[an error occurred while processing this directive]

Siste artikler:

Donatella De Paoli mener økonomene er best egnet til å lede også kulturinstitusjoner, og utdanner sine studenter til fremtidige ledere innen "opplevelsesøkonomi".

Donatella De Paoli mener økonomene er best egnet til å lede også kulturinstitusjoner, og utdanner sine studenter til fremtidige ledere innen "opplevelsesøkonomi".

Foto Rolf M Aagaard, Aftenposten

Kulturlivets mange myter

IdaLou Larsen

Oppdatert fredag, den 27. oktober, 2006.

BIs Donatella De Paoli vil avlive myter om kultur og ledelse. Bare synd at hennes oppfatning av kunstfaglige ledere bygger på en myte som for lengst er gått ut på dato.

I Aftenposten 24.10 er 1. amanuensis på BI, Donatella De Paoli, ute etter å ta livet av det hun kaller "utbredte myter om ledelse i kulturlivet". Den første myten  hun går til felts mot er "forestillingen om at den beste fagpersonen er den ideelle leder for en kunnskapsinstitusjon. Den andre myten er troen på kjendiser i kulturlivet, dette at en viktig institusjon må ledes av en viktig person".
   Myte nummer to lar jeg hvile. Den er rett og slett ikke utbredt nok i kunst- og kulturlivet til at den fortjener den ærefulle betegnelsen Donatella De Paoli utstyrer den med. Jeg har fulgt ansettelsesprosessene på teatre og andre kulturinstitusjoner i over 20 år, og så vidt kan skjønne, er det stort sett bare mediene som er opptatt av å plassere kjendiser i kulturens sjefsstoler. De er til gjengjeld svært iherdige i sine bestrebelser.
   Men Donatella De Paolis  påstand om at den beste fagpersonen ikke er den ideelle leder for en kunnskapsinstitusjon, skal ikke få stå uimotsagt. I Aftenposten har Lotte Sandberg allerede kommet med en glimrende kommentar der hun med utgangspunkt i en del ledelsesansettelser ved norske kunstsentre og museer effektivt tilbakeviser De Paolis uttalelser, som, konstaterer Sandberg, "aktivt bidrar til å bygge opp et marked for den BI-utdannelsen hun selv driver".
 Overført til dagens virkelighet for teaterinstitusjonene, må man forstå Donatella De Paoli dit hen at hun mener den rette til å lede teaterinstitusjonen ikke er teatersjefen som jo er ansatt på kunstneriske kriterier, men den administrerende direktøren. En modell med administrerende direktør enten som toppleder er faktisk blitt diskutert med jevne mellomrom, men den er alltid blitt tilbakevist.
  Nå skal Den Norske Opera prøve den ut. Der har styret bestemt at en administrerende direktør med "høy kompetanse både på husets kunstneriske virksomhet og på ledelse" - slik det står i DNOs pressemelding om saken -  skal være husets øverste leder. Under seg skal vedkommende ha de fagansvarlige for henholdsvis opera, ballett og musikk. To søkere er kjent hittil, Bernt Bauge som har hatt direktørfunksjonen ved DNO mens Bjørn Simensen har vært kunstnerisk leder, og Per Boye Hansen. Per Boye Hansen er imidlertid utdannet operaregissør, og er dermed en kulturleder som nettopp forener kunstnerisk kompetanse med tung administrativ erfaring, blant annet som direktør for Komische Oper i Berlin.
  Men det ser ikke ut til at det er personligheter av Per Boye Hansens kaliber som Donatella De Paolo sikter til når hun snakker til Aftenposten om de ideelle ledere for kulturinstitusjoner. Hun er nemlig først og fremst opptatt av "opplevelsesøkonomi", et begrep som ifølge henne  "dekker tradisjonell kunst og kulturvirksomhet, supplert med reiseliv og flere mindre næringer, for eksempel design". Nøkkelordet her er økonomi, og De Paoli benytter anledningen til å advare mot nok en "myte",  "troen på at folk kommer, bare produktet er godt nok". Det gjør "folk" nemlig ikke, mener hun, og understreker at  "kulturinstitusjonene må nå frem til markedet, enten de liker det eller ikke".
  Her forekommer det meg at De Paoli slår inn åpne dører. Jeg tror ikke den teatersjefen finnes i Norge i dag som ikke legger vekt på å "nå fram til markedet". Det har teatersjefene pent vært nødt til å lære seg, det er repertoaret et godt bevis på. De store scenene spiller kvalitetsoppsetninger med stor publikumsappell, mens de mer krevende prosjektene går for fulle hus på de små scenene. Teatersjefene bruker ulike tricks for å treffe publikum hjemme: Når Det Norske Teatret for tiden reklamerer for sin nye og ukjente familieforestilling, Fyrverkerimakarens dotter, er det nok ikke tilfeldig at Pia Tjeltas navn inntar en dominerende plass i annonsen.
  For teatrenes kunstneriske ledere er faktisk personer som er "i kontakt med samtiden og som kan kommunisere med samfunnet - som har tatt inn over seg de forandringer som skjer" - egenskaper som Donatella De Paoli mener er forbeholdt økonomene.
 Kanskje på tide at også BI s prosjektledere tar inn over seg de forandringer som skjer?  Det er lenge siden kunstnere satt forskanset fra resten av verden i elfenbenstårn. Om de da noensinne har gjort det. Det er nemlig virkelig en myte, og det er ganske interessant at nettopp Donatella  De Paoli bygger et treårig bachelorstudium på grunnlag av en myte som for lengst er avlivet.