Siste artikler:

Jon Refsdal Moe

Jon Refsdal Moe

Likeverdige, men ulike

IdaLou Larsen

Oppdatert søndag, den 1. oktober, 2006.

Når han understreker Kritikerprisens fortreffelighet, polemiserer Jon Refsdal Moe samtidig mot Heddaprisene. Men prisene trenger ikke konkurrere om å være mest høythengende. De henger like høyt, men på ulike trær.

Det var kritiker og universitetsstipendiat Jon Refsdal Moe som torsdag overrakte Kritikerprisen til Øystein Røger for hans tolkning av Den Fremmede i Strindbergs Til Damaskus. Refsdal Moe innledet sin tale med en hyllest til Kritikerprisen. Der sa han blant annet at Kritikerprisen er  "en høythengende pris. Og høythengende bør den også være. For det første, fordi det bare finnes én av den. Det deles ikke kritikerpris for beste scenografi, beste regi, beste mannlige og kvinnelige biroller og hovedroller og så videre. Det deles bare ut én pris."
      Etter å ha lest dette avsnittet flere ganger, opplever jeg det også som om Jon Refsdal Moe her innleder en aldri så liten polemikk mot Heddaprisene. De skulle likesom være mindre høythengende fordi de skiller mellom skuespillere i hovedroller og i biroller, og mener at en regissørs innsats er av en noe annen karakter enn en scenografs. Vi i Heddajuryen har tvert imot gledet oss fordi økonomien i år har muliggjort fire skuespillerpriser: I stedet for bare å belønne en  "fremragende sceneprestasjon" har vi for første gang delt ut priser til mannlige og kvinnelige skuespillere, både i hovedroller og i biroller.
  Slik jeg leser Refsdal Moe fortsetter han sin skjulte polemikk mot Heddaprisen, når han videre understreker at "tidligere mottakere av prisen har bemerket  (at)  kritikerprisen er heller ingen bransjepris. Den er en uavhengig fagpris. Den er stemt frem, vurdert og diskutert av et uavhengig og forhåpentligvis kompetent korps av norske teaterkritikere. Av oss som sitter på den andre siden av bordet, eller på den andre siden av scenekanten og er strenge og sure."
 Når Refsdal Moe  vektlegger at Kritikerprisen ikke er en "bransjepris", men en "uavhengig fagpris", er det nærliggende å tro at han har Heddaprisene i tankene.
  Det er riktig at det er teatersjefenes og teaterdirektørenes forening, Norsk teaterlederforum /NTLF), som sammen med Norsk teater- og orkesterforening (NTO) har tatt initiativet til å opprette Heddaprisene. Den kommer dermed ikke unna betegnelsen "bransjepris", og det hefter noe odiøst ved selve benevnelsen - eller for å sitere en filmjournalists vurdering etter en Oscartildeling: "Man må ikke glemme at dette er en bransjepris. Som i alle andre bransjer har  vennskap og allianser noe å si, selv om det ikke er noe man alltid innrømmer."
  NTLF og NTO har hele tiden prøvd å unngå dette bransjepris-preget. Derfor ble jeg, i egenskap av uavhengig kritiker, bedt om å sitte i juryen i 1998, da prisen ble delt ut for første gang, og jeg husker meget godt at jeg ble imponert over den grundigheten juryen utviste i sin diskusjon av priskandidatene. Debattene var langt mer inngående og faglig baserte enn på mange andre jurymøter der jeg har deltatt  - ingen nevnt, ingen glemt.
  Men i prisens første år besto juryen stort sett av teatersjefer, og det sier seg selv at, uansett hvor objektive og nøytrale de bestrebet seg på å være, kunne ikke deres vurderinger unnlate å bygge også på deres interne kunnskaper om teaterverden.
  Det var av økonomiske årsaker at jurymedlemmene de første årene stort sett var ledere for institusjonsteatrene. Heddaprisene krever utstrakt reisevirksomhet av juryen som skal kunne vurdere scenekunsten som blir skapt også på de mer avsidesliggende teatrene, og de kunstneriske lederne må holde seg orientert om det som skjer på norske scener. De er dessuten i besittelse av den nødvendige teaterfaglige kompetansen.
  Men nettopp fordi NTLF og NTO var opptatt av at Heddaprisene ikke skulle kunne mistenkes for å  ta vennskaps- og alliansehensyn, har organisasjonene gått inn for å å framskaffe de midler som trengs til frittstående jurymedlemmers reisevirksomhet.
 Verken i fjor eller i år har institusjonsteaterledere sittet i juryen. Det eneste jurymedlemmet som er teatersjef i dag, representerer den uavhengige scenekunsten: Kristian Seltun er sjef for Black Box Teater, en programmerende scene som står institusjonsteatret fjernt, og som ikke selv produserer forestillinger. I tillegg til Kristian Seltun har årets jury har bestått av Anne Cath Sommerfeldt, tidligere castingansvarlig i NRK Drama, Tom Remlov, tidligere teatersjef på Den Nationale Scene, i dag på Høgskolen i Lillehammer, Andreas Wiese, kritiker i Dagbladet, og undertegnede, daværende redaktør i scenekunst.no, og teaterkritiker. Til neste år blir jurymedlemmene de samme som i år, men kritiker i Dagsavisen, Elisabeth Leinslie, overtar for Andreas Wiese som ikke lenger er Dagbladets teaterkritikk-ansvarlige.
  På samme måte som Kritikerprisen er Heddaprisene altså  "stemt frem, vurdert og diskutert av uavhengige (personer) ... som sitter på den andre siden av bordet."
   Med andre ord: Heddaprisen er nok en "bransjepris", men dens vurderinger er like sterkt bransje-uavhengige som Kritikerprisens. Derfor bør det ikke være noen motsetninger mellom de to prisene. De trenger ikke konkurrere om å være den mest "høythengende".
  Kan vi ikke bli enige om at de henger akkurat like høyt, men på ulike trær? Teatret trenger både den ene og den andre.