Siste kritikker:

01 Sven Solenes (Thomas) sammen med Valborg Frøysnes (Camilla

01 Sven Solenes (Thomas) sammen med Valborg Frøysnes (Camilla

(Foto Arild Moen)

02 Håkon  Moe (Petter) og Svein Solenes (Thomas)

02 Håkon Moe (Petter) og Svein Solenes (Thomas)

Foto Arild Moen

03 Håkon Moe (Petter) med Valborg Frøysnes (Camilla). I bakgrunnen Randolf Walderhaug (Knut)

03 Håkon Moe (Petter) med Valborg Frøysnes (Camilla). I bakgrunnen Randolf Walderhaug (Knut)

Foto Arild Moen

04 Håkon Moe (Petter) og Valborg Frøysnes (Camilla)

04 Håkon Moe (Petter) og Valborg Frøysnes (Camilla)

Foto Arild Moen

05 Randolf Walderhaug (Knut)

05 Randolf Walderhaug (Knut)

Foto Arild Moen)

06 Håkon Moe (Petter) og Svein Solenes (Thomas)

06 Håkon Moe (Petter) og Svein Solenes (Thomas)

Foto Arild Moen

Sterkt og sårt om menn og fotball

IdaLou Larsen

Oppdatert lørdag, den 21. oktober, 2006.

Bjørnar Teigen er en dramatiker i vekst. Lukten av grønt gress er hans mest ambisiøse prosjekt hittil, og det er blitt godt og spennende politisk teater.

Lukten av grønt gress er Bjørnar Teigens tredje stykke. For det første, Det tredje tegnet mottok han Heddas debutantstipend, et tegn på at juryen fant denne debuten spesielt løfterik.
  Allerede Ansiktet på Mars viste at han var en dramatiker i vekst, og han tar et kjempeskritt videre med årets stykke, Lukten av grønt gress. Likevel er han ennå ikke helt i mål, og det mener jeg faktisk positivt: Det er spennende å se at en ung dramatiker stadig søker nye veier, stadig våger å nærme seg nye temaer på nye måter, og lykkes. Det lover usedvanlig godt for fremtiden.
 Jeg skal villig innrømme at jeg var skeptisk til Lukten av grønt gress: Det ble sagt at fotball var tema, og for en person som overhodet ikke er opptatt av spillet, er vår moderne verden allerede så full av fotballstoff at også å bli konfrontert med fotball på teatret, ikke virket spesielt forlokkende.
  Jeg er glad for at min interesse for ny, norsk dramatikk overvant min skepsis. Det er riktig at to av stykkets personer er fotballspillere, den ene (Knut) har vært proff i første divisjon i England, men det er lenge siden, og nå livnærer han seg - så vidt jeg skjønner - ved å småjobbe for hjembyens fotballklubb, han rydder for eksempel opp i garderobene etter trening eller kamp. Petter (Håkon Moe) er derimot helt i starten av det som kanskje vil bli en strålende idrettskarriere: Han har nettopp tatt spranget over til å bli profesjonell, og skal flytte fra hjembyen til større forhold. Sammen med kjæresten Camilla skal han begynne et nytt liv.
  Lukten av grønt gress forteller om Petters siste tid i hjembyen. Sentralt står forholdet mellom ham og Thomas. Thomas (Svein Solenes) er sønn til den fallerte fotballstjernen Knut. Det sies ikke rett ut, men det er ingen tvil om at farens altoppslukende kjærlighet til fotballen har avskrekket sønnen fra å følge i hans fotspor. Den første delen av sitt unge liv tilbrakte Thomas i England, men da familien til slutt flyttet hjem, ble han og Petter bestevenner, og det har de vært siden.    
   Det er historien til de tre mennene som er den viktigste for Bjørnar Teigen. Riktignok har både Knuts kone, Thomas mor Ingrid, og Petters kjæreste Camilla sin plass i fortellingen, spesielt er Camilla sentral fordi forholdet til henne forrykker balansen i vennskapet mellom  Petter og Thomas. Etter hvert viser det seg nemlig at dette vennskapet for dem begge egentlig har båret kimen i seg til noe mer, til følelser de opplever som så pinlige, skamfulle og forbudte at ingen av de to, og iallfall ikke fotballhelten Petter, vil vedkjenne seg dem. Men forholdet til Camilla har også virket forstyrrende rett og slett fordi det har betydd slutten på guttenes uskyldstid. Nå finnes det ingen vei utenom, de må inn i de voksnes verden med alt det ansvar og alle de forpliktelser det medfører.
  Bjørnar Teigen har sin styrke i replikkene, han makter å gi foruroligende dobbeltbunnet innhold til tilsynelatende hverdagslige dialoger mellom helt alminnelige mennesker. Og nettopp dette at han får oss som tilskuere til å bli opptatt av, til å identifisere oss med og til å leve oss inn i de små problemene til disse i og for seg ikke spesielt interessante personene, gjør at jeg opplever Lukten av grønt gress som samfunnsengasjert, politisk teater.
 Dette er første gangen Bjørnar Teigen utvider grensene for sitt dramatiske univers. I Lukten av grønt gress møtes representanter for to generasjoner, og hans fem personer har ulike livsprosjekt. Dette har han ikke gjort før, og til et visst punkt fungerer det godt. Men bare til et visst punkt. Teigen har problemer med å skape den rette dramatiske flyten i sin fortelling, det har han ikke hatt tidligere, så det må skyldes at han denne gangen spenner opp et større lerret.
 Stykket består av en rekke korte scener som tilsynelatende ikke har direkte episk sammenheng med hverandre. Som regissør løser Teigen problemet ved å mørklegge scenen hver gang en scene tar slutt. I lengden blir det anstrengende, og mer uheldig, det virker litt kunstig. Her kunne kanskje en annen regissør funnet bedre løsninger.
 På den andre siden: Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til at Bjørnar Teigen også denne gangen selv skulle regissere sitt eget verk, og akkurat hva flyten i handlingen avgår, er jeg det altså fortsatt. Men etter å ha lest den ordknappe, meget åpne teksten er jeg kommet til at dramatikeren denne gangen utvilsomt var den som best kunne tilføre replikkene det fysiske uttrykket som var nødvendig for å tydeliggjøre og utfylle dem. Ikke minst gjelder dette de siste såre, triste og gripende møtene mellom Thomas og Petter.
 Samarbeidet mellom regissøren og ensemblet virker iallfall ytterst vellykket, og skuespillerne lever seg intenst inn i sine roller uten på noen måte å gi inntrykk av å spille teater.  Dette er scenekunst på høyt nivå, og skuespillernes fysiske ekspressivitet beriker og presiserer teksten, uten noen gang å overtydeliggjøre den.
  Randolf Walderhaug gjør sterkt inntrykk som den psykisk skadeskutte tidligere fotballstjernen som ikke har klart å gå videre, og som nærmest ser fotballen som eksistensens metafysiske begrunnelse. Den vanskeligste rollen, og han mestrer den ned til minste bevegelse. Håkon Moe og Svein Solenes skaper troverdige og váre skikkelser av de to unge mennene, mens Valborg Frøysnes spesielt imponerer i den første scenen der hun spontant får fram at kjærligheten hun føler for Petter er uløselig knyttet til stoltheten over å ha vunnet den flotteste karen i byen. Vivi Sunde har ikke så mye å spille på, hennes skikkelse er også den minst gjennomarbeidete fra dramatikerens hånd. Men det er noe skrøpelig og umodent ved denne kvinnen som aldri fullt ut har klart å ta ansvaret for sitt liv, og Teigen mer enn antyder at Valborg Frøysnes/Camilla går samme skjebne i møte.
  En fin teaterkveld som langt, meget langt fra er noen udelt hyllest til dagens fotballfeber.    

Teatret Vårt
Lukten av grønt gress
Av Bjørnar Teigen
Regi: Bjørnar Teigen
Scenografi: Milja Salovaara
I rollene: Svein Solenes, Håkon Moe, Valborg Frøysnes, Vivi Sunde, Randolf Walderhaug