[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

Det skjendige drapet i Skippergata

Det skjendige drapet i Skippergata

Foto Chris Lightfott

Franzisca Aarflot

Franzisca Aarflot

Foto Jorge Goncalves

Viktig, prinsipiell problemstilling

IdaLou Larsen

Oppdatert fredag, den 24. november, 2006.

- Teatret må kunne ha muligheten til å ta opp aktuelle problemstillinger fra nye vinkler, selv om noen skulle bli såret, mener teatersjef Franzisca Aarflot.  

Onsdag ble det kjent at slektningene til avdøde Rigmor Johnsen ikke opprettholdt sitt krav om at Finn Iunkers Det skjendige drapet i Skippergata skulle tas av plakaten.
Dette er saken
En uke tidligere, onsdag 15. november, hadde Det Åpne Teater urpremiere på Franzisca Aarflots oppsetning av stykket. Det hadde lenge vært kjent at Finn Iunker nye stykke handlet om den stadig aktuelle Torgersen-saken - Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker skal før jul ha avgjort om saken skal opp igjen for retten - og forestillingen hadde fått en god del forhåndsomtale, blant annet hadde den vært hovedoppslag i VGs mandags-teatersider for et par uker siden.
 Premierene på Det Åpne Teater går vanligvis forholdsvis upåaktet hen. Men denne gangen var det annerledes. Fotografer som håpet at Fredrik Fasting Torgersen selv skulle stille opp, sto og ventet utenfor inngangen, og alle de store avisene hadde sendt anmeldere. NRK tok opp forestillingen på video, hadde et stort oppslag om den i sin ettermiddagssending torsdag den 16., og planla å følge opp på sine fjernsynsnyheter om kvelden. Det gjorde de også, men på en litt annen måte enn opprinnelig planlagt.
 For om ettermidagen den torsdagen fikk teatret beskjed om at flere av søsknene til avdøde Rigmor Johnsen hadde henvendt seg til Namsretten for å få stanset forestillingen. De reagerte meget sterkt på at teatret ikke på forhånd hadde underrettet dem om oppsetningen, men gjorde det også klart at dette ikke ville fått dem til å godta produksjonen. «Vi ville ha nektet 100 prosent. Vi har fått nok gjennom årene», har Rigmor Johnsens bror, Kjell Granly, uttalt til Dagbladet.
 Namsretten stanset ikke oppsetningen med øyeblikkelig virkning, slik loven gir anledning til. Dommeren berammet i stedet en muntlig  forhandling om saken til i dag, fredag 24. november, og Det Åpne Teater valgte å la denne ukens forestillinger gå som planlagt.
 Men onsdag 22. november bestemte Rigmor Johnsens slektninger seg for å trekke tilbake kravet om å stanse forestillingen. Til dagbladet.no forklarte Kjell Granly at familien rett og slett ikke har råd til å opprettholde begjææringen. «Saken har vært et hardkjør for oss, men de fleste av oss er pensjonister og har ikke økonomi til å la dette skure og gå. Hvis vi hadde fått stoppet teaterstykket ville vi blitt truet med erstatningskrav på 500 000 og saksomkostninger. Det har vi ikke råd til», slår han fast.
  Han sier også at han heller ikke utelukker «at familien vil fortsette å rettsforfølge saken senere>.
Ville ikke såre
- For å ta dette siste først, teatersjef Franzisca Aarflot. Har dere virkelig sagt at dere ville kreve en halv million av Rigmor Johnsens søsken dersom stykket ble stanset?
  - Det har vi overhodet ikke. Det er rett og slett usant at vi har truet med erstatningssøkmål, og vår advokat skal svare på påstanden. Det som er sant er at vi ville blitt påført et ganske stort tap om stykket var blitt stoppet, og vi ville ha måttet stenge teatret en tid. I en slik situasjon  må vi som alle andre  benytte den rett loven gir oss til å kreve  sikkerhet for  erstatning for påført tap , dersom det ved en etterfølgende domstolsbehandling skulle vise seg at stans av teaterstykket ikke var rettmessig . Men derfra til å si at vi har truet med søksmål er drøyt. Familiens advokat har muligens ikke orientert sine klienter om hva det   innebærer  å begjære midlertidig forføyning, altså stans av teaterstykket hos Byfogden, og at man må påregne rettslig prøving av spørsmålet i bakkant.  
- Nå har dere altså «vunnet» saken. Dere blir ikke nødt til å stoppe Det skjendige drapet i Skippergata. Men dere er enige i at dere burde varslet familien på forhånd?
- Ja,  vi hadde faktisk snakket om det, og blitt enige om at vi ville forsøke å spore opp familien. Jeg har allerede beklaget at det ikke ble gjort. Når det er sagt, har jo familien gjort det klart at de ikke under noen omstendigheter ville sagt ja til forestillingen, og vi ville uansett ha kjempet for å spille den. Så resultatet var kanskje blitt det samme.
   - Egentlig er det paradoksalt at Rigmor Johnsens familie reagerer mot det første forsøket som er gjort på å framstille henne, og ikke Torgersen, som det største offer i saken?
 - Det er derfor vi ble så overrasket da familien reagerte. Vi ville overhodet ikke såre noen, men nettopp fordi stykket er slik det er, og behandler Rigmor Johnsen slik det gjør, vurderte vi det heller aldri dithen at det ville kunne såre. Dessuten er Torgersen-saken stadig i offentlighetens søkelys. Og oppsetningen vår fikk så stor forhåndsdekning at jeg i ettertid må undre meg over at familien først fikk vite om den etter at den hadde hatt premiere.
Ytringsfriheten
Franzisca Aarflot sier hun opplever medienes dekning av saken som svært ensrettet.
  - Slik jeg ser det, har mediene tidvis fremstilt Rigmor Johnsens familie som ofre for en kynisk overgriper, i dette tilfelle teatret. Mediene har rettet all sin oppmerksomhet på den følelsesmessige siden av saken, og har i sin dekning gått mye lenger enn vi har gjort med vår oppsetning. På fjernsynet viste for eksempel Kulturnytt et fotografi av Rigmor Johnsen. Det var en strek vi helt bevisst ikke gikk over.
  - Nå velger jo mediene i de fleste saker å vektlegge «human touch»-perspektivet....
 - Jeg hadde altså håpet at pressen i denne saken også ville vektlagt ytringsfriheten, og kanskje at flere ville følt seg kallet til å uttale seg for ytringsfriheten. Dette handler om et større bilde - nemlig teatrets mulighet til å skape kunstneriske uttrykk med utgangspunkt i virkelige hendelser. Vi kan ikke la være å ta opp aktuelle problemstillinger fra nye vinkler selv om noen vil bli såret.
  - Du har naturligvis rett i at det også er paradoksalt at etter at mer provoserende, aktuelt og politisk teater er blitt etterlyst i lang tid, er det ingen som forsvarer et aktuelt og politisk stykke når det endelig kommer.
  - Nettopp! Jeg er overbevist om at teatret skal være en arena for debatt, teatret skal nettopp kunne starte kontroverser om viktige tema aom rettssikkerhet.Men når teatret så endelig gjør det, handler ikke debatten om saken, men om noe helt annet. Samtidig forstår jeg at det er krevende å uttale seg om noe man kanskje ikke har nok informasjon om. Likevel - vi må våge å løfte fram de prinsipielle sidene og det store perspektivet når slike situasjoner oppstår.
Teatrets oppgave
Det skjendige drapet i Skippergata er en fiksjon basert på dokumentarisk materiale, men det er en fiksjon, og sier svært lite, faktisk ingenting om hvem Rigmor Johnsen faktisk var. I Finn Iunkers tekst er hun legemliggjøringen av en 16-år gammel jente som ikke fikk leve.
 Frazisca Aarflot sier at Finn Iunker under skrivingen verken ønsket kontakt med Fasting Torgersen, eller med noen som hadde kjent Rigmor Johnsen.
  - Jeg forsto det slik at han var opptatt av å beholde sin kunstneriske integritet, og det er klart at selv om utgangspunktet hans var en historie fra virkeligheten, har han skrevet en selvstendig kunstnerisk tekst. Dette mener jeg var et meget klokt valg. Det var heller ikke hans plikt å ta en slik kontakt. Selve produksjonen og dermed publiseringen av stykket er teatrets ansvar. Med dette følger et redaktøransvar, og dette ansvaret har teatret oppfylt.
  - En mulig forklaring på de sterke reaksjonene er at vi i Norge ikke tar teatret helt alvorlig som kunstart. I Klassekampen forrige lørdag betegnet for eksempel broren til Rigmor Johnsen forestillingen som «dette tullet». Hadde saken blitt gjenstand for en grundig fjernsynsdokumentar, i stedet for en kunstnerisk gjennomført teateroppsetning, ville det neppe kommet slike reaksjoner.
  - Det kan nok tenkes at mange forbinder teatret med lettbent underholdning. Men Det Åpne Teater er på ingen måte en revyscene men et seriøst, lite teater, med begrenset økonomi og lite muskler inn i det offentlige rom.
  - Har all medieomtalen ført til fulle hus til de forestillingene dere har spilt av Det skjendige drapet i Skippergata?
  - Nei, faktisk ikke. Jeg har inntrykk av at omtalen kan ha hatt motsatt virkning, dessverre. Når det er sagt, har forestillingen vært godt besøkt og besøket er nå stigende. Vi har også hatt et uhyre lydhørt og grepet publikum om formiddagene, når vi har spilt stykket for ungdom som et tilbud i regi av Den kulturelle skolesekken. Ingen tvil om at de har tolket forestillingen slik både Finn Iunker og teatret har ment den.  
  - Uansett utfallet av Gjenopptakelskommisjonens vurdering, er debatten om Torgersen-saken langt fra ferdig, og det kan tenkes at det også blir mer debatt om Iunkers stykke. Familien vurderer jo å føre saken videre.
 - I så fall håper jeg virkelig at flere enn hittil blir opptatt av å forsvare ytringsfriheten, også innenfor teatret. Dramatikerforbundet har uttalt støtte til teatret, men jeg håper at vi i teatermiljøet kan lære av denne saken, og komme raskere på banen dersom det skulle bli behov for det i framtiden. Og det kan det lett bli dersom teatret skal oppfylle ønsket om å være politisk, kontroversielt og aktuelt, sier Franzisca Aarflot.