Siste kritikker:

01 Frøken Julie: Samspillet mellom Nina Ellen Ødegård (frøken Julie) og Svein Harry Schøttker Hauge (Jean) er strålende

01 Frøken Julie: Samspillet mellom Nina Ellen Ødegård (frøken Julie) og Svein Harry Schøttker Hauge (Jean) er strålende

Foto Emile Ashley)

02 Kristine (Ragnhild Arnestad Mønnes) sammen med sin forlovede Jean /Svein Harry Schøttker Hauge)

02 Kristine (Ragnhild Arnestad Mønnes) sammen med sin forlovede Jean /Svein Harry Schøttker Hauge)

(Foto Emile Ashley)

03 En revolver dukker uventet opp helt mot slutten av stykket

03 En revolver dukker uventet opp helt mot slutten av stykket

(Foto Emile Ashley)

Intenst Strindbergdrama

IdaLou Larsen

Oppdatert torsdag, den 14. desember, 2006.

Strålende skuespillerprestasjoner og regissørens dristige og intelligente replikkinstruksjon  gjør Frøken Julie til en sterk teateropplevelse. Men hvorfor i all verden måtte Yngve Sundvor blande okkupasjonsmaktens tyske soldater inn i saken?

På Rogaland Teater er Frøken Julie i regi av Yngve Sundvor i bokstavelig forstand en voldsom og sterk oppsetning, med mange kvaliteter. Men også med visse svakheter.
 Mest problematisk er Sundvors valg av den tyske okkupasjonstiden som bakgrunn for det opprivende og destruktive seksuelle møtet mellom grevedatteren, frøken Julie, og husets tjener Jean.
   Yngve Sundvor legger handlingen til de første årene av okkupasjonstiden, og i programmet skriver Ingrid Milde at dette var «en tid hvor uvitenheten om hva som kom til å skje i landet var stor». Det er helt riktig. Men akkurat denne problemstillingen påvirker overhodet ikke det som skjer i herregårdens kjøkken mellom frøken Julie og Jean.
    Hos Strindberg er det «bondefolket» som opptrer i mellomspillene. Yngve Sundvor har valgt å erstattet dem med to tyske offiserer som for øvrig griper langt mer resolutt inn i handlingen enn Strindbergs feststemte bønder. Vi får for øvrig inntrykk av at de tyske offiserene som feirer St. Hans på herregården, ikke er der mot frøken Julie og hennes fars vilje. Men dersom de to frivillig omgås tyskere under krigen, må de iallfall i en viss utstrekning være kollaboratører, altså samarbeide med fienden. Dette skaper en historisk sett spesiell situasjon som Yngve Sundvor ikke later til å ha reflektert over.
  Ingrid Milde legger til at begynnelsen av 1940-årene var «en tid hvor - i motsetning til i dag - de sosiale forskjellene var store nok til at et sosialt fall kunne være skjebnesvangert». Det er kanskje riktig, men skulle Sundvor ha fulgt tysker-fugen sin helt ut, burde han ha latt Jean være tysk soldat: Det største sosiale fallet for en kvinne under krigen var jo å være sammen med fienden.
  Slik blir det tyske motivet villedende, og starter tankerekker som er Strindberg helt uvedkommende. For eksempel når tyskerne gjør sin siste innmarsj på kjøkkenet. Frøken Julie og Jean nettopp søkt tilflukt på hans værelse. Et par høylydte sukk og stønn tyder på at samleiet er i gang - på rekordtid riktignok, men vi er jo på teater.
  Da dukker tyskerne opp, og avbryter hyrdestunden. Mye tyder på at samleiet ikke er blitt fullbyrdet samleiet. Dermed begynner jeg å spekulere over hvilke konsekvenser deres seksuelle frustrasjonen vil få for handlingen videre. Slik har Sundvor opplagt ikke ment det, og det strider også mot Strindbergs tekst. Men når man først velger en nitid fysiske realisme som uttrykksmåte, bør den følges helt ut.
   I det hele tatt får tyskernes seksuelt pøbelaktige atferd altfor stor plass, samtidig som den ikke ser ut til å berøre de som utsettes for den. Tidligere på kvelden avbryter de selvsamme offiserene Jean og Kristines forsøk på forening, kler brutalt av Kristine og legger henne på på magen over kjøkkenbordet, klar til å bli voldtatt bakfra. Heldigvis kommer redningen i siste liten. Men det blir påfallende når Jean og Kristine bare setter seg ved kjøkkenbordet igjen, og overhodet ikke reflekterer over den brutale oppførselen de har vært utsatt for. Den står det nemlig ikke noe om i Strindbergs tekst, og den har gledelig nok  Sundvor har valgt å følge ganske nøye.
  Okkupasjonsmaktens nærvær griper også forstyrrende inn i den dramatiske logikk. I et okkupert land var det så å si umulig for borgerne å reise ut av landet. Likevel lar Yngve Sundvor fremdeles sin Jean fable om å reise til Comosjøen og starte hotell, og frøken Julie og Kristine ser også ut til å mene at det bare er å hoppe på toget og kjøpe billett.
   Nå tar heldigvis de tyske offiserene ikke så stor plass i oppsetningen som jeg her kanskje gir inntrykk av. Men de forstyrrer, og de er helt unødvendige.
   For  Frøken Julie er blitt en minneverdig teateropplevelse, i første rekke takket skuespillernes imponerende tolkning av sine kompliserte skikkelser.
  Nykommer Ragnhild Arnestad Mønnes er en interessant Kristine. Overfor Jean er hun både sterk og myk, men hun kjenner og aksepterer sin plass på den sosiale rangstigen. Hun tjener i herskapets hjem, og er derfor hevet over de som arbeider på gården.
  Hun blir ikke virkelig forarget over frøken Julies oppførsel, hun har ingen særlig respekt for kvinnen hun betrakter som en bortskjemt og litt gal representant for en fjern overklasse. Hun er heller ikke sjalu på henne, hun kan jo ikke være sjalu på en kvinne som ikke er en del av hennes verden. Det som ryster henne er at Jean har latt seg forlede til å overskride klassegrensene.
  Kristine er en viktigere skikkelse her enn hun vanligvis er. Men selv om hun er konvensjonell og ganske innskrenket, er hun også det eneste stødige og normale holdepunkt i midtsommernattens gale univers. Hun er hele tiden nærværende, også når hun ikke er fysisk til stede på scenen, og denne tolkningen er en klok og nær lesning av Strindbergs tekst.
  Svein Harry Schøttker Hauge får ypperlig fram de kompliserte motsetningene i Jeans personlighet.  Han er bereist og belest. Egentlig skulle han allerede ha startet sin klassereise, og nettopp fordi han på mange måter har så høye tanker om seg selv - det kommer tydelig fram i hans sammenstøt med frøken Julie - er det litt underlig at han, som har arbeidet på internasjonale lukushoteller, nå har endt som tjener hos frøken Julies far. Men hans dannelse er bare et ferniss. Han er en rå og brutal urkraft, fanget i sin klasses enkle og  primitive tankemønstre. Akkurat som Kristine mister også han respekten for frøken Julie når hun ikke bare lar seg styre av sine drifter, men attpåtil retter sitt begjær mot en mann som står under henne.
  Men dersom hun innbiller seg at han, som «bare» er en tjener, vil la seg kue og dominere slik hennes fine eks-forlovede nektet å gjøre, får hun pent tro om igjen. Han er et skikkelig mannfolk, og han kan kunsten å holde kvinnene på plass. Men det som virkelig tenner ham, er de økonomiske mulighetene han ser for seg i en fremtid med frøken Julie. I den voldsomme - kanskje litt vel voldsomme, som om det ikke var nok med Strindbergs barberkniven, vifter Jean brått og umotivert med en pistol etter å ha blitt tilkalt av greven - lar Schøttker Hauge likevel sin Jean vise litt menneskelig varme når han i et øyeblikks ekte medfølelse slår armene om den hysteriske Julie.En strålende prestasjon.
  Like strålende er Nina Ellen Ødegård som Frøken Julie - Ødegård er på få år blitt en av Norges mest spennende og mest allsidige skuespillere, som like suverent behersker den stillfarende intensiteten i Sofia Jupithers Villanden som Yngve Sundvors voldsomme fysiske ekspressivitet. Denne frøken Julie er en skakkjørt kvinne som ingen har brydd seg om, og som har et desperat behov for å bli elsket. I første del utstråler hun overklassens selvsikre arroganse. Selv om det nok aner henne at hun leker med ilden, ikke minst når hun oppdager en hittil ukjent, men ustyrlig erotisk drift hos seg selv, tror hun fremdeles at det er hun som behersker spillet, og det fryder henne.
   Men etter «fallet» går hennes verden i oppløsning. Den «store kjærligheten» er i hennes verden det eneste som kan unnskylde og forklare det som har skjedd, men det er ingen hjelp å hente hos Jean som bare drømmer om den strålende framtiden han nå mener er innen rekkevidde, og selv klarer hun heller ikke tro på denne «kjærligheten». Men hun klarer heller ikke å forsone seg med det som har skjedd. Hun svinger fra den ene ytterlighet til den andre - det ene øyeblikket prøver desperat å gjenerobre sin tapte maktposisjon, i det neste avslører hun en nærmest masochistisk trang til å bli ydmyket. Nina Ellen Ødegårds brå kast og humørsvingninger er hele tiden like overbevisende, og de står fram som det eneste rette. Det er bare å gi seg over.
   Når det er sagt, ligger det en fare i den fysisk eksplosive spillestilen Yngve Sundvor denne gangen har valgt. Iblant blir den så voldsom at jeg som tilskuer nærmest opplever å bli overfalt, og da reagerer jeg ved å trekke meg tilbake - jeg begynner å spekulere på hvor anstrengende dette er for skuespillerne, og på hvor lang tid det tar dem å «normalisere seg» etter forestillingen. Heldigvis skjer det sjelden, og la meg understreke : Det forringer  overhodet ikke  skuespillernes prestasjoner.

Rogaland Teater, Intimscenen
Frøken Julie
Av August Strindberg
Oversatt av Jens Bjørneboe
Regi: Yngve Sundvor
Scenografi: Arne Nøst
Med Nina Ellen Ødegård, Svein Harry Schøttker Hauge, Ragnhild Arnestad Mønnes, Marko Kanić, Vegar Hoel