Siste kritikker:

Plakaten til "Et dukkehjem"

Plakaten til "Et dukkehjem"

Jo Strømgrens "Dukkehjem"

IdaLou Larsen

Oppdatert tirsdag, den 12. desember, 2006.

Henrik Ibsen forsvinner, og Jo Strømgren overtar når Haugesund Teater spiller Et dukkehjem. Og det er litt problematisk.

Flere av våre regissører har brukt Ibsenåret til nye og annerledes oppsetninger av klassiske stykker som Villanden, Fruen fra havet, Gjengangere og Når vi døde vågner    
 Noen ganger lykkes de, andre ikke. Faren er at de iblant ser ut til å glemme Ibsen, og prioritere egne kunstneriske ambisjoner som ville komme bedre til sin rett i mer selvstendige produksjoner.  
  I Haugesund har Jo Strømgren valgt å la  Et dukkehjem utspille seg i helt moderne omgivelser.Haugesunds Intimscene er blitt til et moderne, elegant hjem med to trendy hvite sofabenker, en rekke identisk like hvite vaser på hyller som går rundt hele rommet mens et uendelig antall lamper i lette hvite papirskjermer henger ned fra taket. Til venstre på scenen, et gedigent svart flygel.
  Mens publikum benker seg, ligger Nora (Hanne Gjerstad Henrichsen) på gulvet med ryggen til oss. Hun pakker opp elegante vinglass med stett som hun etter hvert flytter over til hyllen over.
  Brått kommer en lys ung mann (Bjørn André Widvey) inn. Han setter seg ved flygelet og til eget kunstferdig akkompagnement synger han Jacques Brels på uklanderlig fransk.
  Nora går bort til pianoet, og synger med. Sangduetten utvikler seg til noe for mitt gammelmodige blikk fortoner seg som et flørtende og erotisk ladet opptrinn, og jeg tenker - akkurat, slik er det Nora og Helmer koser seg nå like før jul.
  Men like raskt som han kom, forsvinner den lyse unge mannen opp trappen til venstre, og inn kommer en mørk ung mann (Håkon Karoliussen), pinlig korrekt antrukket i mørk dress. Helmer naturligvis. At jeg kunne ta så feil!
  I stykkets første scener har jo Strømgren gjort store forandringer på Ibsens replikker. Vi befinner oss så absolutt i vår tid. Helmer har tatt med seg en flaske rødvin hjem, og selv om Nora skryter av hans riktige valg  når hun smaker på den, skjønner vi litt senere at Helmer er fullstendig ukyndig hva de finere vinsorter angår. I våre dager absolutt en svakhet.
 Det unge ekteparet har ingen barn, og Noras lettsindige omgang med penger gir seg her utslag i en forkjærlighet for designmøbler.
  Så langt er jeg avventende. Det er ikke mye som minner om Ibsens tekst her, men det spiller i og for seg ingen rolle, hvis Strømgren, ved å ta utgangspunkt i selve problemstillingen i et Dukkehjem, lager en god, aktuell og interessant forestilling.
  Dessverre klarer ikke Strømgren å opprettholde sin aktualisering særlig lenge. Allerede i samtalen med Kristine Linde begynner historien å miste sannsynlighet.
  Ibsen lar riktignok Nora fortelle fru Linde at Torvald Helmer ble «døddsyk» fordi han ikke tålte å arbeide «både tidlig og sent» slik han måtte for å klare å forsørge en familie. Men ettersom legene mente at et år i Italia var det eneste som kunne redde ham, har det alltid vært opplagt at det var tuberkulose som truet Helmer.
  I Jo Strømgrens versjon møter Helmer veggen, og lider rett og slett av moderne utbrenthet. Greit nok, men ett år i Italia har aldri vært noen patentkur mot utbrenthet, og i vårt moderne velferdssamfunn finnes dessuten en offentlig helsetjeneste, sykepenger og trygdekasse. Det er fastlegen hans, og ikke Nora, som ville sørget for å skaffe Torvald den rette behandlingen, og i tilfelle helsevesenet hadde sviktet, ville det blitt et meget viktig tema i samtalen mellom de to venninnene.
  Også doktor Ranks sykehistorie blir her svært problematisk.  Farens champagne, gåselever og trøfler er fremdeles årsaken til at den tilsynelatende så spreke og friske unge mannen nå er i ferd med å dø. Igjen totalt usannsynlig - i 2005!
  Jo Strømgren har i stykkets åpningsscener meget bevisst og målrettet valgt å understreke at hans Dukkehjem utspiller seg i dag, ikke i en eller annen tidsløs periode slik for eksempel Øystein Osmo Eriksens Gjengangere gjorde det i Tromsø.
  Når Strømgren vektlegger dette så sterkt som han gjør, har jeg vanskelig for å forstå hvorfor han videre i stykket velger å beholde hovedinnholdet i Ibsens tekst. En skarp og bevisst scenekunstner som ham må naturligvis ha sett at denne pieteten faktisk motarbeider Ibsens hensikter i og med at det får hele dramaet til å falle sammen som et korthus .
   Blant annet fordi Ibsen var en så observant og nitid skildrer av det samfunnet han selv levde i, er Et dukehjem, i likhet med de fleste av hans samtidsstykker, svært vanskelig å flytte frem til vår tid. En stund tenkte jeg at Strømgren hadde oppdaget dette faktum underveis, men at han på dette tidspunktet var kommet så langt i prosessen at han ikke lenger kunne snu.
 Ved nærmere ettertanke tror jeg likevel ikke det er slik det henger sammen. Antakelig vil Strømgren mene at mine innvendinger er hans prosjekt totalt irrelevante, og fremholde at det han har villet gjøre, er å formidle Ibsens tekst både befridd for all den utvendige tidskoloritt som kan gjøre den fjern og fremmed for moderne tilskuere, og framført i en sterkt fysisk og teatralsk ekspressiv spillestil som bevisst tar avstand fra institusjonsteatrets psykologiske realisme.
   Ingen tvil om at han gjennomfører dette prosjektet med glans, og da jeg så oppsetningen, lot det også til at publikum ble betatt. Problemet er bare at resultatet har svært lite med selve den dramatiske konflikten i Et dukkehjem å gjøre, og Et dukkehjem er tross alt selve påskuddet for det hele.
 Som Nora er Hanne Gjerstad Henrichsen ekspressiv til tusen, så ekspressiv at det flere ganger vipper over i hysterisk overspill. Strømgren ser Nora som en selvopptatt, naiv, totalt umoden og svært overspent tenåringsjente, og det er for så vidt greit. Dessverre fører Strømgrens vektlegging av det fysisk ekspressive, nærmest overspente spillet  til at troverdigheten glipper i den store overgangen, i forvandlingen som skjer med Nora, når hun brått hun ser både seg selv og sitt ekteskap med Helmer så klart at hun ikke har noe annet valg enn å gå. Og da er det lite igjen av Noras Dukkehjem."
  Slik Jo Strømgren ser det øvrige persongalleriet er  Håkon Karoliussen en for så vidt sympatisk, men litt upersonlig Helmer mens Elsa Aanensen er litt for sexy og selvsikker som fru Linde. Bjørn André Widweys doktor Rank er er voldsom, tenperamentsfull og teatralsk - både når han sultent kaster seg over Nora på stuegulvet og kysser henne lidenskapelig, og når han avlegger ekteparet sitt siste besøk: Uten ett ord stormer han inn i stuen, dundrer løs Ne me quittes pas på pianoet, og forlater åstedet.
  Stian Olderkjær er et nytt og positivt bekjentskap. Hans Krogstad er en gjennomtenkt og nyansert skikkelse. Men jeg tror Strømgren er på villspor når han lar Krogstad komme med en litt gammeldags sofapute i julegave til Nora - her fikk jeg en slags fornemmelse av at tante Julles hatt spøkte i bakgrunnen. Uheldig er også hans sammenbrudd med etterfølgende gråteanfall. Men det er ikke Stian Olderkjærs skyld.

Haugesund Teater, Intimscenen
Et dukkehjem
Manusbearbeidelse, regi og scenografi: Jo Strømgren
I rollene: Hanne Gjerstad Henrichsen, Håkon Karoliussen
Bjørn André Widvey, Elsa Aanensen, Stian Olderkjær