Siste kritikker:

01 Familien er samlet til julemiddag. fra venstre: Jakob Margido Esp (Tormod), Tone Mostraum (Torunn), Øyvind Brandtzæg (Erlend), Jan-Erik Berntsen (Krumme), Trond-Ove Skrødal (Margido) og Harald Brenna (Tor).

01 Familien er samlet til julemiddag. fra venstre: Jakob Margido Esp (Tormod), Tone Mostraum (Torunn), Øyvind Brandtzæg (Erlend), Jan-Erik Berntsen (Krumme), Trond-Ove Skrødal (Margido) og Harald Brenna (Tor).

Foto GT Nergård

02 Ved sykesengen til moren, Anna (Ragnhild Sølvberg) fra venstre Tone Mostraum (Torunn), Øyvind Brandtzæg (Erlend), sykepleier (Ciss Henriksen) og Tor (Harald Brenna)

02 Ved sykesengen til moren, Anna (Ragnhild Sølvberg) fra venstre Tone Mostraum (Torunn), Øyvind Brandtzæg (Erlend), sykepleier (Ciss Henriksen) og Tor (Harald Brenna)

Foto GT Nergård

03 Erlend (Øyvind Brantzæg) nyter livet med sin homofile samboer Krumme (Jan-Erik Berntsen)

03 Erlend (Øyvind Brantzæg) nyter livet med sin homofile samboer Krumme (Jan-Erik Berntsen)

Foto GT Nergård

04 Jakob Margido Esp (Tormod) og husmorvikaren (Kine Bendixen)

04 Jakob Margido Esp (Tormod) og husmorvikaren (Kine Bendixen)

Foto GT Nergård

Ikke helt vellykket

IdaLou Larsen

Oppdatert mandag, den 20. november, 2006.

Dramatiseringen av Berlinerpoplene  er blitt grei underholdning. Men teatret  har sine egne krav, og historien om Neshovd-brødrene har nok ikke samme kraft på scenen som den hadde i bokform

«Det jeg liker er dramatikk som folk kjenner seg igjen i. Blodpumpehistorier». I Trøndelag Teaters høstmagasin forklarer Otto Homlung hvorfor han har valgt å dramatisere Berlinerpoplene», og legger til: «Jeg skammer meg ikke over at gode romaner som forteller en god historie blir oppført her på scenen.»
  Så langt er det ikke noen grunn til å være uenig med teatersjefen på Trøndelag Teater: Tvert imot. Helt siden oldtiden har teatret trukket publikum nettopp ved å fortelle «blodpumpehistorier», gode, sterke, medrivende historier. Men til forskjell fra Berlinerpoplene er de blitt skapt for scenen.  
  Det er ikke tilfelle med Berlinerpoplene, og spørsmålet blir  om denne historien får samme kraft på scenen som den har hatt i bokform.
 Jeg ønsket å møte forestillingen uten fordommer, og ventet med å lese boken til etter at jeg hadde sett sceneversjonen.. Og selv om jeg aldri kjedet meg, ble jeg heller ikke fanget inn av Otto Homlungs «blodpumpehistorie». Blant annet fordi det tok altfor lang tid før selve den dramatiske handlingen kom i gang.
 Forestillingen starter med at en ung mann tar livet av seg uten at noen skjønner hvorfor. Så går hele første delen uten at vi hører noe mer om ham. Den kvinnelige hovedpersonens mor blir forlatt av sin mann like før paret skal fly til Barbados for å feire jul.
  Den dramatiske logikken tilsier at disse beretningene skal ha en betydning i fortellingen. Men det gjør de ikke: Vi får aldri vite hvordan det går med den forlatte kvinnen, og heller ikke hvorfor unggutten valgte å henge seg.
  Dette siste gir heller ikke Anne B. Ragde et entydig svar på, men det er ikke så farlig: Forfatteren bruker opplagt Kotum-sønnens selvmord til å belyse en av bokas  viktigste karakter, den middelaldrende Margido Neshovd.     
   I  Berlinerpoplene skriver derimot Anne B. Ragde ikke noe om at  Torunns mor blir forlatt av sin mann noen timer før flyet til Barbados skal lette. Av teatrets høstmagasin går det fram at Homlung også har hentet en del fra Berlinerpoplene oppfølger, Eremittkrepsene, så denne episoden har Homlung antakelig funnet der. Det samme gjelder antakelig Torunns kjæreste, den karikerte machomannen Christer som spiller en viktig rolle i stykkets første del, og heller ikke forekommer i Berlinerpoplene.
  Når verken disse opptrinnene eller personene forekommer i romanen, er det  vanskelig å forstå hvorfor Homlung har valgt å forsinke handlingsgangen ved å flette dem inn i sceneversjonen.Men tilføyelsene tyder på at dramatikeren Otto Homlung ikke har funnet stoff nok til en helaftens-forestilling i boken.
  Berlinerpoplene er den forholdsvis slentrende fortellingen om de tre Neshov-brødrene fra Byneset ved Trondheim. Den eldste, Tor, driver garden. Han har nylig solgt både kyr og melkekvote, og har gått over til å være grisebonde. Det trives han godt med, og han har et nært forhold til grisepurkene.
  Nestemann, Margido, har sitt eget begravelsesbyrå mens attpåklatten Erlend har slått seg ned i København der han er en meget velansett vindusdekoratør. Ingen av brødrene er gift, Margido har aldri vært særlig interessert i kvinner, Erlend er åpent homofil og har i tolv år levd i et lykkelig forhold med en noe eldre dansk avisredaktør, mens Tor en gang i ungdommen har hatt et forhold til en kvinne. Det resulterte i datteren Torunn som nå nærmer seg 40, og heller ikke har mann eller barn.
  Det skjer ikke så mye i boken: Familien samles i Trondheim da brødrenes mor Anna får slag like før jul, og  når hun dør, flytter Erlend og Torunn inn på gården for å støtte opp om Tor. Under middagen julaften avslører brødrenes far, den litt senile Tormod, familiens store hemmelighet.
   Romanen har sin styrke i Anne B. Ragdes skildring av de fire sære hovedpersonene, av det forfalne gårdsbruket og av kontrastene mellom våre dagers moderne, urbane verden og den norske bygdehverdagen, i dag som for 30-40 år siden - det dreier seg ikke bare om forskjeller i  materiell velstand, men i høy grad også om forskjeller i livsverdier, for eksempel i synet på moral. Den eldre generasjonens absolutte fordømmelse av homofili er et viktig tema i boka.
  Anne B. Ragdes lette og levende stil, hennes presise skildringer og hennes sikre replikkføring  har utvilsomt bidratt til at boken ble svært populær,  hun mottok da også Riksmålsprisen for den i 2004.
 Men mange av de kvalitetene som gjør at Berlinerpoplene er en god leseropplevelse, lar seg ikke umiddelbart overføre til scenen. I boken tar det også lang tid før ting begynner å skje, men slik jeg har vist tar det relativt sett enda lenger tid på scenen, og flere av opptrinnene er dårlig integrert i den dramatiske fremdriften.
  Det gjelder for eksempel scenen der en kåt middelaldrende enke inviterer Margido hjem på kaffe like etter mannens begravelse. Enken prøver forgjeves å forføre en meget motvillig Margido, og til slutt anklager ham for å være homse.
  Her går for øvrig Otto Homlung lenger enn Anne B. Ragde, og etter hvert skjønner vi at det burleske opptrinnet er ment å gi en forklaring på hvorfor den konvensjonelle og pripne Margido aldri har giftet seg. Men sketsjen forblir utenpåklistret, på samme måte som scenen der gamle Tormod og Tor bastant kaster husmorvikaren på dør - nok en episode som ikke er med i boken.
  Otto Homlung har med andre ord ikke lykkes helt med sin dramatisering. Men rett skal være rett: Berlinerpoplene er ikke kjedelig teater, det er mye småvittig og morsomt, og typene er godt tegnet. Anne B. Ragde er som sagt også en meget dyktig replikkleverandør.
  Men det er et faktum at typene også mister en del menneskelig kompleksitet underveis. Det gjelder spesielt Tor (Harald Brenna) som her blir en altfor  stereotyp bondemann. Og for øvrig ender med å falle om - hvilket han heller ikke gjør i boka.
  Jeg ble riktig overrasket da bokas Margidos viste seg å være en etter måten forholdsvis fordomsfri person med selvinnsikt. Det er han ikke her, og det er ikke Trond-Ove Skrødals feil. Øyvind Brandtzæg som den homofile Erlend er den som kommer best fra det, og forvandlingen hans fra forfengelig, overspent og jålete homse i København til alvorlig og jordnært familiemedlem når han kommer tilbake til Trondheim og Byneset, er glitrende skuespillerkunst. Jakob Margido Esp imponerer som den gamle lett senile Tormod. Imponere gjorde også Marte Stolp som den kvelden overtok som Torunn lenge før hun egentlig skulle. Ellers mange gode enkeltprestasjoner, og mange fine typer, men samspillet overbeviser ikke.
  Handlingen forflytter seg stadig både i tid og sted, og dette problemet løser Per Kristian Solbakkens stiliserte scenografi enkelt og effektivt med stemningsskapende fotoprojeksjoner. Denne delen av oppsetningen funger meget godt, selv om det er litt underlig at man har valgt å la scenegulvet være skinnende blankt. Tatt i betraktning av en god del scener utspiller seg på gården som ifølge så vel Anne B Ragde som Otto Homlung er nedgrodd av skitt, ville et noe mindre luksusglinsende gulv passet bedre.
  Med andre ord - en ikke helt vellykket dramatisering, som iallfall ikke blir skikkelig godt teater for de som ikke har lest boken. Så får man bare håpe at trøndere flest for lengst er fortrolig med Anne B. Ragdes univers, og finner seg vel til rette med sceneversjonen.

Trøndelag Teater, Hovedscenen
Berlinerpoplene
Etter en roman av Anne B. Ragde
Dramatisering og regi: Otto Homlung
Scenografi og kostymer: Per Kristian Solbakken
Lysdesign: Eivind Myren
Musikk: Ivar Gafseth
Med Harald Brenna, Trond-Ove Skrødal, Øyvind Brandtzæg, Ragnhild Sølvberg, Jacob Margido Ep, Jan-Erik Berntsen, Marte Stolp, Wenche Strømdahl. Mona Jacobsen, Kine Bendixen, Trond Peter Stamsø Munch, Tor Wibe, Kristoffer Hivju, Cici Henriksen, Arne O. Reitan, Helga Wendelborg, Tor Wibe, Jan Frostad