Siste kritikker:

01 Tre unge kvinner er her Rigmor Johnsen

01 Tre unge kvinner er her Rigmor Johnsen

Foto Chris Lightfoot

02 Det skjendige drapet i Skippergata

02 Det skjendige drapet i Skippergata

Foto Chris Lightfoot

03 I en stilisert boksekamp avgjør aktor og forsvarer skyldsspørsmålet med bare nevene

03 I en stilisert boksekamp avgjør aktor og forsvarer skyldsspørsmålet med bare nevene

Foto Chris Lghtfoot

Det glemte offeret i Skippergata

IdaLou Larsen

Oppdatert fredag, den 17. november, 2006.

Alt som er skrevet om Torgersensaken hittil, handler om Torgersen og saken hans. Finn Iunker er den første som er opptatt av kvinnen som døde bare 16 år gammel.

Om kort tid skal Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker bestemme om Torgersen-saken skal opp igjen for retten. Fredrik Fasting Torgersen ble i 1958 dømt til livsvarig fengsel og sikring for å ha drept 16-år gamle Oslojenta Rigmor Johnsen under særdeles brutale omstendigheter.  Han har hele tiden hevdet å være uskyldig, og har flere ganger tidligere begjært saken gjenopptatt. Blant annet uttalelser fra nye sakkyndige viser at det absolutt er grunnlag for gjenopptakelse, men hittil har han alltid fått avslag.
   Allerede Jens Bjørneboe mente at Torgersen-saken burde gjenopptas, og med utgangspunkt i rettsforhandlingene viste han i dokumentarskuespillet Tilfellet Torgersen at Fredrik Fasting Torgersen var forhåndsdømt av politi, presse, opinion og rettsinstanser.
  I går hadde Det Åpne Teater urpremiere på et nytt stykke om Torgersen-saken, Det skjendige drapet i Skippergata av Finn Iunker. I programmet skriver teatersjef og regissør Franzisca Aarflot at Iunker med dette skuespillet «har plassert debatten direkte på scenen», og understreker at dersom Gjenopptakelseskommisjonen kommer med sin konklusjon mens stykket fremdeles spilles, slik det gjerne kan skje, «vil virkeligheten innhente teatret og kreve en bearbeidelse av teksten». Hun vektlegger at Det skjendige drapet i Skippergata er et politisk debattsstykke som er  «tett på dagsaktuelle hendelser».
   For så vidt er dette riktig: Finn Iunker har tatt stilling til skyldsspørsmålet: Ganske tidlig i stykket slår han fast at det er blitt begått et «justismord» mot Fredrik Fasting Torgersen. Iunker er derfor ikke særlig opptatt av å legge fram bevisene som vil bekrefte Torgersens uskyld: Gjennom et forenklet politiavhør og en vittig stilisert rettssak nøyer han seg med å vise at, stilt overfor forutinntatte politifolk, advokater og dommere, hadde ikke Torgersen en sjans.
  Men selv om Iunker i og for seg ikke overbeviser om Torgersens uskyld, - hvem som begikk drapet i Skippergata får vi antakelig aldri vite med sikkerhet - etterlater hans skildring ingen tvil om at både politietterforskning og rettssak var under enhver kritikk, at det er en skandale at saken er avslått gjenopptatt, og at Fredrik Fasting Torgersen derfor bør frikjennes for drapet.
  Men allerede stykkets ballade-lignende tittel, Det skjendige drapet i Skippergata, viser at stykket ikke først og fremst er et nytt innlegg i Torgersen-saken, og heller ikke et klassisk politisk «dokudrama».
   Formmessig veksler det mellom tidsnivåer og virkelighetsplan, og skiller seg allerede her fra dokudramaet. Første halvdel av stykket starter med en nøktern og objektiv skildring av selve drapet, og fortsetter med en på samme tid tilnærmet realistisk og impresjonistisk gjennomgang av saken. Så forlater vi den historiske virkelighetsillusjonen, og spørsmålet «Hva handler det om?» blir stilt. Det opplagte svaret er  «et justismord».
  Men dette er langt fra hele svaret. «Hva med den drepte jenta da?», spør Finn Iunker, og bringer stykket over i et helt nytt spor. Nå dreier det seg ikke om Fasting Torgersen lenger, men om en 16-årig jente som het Rigmor Johnsen, som bodde i en fattig gate i Oslos havnestrøk, men fordi alt som er skrevet om Torgersen-saken,  bare handler om Torgersen og saken hans, vet vi ikke noe annet om Rigmor Johnsen enn at hun døde da hun var 16 år, og at hun «ble drept og slengt ned i kjelleren en fredagskveld i desember 1957, som en sekk dårlige poteter».
  I en sterk og uvanlig gripende scene lar Finn Iunker unge kvinner av i dag snakke med Rigmor Johnsens skygge, i Franzisca Aarflots regi symbolisert av tre oppreiste unge kvinner, mens utspørrerne sitter i ring rundt dem med et hevet lys som går på omgang mellom utspørrerne.
  Fra nå av blir Rigmor Johnsen en like viktig del av «saken» som Torgersen, til tross for - eller kanskje nettopp fordi - vi ikke vet noe om henne. Som en desperat poetisk besvergelse gjentas gang på gang de grusomme detaljene ved hennes død: «Det synes som nærmest irrelevant i Torgersensaken at en jente på seksten år ble drept på skjendigste vis, at en mann voldtok eller forsøkte å voldta henne, at han knuste hodet hennes mot en trapp, at han kvelte henne og bet henne i brystet, at han slepte henne ut i bakgården og slengte henne halvnaken ned i
kjelleren som en sekk.»
  I Iunkers fremstilling av Rigmor Johnsens tragiske skjebne finner jeg uventede ekko av den greske tragedien, og tenker på en annen ung kvinne som døde en meningsløs og altfor tidlig død, og som vi heller aldri får vite noe om, Agamemnons datter Ifigeneia som Finn Iunker også har skrevet om. Kontrasten mellom de mørke, poetiske partiene som handler om Rigmor Johnsen og de mer realistiske skildringene av Torgersen-saken, gir stykket en smertefull dramatisk spenning og patos. Slutten trekker litt i langdrag, spesielt blir den erotiske dansescenen mellom Rigmor og Torgersen  unødig teatralsk. Her må dramatiker og regissør dele ansvaret. En ny gjenfortelling av drapet setter punktum. Skildringen er her endret på enkelte små, men svært viktige områder,  slik at Rigmor ikke lenger fremstår som et anonymt offer, men som et menneske.
  Franzisca Aarflot har samlet et ungt, godt sammensveiset og dyktig ensemble på åtte unge kvinner og fire unge menn. De behersker den brechtiansk distanserte spillemåten med glans, og imponerer med sin effektive timing, sitt ekspressive kroppsspråk og sitt alvor. Franzisca Aarflot har selv et oppfinnsomt og sikkert grep om regien som viser stor tekstinnlevelse. I det hele tatt er oppsetningen en seier både for dramatikeren og for teatret.

Det Åpne Teater
Det skjendige drapet i Skippergata
Av Finn Iunker
Regi: Franzisca Aarflot
Scenografi: Inger Astrid Kobbevik Stephens
Lysdesign: Catrine Kleivdal