Siste artikler:

Agnete Haaland, leder i Norsk skuespillerforbund

Agnete Haaland, leder i Norsk skuespillerforbund

Khalid Salimi, leder for Stiftensen Horisont

Khalid Salimi, leder for Stiftensen Horisont

Magnar Lund Bergo, stortingsrepresentant

Magnar Lund Bergo, stortingsrepresentant

Foto Scanpix

Monica Larsson, leder for Norsk Rockeforbund

Monica Larsson, leder for Norsk Rockeforbund

Foto Arvid Schancke-Knutsen:

Thorvald Steen, forfatter og samfunnsdebattant

Thorvald Steen, forfatter og samfunnsdebattant

En populær kulturminister

IdaLou Larsen

Oppdatert onsdag, den 8. november, 2006.

I anledning Trond Giskes 40-årsdag arrangerte Kulturdepartementet et kulturpolitisk seminar med den noe ledende tittel: "Ett år med rødgrønn regjering: har vi fått en ny kulturpolitikk?"

Representanter for de fleste av norsk kulturlivs organisasjoner var møtt forventningsfulle og interesserte fram. Det er ikke hverdagskost at landets kulturminister inviterer til en drøftelse av egen kulturpolitikk. Men naturligvis - med et «historisk løft for kulturen» på nærmere en halv milliard følte sikkert ministeren seg på den sikre siden.   

Med utgangspunkt i To knurrende løver av Hans Fredrik Dahl og Tore Helseth, tok førsteamanuensis og kunstsosiolog Dag Solhjell tilhørerne med på et elegant og velformulert streiftog gjennom norsk kulturpolitikks historie, før turen gikk til Thorvald Steen, som et halvt års tid før valget, gikk aktivt inn for et regjeringsskifte nettopp fordi han ønsket en sterkere satsing på kunst og kultur.
Mangelfull ideologisk forankring?
I det store og hele var Thorvald Steen fornøyd med Trond Giskes oppfølging av Kulturløftet. Han syntes det var positivt med en kvantitativ økning av kulturbudsjettet, men savnet en tydeligere ideologisk, kulturpolitisk forankring av Trond Giskes mange ulike prioriteringer.
  - Jeg synes regjeringen er litt pinglete når det gjelder å signalisere kulturpolitisk ståsted, sa han blant annet, og la til at han nok savnet et tydeligere ideologisk standpunkt hos minister og regjering.
  I debatten som fulgte var det flere som pussig nok misforsto Steen på dette punktet, og tolket ham dit hen at han oppfordret kulturministeren til å sette til side «armlengdes-avstand»prinsippet, og gå inn for å detaljstyre bevilgninger og kulturuttrykk.

Trond Giske begeistrer
Det gjorde SVs tidligere kulturpolitiske talsmann, Magnar Lund Bergo, som i sin tid tok initiativet til Kulturløftet sammen med Trond Giske og Sps Eli Sollied Øveraas, og det gjorde  Skuespillerforbundets leder, Agnete Haaland. Hun så til og med likhetspunkter mellom en tydelig ideologi og Kinas overvåkings- og sensurinstanser som hun selv nettopp hadde opplevd i forbindelse med oppsetningen av Et dukkehjem.
  Nationens tidligere kulturredaktør, nå VG-journalist, Vidar Kvalshaug, hadde ansvaret for å lede debatten, og han mente at panelet som Kulturdepartementet hadde satt sammen, nærmest var en «heia-gjeng» for kulturministeren.
  Og både Agnete Håland og Monica Larsson, leder for Rockeforbundet, var jublende glade for at Trond Giske har tilgodesett dem med penger i kulturbudsjettet for 2007.
 Ettersom Stortinget i går vedtok at Trond Giskes forslag om at 2008 som «markeringsår for kulturelt mangfold», hadde heller ikke Khalid Salimi, leder for Horisont-stiftelsen, særlige innsigelser til dagens kulturpolitikk.
Ganske enestående
Det er for øvrig umulig å si seg uenig i at en påplussing på nærmere en halv milliard til kulturformål er ganske enestående.
  Da Trond Giske i høst fremla årets kulturbudsjett, kunne han ikke dy seg for å rette et spark mot Valgerd Svarstad Hauglands innsats: «Mens vårt kulturbudsjett er på god vei mot å utgjøre en prosent av nasjonalbudsjettet, var min forgjengers budsjett på god vei ned mot null», slo han fast, og pussig nok ser det ut til at dette misvisende og svært lite presise utsagnet nå er blitt en etablert sannhet.
Svarstad Hauglands budsjetter
Flere av Giskes gratulanter takket ham for eksempel for å ha reddet norsk kunst- og kulturliv fra den sikre sultedød.
  Sannheten er at både Valgerd Svarstad Hauglands budsjetter for 2004 og 2005 faktisk viste til en pen økning, en økning som rettferdiggjorde Valgerd Svarstad Hauglands påstander om at hun i 2014 ville ha klart å holde tritt med «kulturkameratenes».
  Dessverre var hennes 2006-budsjett svakt og defensivt. I valgåret 2005 klarte hun tydeligvis ikke å få gjennomslag hos finansminister Per Kristian Foss, og dermed har Trond Giske med brask og bram kunnet utrope seg til kulturlivets frelser.
  En politisk journalist burde undersøke årsakene til at Bondevik II-regjeringen valgte å nedprioritere kulturen så kraftig like før et stortingsvalg som de må ha visst kunne føre til et regjeringsskifte.
En dyktig pragmatiker
Thorvald Steen har helt rett i at det er flott med en kulturminister som er en uhyre dyktig pragmatisk politiker. Men det hadde også  vært flott om han markerte en tydelig kulturpolitisk profil.
  Hvordan stiller han seg for eksempel til en styrking av det profesjonelle kunst-tilbudet til barn gjennom Skolesekken? For samtidig som Kulturløftet lover mer til musikk, dans, scenekunst og film, legges det stor vekt på «økt satsing på det frivillige arbeidet», og Trond Giske har tidligere vært med på å la fylkeskommuner og kommuner styre 80 prosent av midlene til Skolesekken.
Kulturrådets framtid
«Armlengde-avstand»-prinsippet har alltid vært nedfelt i norsk kulturpolitikk. I dag er virksomheten til Norsk kulturråd nettopp tuftet på armlengdes-avstand prinsippet.
  Men det er uklart hvordan Trond Giske ser for seg Kulturrådets fremtid: Han har uttalt offentlig at han ønsker å styrke nettopp den selvstendige, kunstnerstyrte delen av Rådets virksomhet.
  Samtidig går han i 2007-budsjettet inn for å sløyfe ordninger som nettopp er uttrykk for dette «armlengdes-avstand»-prinsippet: 8 millioner til ekstraordinære tiltak ved kulturhistoriske museer, 2,4 millioner til innkjøp av samtidskunst, og 6,2 millioner til lokale konsertinitiativ.
  Trond Giske varsler videre «en prinsipiell vurdering av funksjonsdelingen mellom Norsk kulturfond og andre fagområder under kulturbudsjettet». Han mener det er like viktig med «armlengdes»-avstand som med «desentralisering» og «spredning av beslutninger og kunstfaglig skjønnsutøvelse», uten å se at disse prinsippene lett kan komme i konflikt med hverandre, ikke minst når vi nå står foran en revolusjonerende regionalisering.
  Det synes klart at i neste års budsjett vil ikke Trond Giske kunne nøye seg med å øke bevilgninger til de fleste gode formål. Han vil bli nødt til å innta prinsipielle standpunkter, og uansett hva han velger, vil noen av disse standpunktene måtte bli upopulære.