[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

01 Kristian Fr. Figenschow jr. blir stående for meg som selveste pastor Manders

01 Kristian Fr. Figenschow jr. blir stående for meg som selveste pastor Manders

Foto Ola Røe

02 Guri Johnson er en ny og interessant fru Alving

02 Guri Johnson er en ny og interessant fru Alving

Foto Ol Røe

03 Bjørn-Jørn Fuller Gee, en sykelig og overspent Osvald.

03 Bjørn-Jørn Fuller Gee, en sykelig og overspent Osvald.

Foto Ola Røe

04 Ketil Høegh, en slesk og manipulerende snekker Engstrand

04 Ketil Høegh, en slesk og manipulerende snekker Engstrand

Foto Ola Røe

05 Regine (Maria Bock) sammen med Osvald (Bjørn-Jørn Fuller-Gee)

05 Regine (Maria Bock) sammen med Osvald (Bjørn-Jørn Fuller-Gee)

Foto Ola Røe

06 Fru Alving (Guri Johnson) og pastor Manders (Kristian Fr. Figenschow jr.)

06 Fru Alving (Guri Johnson) og pastor Manders (Kristian Fr. Figenschow jr.)

Foto Ola Røe

Ibsentro og nyskapende «Gjengangere»

IdaLou Larsen

Oppdatert fredag, den 1. juni, 2007.

Tromsø: Øyvind Osmo Eriksens spennende og overbevisende tolkning av Ibsens Gjengangere er ferdigspilt i Tromsø. Men til våren skal den ut på turné, og alle teater- og Ibseninteresserte kan glede seg.

Som sin diplomoppgave i regi satte Øyvind Osmo Eriksen på Nationaltheatret opp Strindbergs Kreditorer, en forestilling som ble meget godt mottatt både av publikum og av kritikere. I fjor ble jeg svært betatt av hans Mio min Mio på Hålogaland Teater, og jeg så derfor forventningsfullt fram til hans tolkning av Ibsens Gjengangere på samme teater. Jeg ble ikke skuffet, til tross for et par skjønnhetsfeil er den blitt en medrivende, kraftfull oppsetning i høyt oppdrevet tempo.
   Scenografien, det første som møter oss når vi inntar våre plasser på Scene Øst, er overraskende lite ibsensk: Det klassiske høyborgerlige interiøret er borte, og scenen er nærmest naken, et par stoler, et lite salongbord til venstre på scenen, og for øvrig tre rader med lette hvite forheng som i løpet av forestillingen stadig trekkes til og fra, og gir scenebildet en spennende dybde samtidig som de blir et symbol på den manglende åpenhet som kjennetegner det alvingske hjemmet.
  Åpningsbildet er sterkt: Uventet og brått ser vi stykkets fem personer. De står oppstilt ved siden av hverandre og stirrer rett fram for seg som uhyggelige gjenferd. Men det er bare et glimt, så er de borte. På den tomme scenen kommer Regine (Maria Bock) til syne. Hun danser over scenen, trekker fra ett av forhengene, og fortsetter innover mens hun i lyset mer ser ut som en skygge enn som en ung kvinne av kjøtt og blod.  Inn fra høyre kommer en mannsskygge, det er snekker Engstrand. Han beveger seg med like stiliserte skritt helt til han brått setter klumpfoten ned med et brak.
   Stykket er i gang, og fra nå av er det Ibsens tekst som rår grunnen. Øyvind Osmo Eriksens grep om åpningsscenen mellom Regine og snekkeren preges av en litt vel tydelig avsløring av følelsene som personene uttrykker gjennom sine replikker. Vel skildrer Ibsen forholdet mellom Regine og snekker Engstrand som konfliktfylt, og heller ikke hos Ibsen legger Regine det minste skjul på sin forakt for, nesten sitt hat til, mannen moren giftet seg med. Men her lar Osmo Eriksens Regine gi et vel kraftig fysisk uttrykk for sin motvilje, og vi nærmer oss buskisen både når snekker Engstrand åpent demonstrerer hva slags underholdning som skal tilbys i hans sjømannshjem, og når Regine knabber pengerullen ut av hendene på Engstrand, og han desperat jager henne rundt i rommet. Det skurrer litt.
  Men det er heldigvis bare i åpningsscenen at Osmo Eriksen faller for fristelsen til å overtydeliggjøre replikkene, selv om han er faretruende nær den i Regines forsøk på å innynde seg hos pastor Manders Ibsen lar også Regine være så pågående at pastoren blir pinlig berørt, og i denne tidløse, men i hovedsak moderne oppsetningen er det riktig at Regines kroppsspråk er tydeligere. Men det er å gå litt for langt å la henne komme med åpenlyst seksuelle tilnærmelser, for ikke å snakke om den outrerte rumpevrikkingen i det pastoren kommer inn i rommet..
 I denne scenen er det imidlertid pastor Manders (Kristian Fr. Figenschow) som blir hovedpersonen. Fremstillingen av pastor Manders er en strålende prestasjon fra første til siste øyeblikk. Slik Kristian Fr. Figenschow tolker ham, er pastoren en ganske enfoldig og innskrenket person. Han er fullstendig ute av stand til å forstille seg, han kan ikke skjule sine reaksjoner på noe av det han opplever, og hans vekslende ansiktsuttrykk kan leses som en åpen bok.
  Slik han skal, er han også skråsikker på at han selv alltid har rett, og hans gledestrålende reaksjon når Engstrand overbeviser ham om sin «uskyld», er nesten rørende. Likeledes hans skuffelse når fru Alving gang på gang nekter å godta det han selv mener er åpenlyse kjensgjerninger. I og for seg ikke noen overraskende eller ny tolkning av pastoren: Men så suverent dyktig gjennomført at for meg vil Kristian Fr. Figenschows bli stående som selve legemliggjørelsen av pastor Manders.
 Hans motspiller er Guri Johnson. Kledd i en elegant vart buksedrakt, er hun en aktiv, handlekraftig og sterk kvinne. Det nye ved denne fru Alving er at hun er voldsomt følelsesmessig engasjert, hun er fysisk utagerende,  temperamentsfull, så temperamentsfull at hennes voldsomme reaksjoner iblant nærmer seg hysteriet. Langt på vei er dette en overbevisende tolkning. Det er høyst forståelig at dagens dramatiske begivenheter frigjør all den aggresjonen og alle de følelsene Helene Alving hittil har undertrykt: I løpet av få timer har hun måttet tåle pastor Manders skinnhellige bebreidelser, hun har opplevd Osvald og Regine som fortidens gjengangere, ikke bare pastoren, men også Osvald har anklaget henne for å ha vært en dårlig mor, og til slutt har Osvald, det eneste hun har i verden, betrodd henne at han er livstruende syk. Når den forferdelige dagen kulminerer med at barnehjemmet går opp i flammer, blir hun et øyeblikk nesten lettet -  denne materielle katastrofen blir nærmest uvesentlig i forhold til alle de følelsesmessige sjokkene hun er blitt utsatt for.
 Guri Johnsons fru Alving kan med andre ord fullt ut forsvares, den representerer faktisk noe nytt og spennende. Den er imidlertid også en ytterst vanskelig balansegang, og et par ganger blir Helene Alvings fysisk utbrudd så voldsomme at de fortoner seg som utvendige, slik at tolkningen står i fare for å miste troverdighet. Men det  skjer sjelden, og i det store og hele er  også Guri Johnsons fru Alving en Ibsenskikkelse jeg sent vil glemme.
  Jørn-Bjørn Fuller-Gee er en utmerket Osvald som tydeligvis slekter vel så mye på sin far som på sin mor, noe fru Alving nok må ta sin del av ansvaret for, ettersom hun i sine brev har presnetert sønnen med et idealbilde av faren. Helt fra starten av er denne Osvald overspent, mistenksom, og preget av sykdommen, men også innsiktsfull og rammende, for eksempel i sin beske kritikk av det gledeløse protestantiske samfunnet.
   Ketil Høegh er en slesk og hul snekker Engstrand, som virtuost spiller på pastorens godtroenhet og velvilje, og Maria Bock skaper en god og nyansert Regine-tolkning.
  Stykket slutter som det begynner - med de fem gjenferdene som stirrer stivt på oss. Det er sterkt og virkningsfullt, men når.Øyvind Osmo Eriksen videre lar fru Alving springe over scenen med en stor gul ballong (Osvalds sol) forekommer det meg som en overtydeliggjøring.
   Men dette er også det eneste unødige regipåfunnet Osmo Eriksen tillater seg. Det imponerende ved hans nytolkning er nettopp at den bare bygger på en intelligent og årvåken lesning av teksten. Ragnar Olsens «oversettelse» av teksten til nordnorsk har vært til god hjelp hva selve formidlingen av Osmo Eriksens nytolkning angår. Den uvante språkdrakten gir de kjente replikkene en uvant kraft, de framstår som friske og nye, så uvante at jeg flere ganger grep meg i å tenke at «nei, her har Ragnar Olsen diktet, dette kan da ikke Ibsen ha skrevet». Men en sjekk mot originalteksten viser at oversettelsen faktisk er uhyre tro mot originalen.
   Denne Gjengangere» er en flott seier både for Hålogaland Teaters dyktige ensemble, og for en ung og spennende regissør.

Hålogaland Teater, Scene Øst
Gjengangere
Av Henrik Ibsen
Oversatt til nordnorsk av Ragnar Olsen
Regi: Øyvind Osmo Eriksen
Scenografi: Nora Furuholmen
I rollene: Guri Johnson, Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Kristian Fr. Figenschow jr., Ketil Høegh, Maria Bock