[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

02Karin S. Woldseth, Frp,kulturkomiteen

02Karin S. Woldseth, Frp,kulturkomiteen

Foto Scanpix/Stortinget

03Ulf Erik Knudsen, Frp, kulturkomiteen

03Ulf Erik Knudsen, Frp, kulturkomiteen

Foto Scanpix/Stortinget

04Tove Karoline Knutsen, Ap, kulturkomiteen

04Tove Karoline Knutsen, Ap, kulturkomiteen

Foto Scanpix/Stortinget

05Erling Sande, Sp, kulturkomiteen

05Erling Sande, Sp, kulturkomiteen

Foto Scanpix/Stortinget

06May Hansen, SV, kulturkomiteen

06May Hansen, SV, kulturkomiteen

Foto Scanpix/Stortinget

07May-Helen Molvær Grimstad,KrF,leder kulturkomiteen

07May-Helen Molvær Grimstad,KrF,leder kulturkomiteen

Foto Scanpix/Stortinget

08Olemic Thommessen, Høyre, kulturkomiteen

08Olemic Thommessen, Høyre, kulturkomiteen

Foto Scanpix/Stortinget

09Trine Skei Grande, Venstre,i kulturkomiteen

09Trine Skei Grande, Venstre,i kulturkomiteen

Foto Scanpix/Stortinget

Kulturkanon ble nedstemt

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 27. november, 2006.

Frps forslag om en norsk kulturkanon ble nedstemt i kulturkomoteen. De eneste som stemte for var forslagsstillerne.

I februar i år lanserte Karin S Woldseth og Ulf Erik Knudsen, Frps representanter i kulturkomiteen, forslaget om at Norge, akkurat som Danmark, skulle få sin  kulturkanon.
Danmarks kulturkanon
Den var den danske kulturministeren, Brian Mikkelsen, som i desember 2004 ønsket at «en række repræsentanter for de forskellige kunstområder (skulle) udarbejde en liste over værker, som  de anser for uomgængelige og umistelige i den danske kulturarv».
  Syv fagkomiteer fikk i oppdrag å utpeke 12 verk innen «Arkitektur, Billedkunst, Design og Kunsthåndværk, Film, Litteratur, Musik og Scenekunst» Men kanonutvalget for musikk valgte å peke ut «12 værker inden for partiturmusikken og 12 værker inden for populærmusikken», så resultatet ble en kanon på 96 «uomgængelige og umistelige» verk.
 Den nasjonale kulturkanonen ble både kontroversiell og omstridt, men 24. januar i år ble den lagt fram, og den har nå fått sin egen nettside på Kulturministeriets hjemmeside. Er du interessert i hvilke verk ekspertene har funnet «uomgængelige og umistelige» for det danske folk, er det bare å slå opp på Den danske kulturkanon.
  Brian Mikkelsen mente at kanonen vil være «en rejse op gennem Danmarkshistorien. Det vil være et studie af vores udvikling som værdi- og kulturfællesskab. Som borgere i Danmark er vi jo ikke kun fritsvævende atomer uden for tid og sted. Vi hører til i en særlig tradition, tid og kultur. Og en national kulturkanon kan være med til at gøre os klogere på os selv og på den nation, som vi er en del af».
  Nå forbereder også Nederland sin kulturkanon, og Frp foreslo altså at Norge skulle følge etter.
Frps kulturkanon
I sitt Dokument 8-forslag skriver påpeker Karin S. Woldseth og Ulf Erik Knudsen at «for tiden er norsk kultur under press. Norsk kultur har heldigvis en sterk base, men den må vedlikeholdes og holdes levende. Kulturarven er for viktig til å gå i glemmeboken.
 En kulturkanon er et utvalg verker som er ansett for å være de beste gjennom tidene. Altså en liste over de viktigste verk. (...)  I en kanon finner man, med andre ord, det viktigste og mest representative innenfor et gitt område. En norsk kulturkanon skal være en innføring i og en sammenstilling av det viktigste ved vår felles kulturarv. Dermed blir kulturkanonen også et viktig fundament for den videre kulturelle utvikling i Norge.»
Journalistikk og mat
Woldseth og Knudsen la stor vekt på at ikke bare fagfolk, men også «engasjerte legfolk» skulle delta i utvelgelsesarbeidet, slik at det ble «et bredt, sterkt og folkelig engasjement i utvelgelsen av verk. På den måten sikrer man en bred og folkelig forståelse for og forankring av kanonen. Å basere seg utelukkende på fagjuryer vil være å distansere prosjektet fra folket og føre til en ovenfra-og-ned-utforming. I motsetning til i Danmark, bør juryene i Norge ikke jobbe bak lukkede dører.»
   Frp-representantene ønsket også at den norske kanonen skulle ta for seg flere områder enn man hadde gjort i Danmark: «foto og journalistikk, inklusive samfunnsdebatt» og «matkultur» skulle komme i tillegg til de sju klassiske kunstartene.
Statlig styring
Woldseth og Knudsen hadde ganske klare tanker om hva den norske kulturkanonen skulle brukes til. På dette punktet var de faktisk mer normerende enn Brian Mikkelsen: «Den ferdige kanonen kan og bør danne utgangspunkt for formidling av norsk kulturarv, både mot allmennheten og for eksempel i skolen. Pensumlister bør ta høyde for kanonen, i den grad de aktuelle verk ikke allerede i dag er pensum. Spesielle tiltak for bevaring og formidling av de aktuelle verk bør vurderes. Eksempelvis kan det lages vandreutstillinger og TV-program. Utstillinger, jubileer og bevaring av verkene i kanonen bør prioriteres. Det kan stilles særskilte krav til NRK, som allmennkringkaster, til formidling av verkene i kanonen. (mine uthevinger)»
  Her legger Woldseth og Knudsen opp til en ganske klar statlig styring av norsk kultur, en tendens Kulturdepartementet tok klart avstand fra: «Etter departementets vurdering vil krav om at kulturinstitusjoner og allmennkringkasting skal prioritere de kanoniserte verkene i sin formidling, ikke bare virke ensrettende, det vil også bryte med armlengdes avstands-prinsippet. For å sikre kulturfeltets autonomi i forhold til politiske maktstrukturer er det i Norge, som i de fleste andre demokratiske land, tradisjoner for at det skal være en armlengdes avstand mellom politikk og de kulturinstitusjonene som mottar offentlig støtter.»
En samstemt komité
Forrige torsdag avla kulturkomiteen sin innstilling til forslaget. Alle partiene var enige om kulturarvens betydning, og var også opptatt av å ta vare på, og verne om, norsk kultur. Men med unntak av Frps representanter, mente de en kulturkanon langt fra var den beste måten å gjøre dette på.
  De fryktet at en kulturkanon skulle motvirke mangfold, og advarte mot «å skape kunstige skiller mellom såkalt norsk kultur og annen kultur. Det er et mål med et mangfoldig kulturliv, med mange kulturuttrykk, som gjenspeiler alle deler av vårt samfunn og våre innbyggere. Kulturpolitikken må ikke virke ekskluderende eller begrensende på det kulturelle mangfoldet i Norge»
  Samtlige partier var enige med Kulturdepartementet i at en kanon ville bryte med det hevdvunne «armlengdes-avstand>prinsippet.
   «Et krav til f.eks. kulturinstitusjoner, skoler eller allmennkringkastere om å prioritere kanoniserte verker, vil virke ensrettende og vil ikke være forenlig med hensynet til "armlengdes avstand".»
  Men Frps representanter sto på sitt, og understreket at det nettopp er Frp som er opptatt av armlengdes-avstandprinsippet:
  «Derimot er det brudd på prinsippet at dagens flertallsregjering selektivt plukker ut sine favorittformål innen kultursektoren og fordeler midler nettopp til disse. Det kan neppe betegnes som "armlengdes avstand"
  De minnet om at det «selvsagt» ikke var meningen at politikere skulle «bestemme hvilke verk som skal være med i en slik kanon. I forslaget ligger det som et bærende prinsipp nettopp at utvelgelsen skjer på en bred og folkelig måte. Det er pussig at flertallet ikke har fått med seg dette. Kanskje flertallet ikke er interessert i forslaget av andre årsaker enn forslagets innhold?», skriver Frps representanter i komité-innstillingen.
  Frp vant imidlertid ikke fram med sine argumenter. Konklusjonen var klar. Samtlige partier - bortsett fra Fremskrittspartiet - var enige om å avvise forslaget om en norsk kulturkanon. En konklusjon det er all grunn til å glede seg over.