellom mann og kvinne. "Det som binder oss sammen - vår felles tro på et rent samliv mellom mann og kvinne" (s. 50), sier han til Rebekka, og "det var deg alene jeg stundet efter. Det var hos deg jeg følte denne stille, glade, begjærløse lykksalighet. Når vi tenker oss riktig om, Rebekka, - så begynte vårt samliv som en søt, lønndomsfull barneforelskelse" (s.59).

Men Ibsen nøyer seg ikke med å la Rosmer være fullstendig uinteressert i sex: Når Rosmer minner sin svoger Kroll om hustruen Beates "ustyrlige, ville lidenskapelighet", legger han grøssende til "som hun forlangte jeg skulle gjengjelde" (s.35). Og for ikke å etterlate noen tvil om Rosmers reaksjoner, tilføyer Ibsen "Å, den redsel hun inngjød meg!" (s. 35).

Den vanlige tolkning av Rosmers motvilje mot seksuelt samliv er at han er en veik, impotent mann som lider av seksualangst, cf. Ingjald Nissen (op.cit), Fredrik Engelstad (Kjærlighetens irrganger, Gyldendal 1992) Finn Skårderud (op.cit). Både Ingjald Nissen og Fredrik Engelstad finner forklaringen på Rosmers impotens i en dybdepsykologisk analyse av skyldfølelse, og Finn Skårderud henger seg på denne trenden når han sier at "Rosmersholm kan forstås som Henrik Ibsens store utforskning av skyldfølelsen" (s.87).

Det disse fortolkerne ikke tar i betraktning, er at Rosmer har vært impotent lenge før stykket tar til, og at det må være forskjell på en allmenn skyldfølelse som har sin årsak i preødipale forhold, og den tragiske skylden Rosmer opplever når han blir klar over sitt medansvar i Beates død.

Rosmers seksualangst
Å ha blitt oppdratt av en brutal og autoritær far som var "major her hjemme i sitt hus også "som Rosmer "litt bittert" sier (s.19), må ha satt sine spor. Sjokkerende må det også ha vært for gutten Johannes Rosmer å være vitne til at læreren han setter så høyt, og er så nær knyttet til, ydmykende blir jaget på dør som en tyv.

Ibsen understreker på flere måter at Rosmer har hatt, og fremdeles har, et tett og nært forhold til Ulrik Brendel: "Rektor Kroll fortalte meg en dag at Ulrik Brendel hadde hatt svær makt over deg en tid, mens du ennu var gutt", sier Rebekka, og legger til:  "Jeg syntes det måtte gå an for meg å ta dette her opp igjen "(s. 67). I den første scenen med Brendel, gir Rosmer klart uttrykk for varme følelser. "Min gamle lærer", sier han rørt når Brendel kommer inn i stuen (s.19), og forsikrer ham videre om at "her er De hjertelig velkommen nu, vær De sikker" (s.20).
  Mens Kroll kontant avviser Brendel, "jeg protesterer mot ethvert nærmere bekjentskap" (s. 20), sier Rosmer øyeblikkelig" Å men kjære herr Brendel, må da ikke jeg få lov til å hjelpe Dem med noe? På en eller annen måte, mener jeg-" (s. 20).

Ibsens skildring av Rosmer peker mot at han lider av en form for seksualangst som vi i dag mener kan skyldes traumatiske opplevelser tidlig i livet. Men det eneste Ibsen velger å fortelle oss om Rosmers oppvekst, er nettopp episoden der læreren han var sterkt knyttet til, med ridepisken ble jaget fra Rosmersholm av Rosmers far.

Den må derfor tillegges stor vekt. Men hvis, slik Ibsen mer enn antyder, denne episoden er viktig for å forstå Rosmers seksualangst, er det logisk å tolke Ibsen dit hen at det også har vært en erotisk komponent i Rosmers beundring for Ulrik Brendel.

Samtidens reaksjoner kan tyde på at den så dette bedre enn oss. "Man kan i nutidens dramer ej reda sig utan att tillgripa onaturliga laster, hemliga sjukdomar (se Gengangere!) eller incest" skriver Carl David af Wirsén i sin Rosmersholm-anmeldelse i november 1886. Og Alfred Sinding-Larsen i Morgenbladet i desember: "Vi behøve ikke at paapege alt det Sygelige, Skjæve og Haltende i Hovedpersonernes her kortelig paaviste Udvikling... og aandelige Abnormiteter ere ikke i nogen høiere Grad end de fysiske egnede til at virke paa Scenen".

Den barnløse Rosmer
I Ibsens første utkast til Rosmersholm, Hvite hester, var Johannes Rosmer enkemann, og Rebekka var guvernante til hans to døtre. Dette motivet kjenner vi igjen fra Ibsens neste stykke, Fruen fra havet. I Rosmersholms definitive versjon er Rosmer fremdeles enkemann, men nå er han barnløs. Det er en viktig og meningsbærende endring.

Tilsynelatende var det Beate som ikke kunne få barn. Når Rosmer klager til Kroll over "hennes grunnløse, fortærende selvbebreidelser i de siste år", lar Ibsen Kroll bemerke "ja, da hun hadde fått vite at hun for hele sitt liv ville forbli barnløs" (s.33). Selv om Rosmers angst for Beates seksualdrift tyder på at han ikke kan ha vært ivrig opptatt av å lage barn, er det mulig at legene allerede den gangen kunne slå fast med absolutt sikkerhet at det var Beate som var steril.

Men det er også tydelig at verken Rebekka eller Kroll, de to menneskene som kjenner ham best, kan tenke seg Rosmer som familiefar. "... tror ikke De også at det i grunnen var godt for pastoren (...) at her ingen barn ble av?" (s.55-56) Madam Helseth "vet ikke riktig hva (hun) skal si til det", og Rebekka slår fast: "Det var det beste for ham. Pastor Rosmer er ikke skikket til å gå her og høre på ungeskrik" (s.56)

Kroll, som for øvrig har sterke mistanker om at det er et seksuelt forhold mellom Rebekka og Rosmer, er likevel sikker på at Rosmer kommer til å forbli barnløs, han er "den mann med hvem slekten dør ut", han er "skapt til å leve som den stille forsker" (s.38).

Parallelle skikkelser
Rosmer har da også hittil levd stille og glad og lykkelig. Det hadde han tenkt å fortsette med: "lese og fordype meg i alle de verker som før har vært lukkede bøker for meg. Riktig inderlig leve meg inn i den store sannhetens og frihetens verden som nu er blitt meg åpenbaret" (s. 27)

Men så skjer det som er selve utgangspunktet for dramaets handling: Rektor Kroll kommer til Rosmersholm. Den direkte årsaken til at han kommer akkurat nå, er den "borgertvist - borgerkrig kunne jeg gjerne si, som raser her" (s. 10), det vil si kampen mellom de konservative kreftene, og de nye, radikale ideene. For å kjempe imot det han kaller "opprørsånden" er Kroll nu ... blitt "aktiv politiker". "Det går umulig an nu lenger å stå som ørkesløs tilskuer" (s. 14), sier han.

Han er kommet for å få be Rosmer bli redaktør for Amtstidenden, avisen Kroll og hans konservative venner har kjøpt i den hensikt å motarbeide Peder Mortensgårds radikale Blinkfyret. Rosmer unnskylder seg først med at han ikke "duer", men før han får begrunnet sitt avslag nærmere, dukker Ulrik Brendel uanmeldt opp på scenen.

Også han har levd stille og tilbaketrukket. For å si det med de blomstrende, nærmest parodiske vendinger Ibsen legger ham i munnen: "Jeg holder av å nyte i ensomhet. Ti da nyter jeg dobbelt. Tifold dobbelt. (...) Og hvorfor skulle jeg også profanere mine egne idealer, når jeg kunne nyte dem i renhet og for meg selv?" (s.22).

Men dagens politiske situasjon har også påvirket Brendel. Nå står han "på et vendepunkt i sitt liv". Tiden er kommet, han vil "iføre (seg) et nytt menneske. Tre ut av den reserverte tilbakeholdenhet som (han) hittil har iakttatt.(...)  Jeg vil gripe inn i livet med en virksom hånd. Tre frem. Tre opp" (s. 21).

Han skal legge ut "på en omfattende reise" (s. 20) og holde "en rekke av vel utformede foredrag - hele landet over!" (s.22). Hva han har tenkt å snakke om, får vi ikke vite. Han kommer bare med noe høyttravende svadafylt om at "det er en stormbeveget solhvervstid vi ånder i" (s. 21) og at han "nu vil... legge (sin) skjerv på frigjørelsens alter" (s. 21).
   Han er så tilfreds med formuleringen at han gjentar den noen replikker senere: "Men jeg ofrer dem (de egne idealer) allikevel, ofrer dem på frigjørelsens alter" (s.22).

Vi har allerede vist at Ibsen etablerer en parallell mellom Rosmer og Brendel ved å la begge ha levd tilbaketrukket fra verden, og i Ibsens univers finnes ingen tilfeldigheter. Derfor skal man merke seg ordene Rosmer bruker når han i neste scene forklarer Kroll at han har skiftet politisk ståsted.

"Det er kommet en ny sommer i mitt sinn. Et nytt ungdomssyn", (s.25). "Plikten" står "uavviselig" for ham. "Derfor er det jeg nu trer frem og bekjenner meg åpent som den jeg er. Og så vil jeg prøve mine krefter, jeg også" (s. 27). Det er "frigjørelsens verk jeg vil være med på"(s.25).
  Ikke bare i innhold, men også i ordlyd er det her en påfallende likhet mellom Brendels og Rosmers uttalelser. Slik får Ibsen fram både at Brendel har beholdt sin makt over Rosmer, og at det er store likhetspunkter mellom lærer og elev.

Rosmers fylgje
Ibsen understreker parallelliten mellom de to ytterligere når Brendel dukker opp for annen gang, like før stykkets slutt. I et tidligere utkast til skuespillet hadde Ibsen bare én scene med Brendel, i første akt.
  Dramaturgisk er det derfor verd å merke seg at i den endelige versjonen rammer scenene med Brendel inn handlingens begynnelse og slutt.
I akt 4 har oppgjøret mellom Rosmer og Rebekka nådd et dramatisk høydepunkt, og Rosmer trenger "vidnesbyrd" for å få igjen "troen" (s. 79) på Rebekkas kjærlighet. Da banker det "hårdt på forstuedøren", og Brendel kommer til syne. Han "ser forstyrret ut" (s.80). Pengene han bommet av Rosmer har han drukket opp i byen, full og kranglete er han blitt prylt og kastet i rennesteinen. Livsprosjektet hans har spilt fallitt, nå har han fått "hjemve etter det store ingenting" (s.80).

Men like før Brendel vender tilbake, har Rosmer fortalt Rebekka at han har mistet troen på "sitt" livsprosjekt. Som Brendel har han vært i byen, Rosmer sammen med Kroll og vennene. De har gjort ham "det innlysende at arbeidet for å adle sinnene - det ligger slett ikke for meg. - Og det er dessuten noe så håpløst i seg selv, du". Han sier det rett ut: "jeg tror ikke lenger på min evne til å forvandle mennesker.(...) Og jeg vet jo heller ikke den ting i verden som det kunne være verd å leve for" (s.79).

Hva sier hans karikerte dobbeltgjenger eller speilbilde?" ... nu er jeg lens, min kjære gutt. Blakk og bar"(s.80). Rebekka spør om det betyr at han ikke holdt sitt foredrag, og Brendel svarer: "Just som jeg står parat til å tømme overflødighetshornet, gjør jeg den penible oppdagelse at jeg er bankerott". Da han ville hente fram skatten han snakket om i akt 1, oppdager han at "tidens tenner har maset den til støv. Der var nichts og ingenting i hele stasen"(s.80).

Slik skildrer Ibsen Brendel som et slags "fylgje", en skjebnefigur som avspeiler Rosmers tanker og hans identitet. Scenisk gir han denne parallelliteten visuelt uttrykk ved at Brendel, etter sitt første besøk, forlater Rosmersholm, ikledd Rosmers skjorte, frakk og støvler.

Henrik Ibsen har altså meget bevisst understreket likheten mellom læreren og hans elev. Og hans samtid var ikke i tvil: Brendel är idealisten - "Rosmers karrikatyr - som gräft sig ned i drömmar", Georg Nordensvan, Ny Illustrerad Tidning, 4.desember 1886.

Glade adelsmennesker
På et avgjørende punkt skiller Rosmer og Bremdel seg fra hverandre: Mens Ibsen lar Brendels store prosjekt være fullstendig innholdsløst, og avslører at han er motivert av forfengelighet, det han har drømt om er jo "bifallet, takken, berømmelsen, laurbærkronen" (s.22), vet Rosmer hva han vil: Hans oppgave, "folkedømmets sanne oppgave", er å "gjøre alle mennesker i landet til adelsmennesker"(s. 26), en tanke som Ibsen selv hadde gitt uttrykk for året før i en tale til Arbeiderforeningen i Trondheim.

I Rosmersholm videreutvikler Ibsen adelsmenneske-tanken til det absurde. Den forfinede og livsudyktige Rosmer som aller helst vil leve stille og tilbaketrukket, har nå planer om å gå som en "frigjørende gjest fra det ene hjem til det annet" for å "skape adelsmennesker rundt omkring - i videre og videre kretser. Adelsmennesker. Glade adelsmennesker"(s. 48)

Ibsen sier påfallende lite om hva som skal kjennetegne disse glade adelsmenneskene, men i akt 4 sier Rebekka: "Skyldfriheten, ja. (...)Det var jo den lære som du ville gjøre levende i alle disse vordende, glade adelsmennesker"(s. 78). På dette tidspunktet har Rosmer mistet troen på sin livsoppgave, og sier at "menneskene lar seg nok ikke adle utenfra". "Ikke gjennem den stille kjærlighet, tror du", sier Rebekka. "Ja, - det er jo det som ville være det store. Det herligste nesten i hele livet," sukker en "tankefull" Rosmer.(s. 79).

Stort tydeligere kan Ibsen ikke få fram at for Rosmer er "et rent samliv mellom mann og kvinne" (s.50) selve kjennetegnet på det glade adelsmennesket, og det var neppe det han selv hadde i tankene da han i Trondhjem spådde at kvinnene og arbeiderne ville utgjøre den nye norske adelen. Såvel parallellen mellom Rosmers heroiske livsprosjekt og Brendels svadafylte luftslott, som Rosmers livsfjerne planer om å gå fra hus til hus og preke det glade budskap, tyder på at Ibsen her faktisk holder "dommedag over seg selv".

Men selv om Rosmer kanskje er på villspor, drømmer han tross alt om å skape "det sanne folkedømme" (s. 26). En del av hans tragiske fall er at han blir tvunget til å erkjenne at selve prosjektet er "noe så håpløst i seg selv" (s. 74). Uten selv å skjønne det, bekrefter Rebekka hans nyvunne selvinnsikt når hun sier at "det rosmerske livssyn adler (...) men det dreper lykken" (s.78).

Hvorfor måtte Beate dø?
I den foreløpig siste norske oppsetning av Rosmersholm(Nationaltheatret 1998) la regissør Terje Mærli hovedvekten på at stykket er en thriller som kan sammenfattes i spørsmålet: Hvem drepte Beate? Rebekka. Det er det opplagte svaret som Ibsen ikke gjør noe forsøk på å skjule. Bevisst lokker hun Beate i døden ved å innbille henne at hun selv venter barn med Rosmer. Men hvorfor blir Beate et så takknemlig offer for Rebekkas intriger? Sagt på en annen måte: Hvorfor måtte Beate dø?

Hovedårsaken er at Rosmer har avvist henne gjennom hele deres ekteskap. Han har aldri kunnet skjule skrekken og avskyen han har følt overfor Beates seksuelle tilnærmelser, og det er en del av forklaringen på at Beate blir "utilregnelig" - kanskje hysterisk, sikkert sykelig.
Men Rosmer har ikke bare avvist Beate seksuelt. Han har også avvist henne som menneske, hun er blitt holdt utenfor hans og Rebekkas samtaler, han er faktisk stolt av at verken han eller Rebekka noensinne har vært "så uforsiktige å innvie den stakkars syke i slike ting"(s. 35).
I et plutselig øyeblikk av klarsyn slår det ham likevel at alle hans anstrengelser til tross, "må (hun) ha lagt merke til hvor lykkelig jeg begynte å føle meg fra den tid du kom til oss. (...) Det har ikke unngått henne at vi leste de samme bøker. At vi søkte hinannen og talte sammen om alle de nye ting" (s. 47).

Slik Ibsen fremstiller Beates liv på Rosmersholm, har hun vært offer for det vi i dag ville kalle åndelig grusomhet. Selv om en grunn til at rektor Kroll nå kommer til Rosmersholm, er at han vil oppklare Beates selvmord, tok han henne ikke alvorlig da hun levde. Til tross for at Beate "ba og tryglet" (s. 36) om at han skulle snakke med Rosmer, gjorde han det ikke. Da hun besøkte ham for siste gang og sa "jeg har ikke lang tid igjen", foretok han seg fremdeles ingenting." Det var en torsdags eftermiddag. Lørdag aften kastet hun seg fra kloppen ned i møllefossen"(s. 36)

Beate er blitt et lett offer for Rebekka fordi hennes nærmeste har undergravd hennes selvfølelse. Til slutt har hun følt seg så verdiløs at hun er blitt drevet inn i selvmordet.

En tragisk heltinne
Det er den tragiske sannheten Rosmer må erkjenne, og han må også erkjenne at hennes følelser, hennes "ustyrlige, ville lidenskapelighet" var en form for kjærlighet: "Hun så på vårt forhold med sin kjærlighets øyne. (...) I kjærlighet til meg, - på sin måte, gikk hun i møllefossen. Den kjensgjerning står fast (...). Den kommer jeg aldri utover." (s. 59)

I det endelige oppgjøret med Rosmer, lar så Ibsen Rebekka bruke nesten de samme ordene for å beskrive sine følelser for ham, som han selv tidligere har brukt for å beskrive Beates syke lengsler: "det ville ubetvingelige begjær" (s.75).

Rebekka har nemlig ikke tidligere skjønt at Rosmer ikke kan bli seksuelt tiltrukket av kvinner. Hun påstår selv på slutten av stykket at det rene samlivet med Rosmer har ført til at "dette stygge, sansedrukne begjær, kom så langt, så langt bort fra" henne (s. 77).
  Men når Kroll noen timer tidligere vil ha det til at hun og Rosmer har et forhold, svarer hun: "jeg hadde nær sagt, - gid De hadde rett". Og når hun avslår Rosmers ekteskapstilbud i 2. akt etter at hun først "skriker opp i glede", er det nettopp fordi hun skjønner at, til tross for at han lover henne "frihet, fryd, lidenskap", innevarsler hans frieri ikke en ny erotisk utvikling i deres forhold. Han frir nemlig bare for å slippe "å gå gjennom livet med et lik på ryggen", og fordi han trenger hennes hjelp til å "kaste det av". (s. 51).

Ibsen skildrer Rebekka som en tragisk heltinne: Hun må ta straffen for det hun har gjort med åpne øyne - lokket Beate i døden, men hun må også ta ansvaret for den forbrytelsen hun - akkurat som Oidipos - er uskyldig i, det naturstridige forholdet til sin egen far, en forbrytelse som hviler langt tyngre på den usiviliserte, førkristne trollkvinnen fra den forblåste Finnmarkskysten enn Beates død.

En tragisk helt
Vår påstand er at også Rosmer er en tragisk helt. Det er ikke hans skyld at han som den siste forfinede representant av en gammel slekt, ikke er i stand til å ha seksuelle følelser, iallfall ikke overfor kvinner, og at han dermed blir destruktiv og livsfiendtlig. Men slik tragiske helter tidligere har måttet gjøre, må han likevel påta seg ansvaret.

Allerede i 2. akt, når Kroll forteller at Beate endte sitt liv i møllefossen av kjærlighet til ham, ser det et øyeblikk ut til at denne erkjennelsen skal føre til selvinnsikt. I stedet forsterker den hans selvopptatthet. I en slags selvpiskende masochisme "svelger" han i skyld slik han tidligere "svelget i det som gjør livet så vidunderlig deilig å leve... den stille glade skyldfrihet" (s. 49)

Han fortsetter å være like hensynsløst selvopptatt som han alltid har vært. Når Rebekka vil tilstå at hun "har - en fortid bak seg" (s. 78), vender han det døve øret til: "Nei, nei! Ikke et ord vil jeg vite. Hva det så enn er, ¨- så har jeg glemsel for det". Tilsynelatende edelt, men i virkeligheten et tegn på en arrogant mangel på interesse for alt som ikke direkte angår ham selv. Det seksuelle begjæret hun tilstår å ha følt, opplever han derimot som et slag, nå vil han nemlig aldri kunne vite at han har henne "i hel og ren kjærlighet"(s. 59).

Ibsen lar Rosmer gå svært langt før han tar ansvar. Nok en gang lytter han til Ulrik Brendel som, i det han forlater Rosmersholm for annen gang, sier at Rosmer "har en livssak å føre til seier", og"hakker sin fine rosenhvite lillefinger av "og "likeledes gladelig - snitter av seg det uforlignelig formede venstre øre".

Før Brendel kom, snakket Rosmer om et "vitnesbyrd"(se s.6). Nå blir han besnæret av Brendels underlige oppfordring: "Har du mot til, - er du villig til, - gladelig, som Ulrik Brendel sa , - for min skyld, nu i natt, - gladelig, - å gå den samme veien,  som Beate gikk? "(s. 83)

Han blir sadistisk beruset av denne tanken." Å, jeg synes jeg ser deg lys levende for meg. Du står ute på kloppen. Midt ute. Nu luter du deg ut over rekkverket. Svimler i en dragning imot fossestryket! " Hvis hun klarer å hoppe i fossen, må han "vel få troen igjen på min livssak. Troen på min evne til å adle menneskesinn"(s. 84).

Men brått kommer det avgjørende omslaget. "Rosmer (springer opp): Men alt dette her - det er jo vanvidd (s. 84)" Når han i neste setning kan fastslå at Rebekka "aldri har ... til sinns å gå Beates vei", er det fordi han mener hun ikke, som Beate var det, er "under et forkvaklet livssyns makt"(s. 84) Men Rebekka svarer at det er nettopp det hun er:" .. jeg er under det rosmerholmske livssyn", sier hun. Da sier Rosmer (besluttet): "Nu vel. Så er jeg under vårt frigjorte livssyn, Rebekka. Det er ingen dommer over oss. Og derfor får vi å holde justis selv"(s.84).

Med disse ordene lar Ibsen endelig Rosmer ta det fulle og hele ansvar, både for den han er, og for det han har gjort.

En farlig utforskning
Ibsen var en dristig og uredd dramatiker. Igjen og igjen provoserte han og vekket harme fordi han i sine samtidsdramaer uforferdet tok opp problemstillinger man i dobbeltmoralens navn ønsket å forbigå i stillhet. Det er vår påstand at dersom man ser Rosmersholm som Ibsens forsiktige utforskning av et tema som var enda mer brennbart, forbudt og farlig enn incest, nemlig homoseksualitet, vil dette bidra til å gi stykket en ny og spennende scenisk dimensjon.

Dersom den lammende kvinneangsten til rolleskikkelsen Johannes Rosmer på scenen blir fremstilt som uttrykk for en homofil legning han både mangler forutsetningene til å vedkjenne seg, og faktisk selv ikke skjønner, vil dette føre til en konsistent tolkning av en skikkelse som vanligvis blir oppfattet som uklar og gåtefull. Like viktig - det vil føre til at Johannes Rosmer igjen vil kunne fremstå som en sammensatt og nyansert - og ikke minst moderne - tragisk helt.